DELT GLEDE: Liberalere kan glede seg over at det franske burkiniforbudet ble kjent ulovlig i domstolen, men det er også andre krefter som gleder seg. Foto: Stella Pictures
DELT GLEDE: Liberalere kan glede seg over at det franske burkiniforbudet ble kjent ulovlig i domstolen, men det er også andre krefter som gleder seg. Foto: Stella PicturesVis mer

Folk som hater kvinner gleder seg over burkinidommen

Det er en merkelig dobbelsymbolikk i at burkinien er blitt et frigjøringssymbol.

Meninger

I Frankrike har rettssystemet avgjort at det illiberale og feilslåtte burkini-forbudet er ulovlig. Vi som mener at denne loven var feil og kontraproduktiv gleder oss. Det samme gjør de som vil beskytte seg mot UV-stråling uten å bli sett rart på, de som vil uttrykke sin religion gjennom klærne de bærer og de som vil kle seg i burkini.

Likevel er det med gru jeg tenker på hvem som gleder seg over denne domsavgjørelsen.

Vi har de siste par dagene sett noen kvinner skrive om burkinien som et frihetsprodukt, både her og i Frankrike. Rabia Musavi skriver for eksempel i Aftenposten at for henne «åpnet burkinien dører som gjennom hele barndommen og ungdommen var lukket». «Endelig» kunne hun gå på stranda med venner.

Det er ikke vanskelig å se at burkinien er positiv for henne, og hun er langt fra alene. Det er heller ikke vanskelig å se hvor dypt deprimerende fortellingen hennes er. «Endelig kunne hun».

Hvor høyt hadde ikke vi etniske nordmenn skreket om våre egne døtre og søstre hadde levd med lignende begrensninger. «Endelig kunne hun». Smak på den. Hvor mange gutter og menn er i samme situasjon?

Det er nemlig andre grupper som også gleder seg over domsavgjørelsen. Folk som vil fortsette å holde dører lukket for kvinner. Folk som godtar guttelår og guttemager, men ikke jentelår og jentemager. Folk som ser på kvinnekroppen først og fremst som en bærer av skam for henne selv og familien hennes. Folk som vil fortsette å beskytte sin ære ved å dekke til sine kvinner. Folk som vil markere at integrering er noe de har null interesse av. Folk som vil bygge parallellsamfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Islamisten som Shahram Shaygani skriver om, som bruker økningen av tildekningsplagg for kvinner som symbol på fremskritt. Konservative mørkemenn som ligner forgangne, bibelsorte svovelpredikanter langt tilbake i vestlig historie. De kan også smile nå. Og de kan takke for støtten og forståelsen fra en del som liker å kalle seg «liberale».

Men det er en annen som sikkert ikke er fornøyd. Det er hun som fremdeles må leve med «dører som gjennom hele barndommen og ungdommen er lukket». Det er hun som alltid går to meter bak mannen sin. Eller hun som alltid sitter i baksetet og ikke går ut uten tillatelse. Hun som kjenner de misbilligende blikkene fordi hun ikke har på seg burkini.

Hun som Sobia Ali-Faisal skriver om, som ikke blir trukket frem som et positivt forbilde nettopp fordi hun bedriver idrett i «vanlig» svømmedrakt. Hun Jarl Wåge så i Qatar, som måtte snu seg mot veggen når hun skulle løfte på burkaen for å få spist mens mann og barn i shorts hentet maten hennes. Hun som i Sverige kalles en verandajente. Hun som venter på muligheten til å bryte ut av et kjønnsmønster som norske kvinner simpelthen ikke har kjent på på hundre år. De kan nemlig puste friere fordi kvinner før dem har sloss ned de aller fleste religiøse og kulturelle barrierene for livsutfoldelse.

Noen av de som nå puster fritt er imidlertid mest interessert i å markere at de er antirasister, som om det har noe med temaet å gjøre. De vil markere at de er uenige med Kjetil Rolness. Noen av dem har stolt fortalt at de har kjøpt seg burkini i ren solidaritet. Solidaritet med hvem? Ikke hun i baksetet, det er helt sikkert. For hvordan reagerer hun når hun ser at f.eks. politiker og feminist Gudrun Schyman vil kjøpe seg burkini? Med håpløshet?

Mitt tips er at burkinien til Schyman fort ender opp i kleskottet igjen når opprøret er over for denne gang. Det er nemlig hennes frie valg å henge den bort. Den luksusen er ikke alle forunt. Les «If my rights were clothes», og du ser hva jeg mener.

Vi er nå i en absurd situasjon. Hvor plagg som millioner av kvinner i store deler av verden slåss med livet som innsats for å komme seg ut av, er i ferd med å bli et symbol for rettferdig motstand mot undertrykking.

Hadde jeg vært afghansk kvinne som fikk meg et slag i fjeset hver gang en hårlokk synes utenfor burkaen, og på merkelig vis fått med meg denne bisarre utviklingen, skulle jeg tro jeg hadde ristet av frustrasjon. Jeg har forsøkt å lete frem lignende tilfeller av dobbelsymbolikk, men ikke funnet det.