Folk som rundingsbøye

ET FRANSK nei til EU-grunnloven vil nok dessverre ikke medføre noen grunnleggende endringer i EUs politikk. I beste fall kan det føre til at EU legger planene om en egen grunnlov for Unionen på vent. I EU blir veien til mens man snubler av gårde.

De politiske lederne i EU frykter resultatet av den franske folkeavstemningen 29. mai. Derfor må alle prosesser som bidrar til å framheve det nyliberale EU stilles i bero til etter denne dato.

I forkant av EU-toppmøtet i mars gikk flere land høyt på banen og krevde at det såkalte tjenestedirektivet skulle trekkes tilbake. Blant dem var den franske presidenten Jacques Chirac, som definerte direktivforslaget som «uakseptabelt». Og i gatene i Brussel demonstrerte 50 000 fagorganiserte helgen før toppmøtet mot direktivet og sosial dumping.

Chirac håpet toppmøtets signaler om en revidering av direktivforslaget skulle være tilstrekkelig til å demme opp for den franske nei-siden. Men det motsatte har skjedd. Et titalls meningsmålinger har den senere tiden vist nei-flertall. Motstanden favner bredt, og ikke minst i ATTAC og fagbevegelsen er motstanden sterk. I Sosialistpartiet er det et stort mindretall som jobber aktivt for et nei. De ser at tjenestedirektivet ikke bare er et enkeltdirektiv, men en logisk konsekvens av den nyliberale politikk som EU nå vil grunnlovsfeste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN AV DEM som har engasjert seg aktivt på nei-siden er den tidligere franske statsministeren Laurent Fabius. Han konkluderer med at «fra forslaget;til Grunnloven må en trekke den tredje delen som angår felles politiske regler, noe som ikke hører hjemme i en;grunnlov» (Le Monde 30.11.04). Om dette skulle tas til følge ville langt over halvparten av EU-grunnloven bli fjernet. Heller ikke grunnlovens formulering om sentralbanken støttes av Fabius. Tvert om framhever han at «å nekte en politisk styring av Sentralbanken;og å forkaste sammenhengen mellom bankens mål;med vekst og sysselsetting, er en feil. Denne feilen må ikke grunnlovfestes.» Det kunne være interessant å vite om den norske ja-siden er enig med Fabius i dette.

Hva skjer så viss Frankrike, eller for den saks skyld våre danske naboer, skulle stemme nei til EU-traktaten? Vel, danskene har jo sine erfaringer. I 1992 stemte de nei til Maastricht-traktaten. Etter EUs egne regler skulle traktaten vært skrotet, men det kunne jo ikke de høye herrer i Brussel godta. Dermed fikk danskene forhandlet fram sine fire forbehold og EU fikk sin Maastricht-traktat. Men det gikk ikke mange år før danskene fikk en ny avstemning om et av sine unntak, nemlig om hvorvidt man skulle innføre euro og delta i ytterligere økonomisk integrasjon i EU. Igjen stemte danskene nei, men ingenting tyder på at den danske maktelite - ei heller EU - ser dette danske nei som et endelig svar. Etter at avstemningen om EU-grunnloven er ferdig, er det meget mulig at danskene blir nødt til å stemme over forbeholdene nok en gang.

Den danske utenriksministeren fastholder at det fortsatt skal avholdes folkeavstemning om EU-grunnloven i september, uavhengig av hva som skjer i Frankrike. Han har kanskje merket seg hva «EU-grunnlovens far», Valery Giscard d Estaing, uttalte til tidsskriftet Le Point 24. mars: «Hvis franskmennene skulle stemme;nei i folkeavstemning;om EU-grunnlov, burde en si til dem: Dere har ett år for å tenke over, og da kan dere stemme på nytt\'. En ganske provoserende uttalelse, men det ville ikke være noe nytt i EU-historien om så skjedde.

DA NICE-TRAKTATEN skulle godkjennes, stemte først et flertall i det irske folket nei. Et år senere ble det avholdt en ny avstemning i Irland der temaet var akkurat det samme. Eneste forskjell var at den irske regjeringa i mellomtiden hadde skaffet seg en erklæring fra de andre EU-landene om at traktaten ikke skulle oppfattes dit hen at den truet landets nøytralitet. Ikke et ord i selve avtaleteksten var endret, men likevel fikk man altså «anledning» til å stemme på ny. Denne gangen bikket flertallet over til ja etter en massiv kampanje fra ja-siden. Som det så treffende har blitt sagt fra Nei til EU: Ja-sidens definisjon av stemmerett er at du skal stemme rett, hvis du stemmer feil, skal du få lov til å stemme om igjen. En ikke helt ukjent problemstilling i norsk EU-debatt, heller.

Motstanden mot EU-grunnloven har vist seg så stor at EU kan bli tvunget til å gjøre visse endringer utover å tilby en «dansk» eller «irsk» løsning til gjenstridige enkeltland. Enkelte har tatt til orde for en hard «take it or leave us»-holdning fra EUs side. Men sannsynligvis vil ikke dette skje, i hvert fall ikke hvis det skulle være et av EUs større medlemsland som går i mot EU-grunnloven. Det kan imidlertid tenkes andre veier å gå for EU. EU er kjent for å være et pragmatisk system - pragmatisk i den forstand at man klarer å finne alternative veier å gå for å få vedtatt det politiske innholdet når den folkelige motstanden blir for sterk.

DA UENIGHET om de fremtidige stemmerettsreglene førte til at man ikke ble enige om forslaget til EU-grunnlov på toppmøtet i Brussel i desember 2003, vedtok EU-toppene et politisk dokument som forskutterte den utvidelsen av EUs makt og myndighet innen utenriks- og sikkerhetspolitikken som grunnloven legger opp til. Og når ministrene ikke blir enige tar Kommisjonen og Domstolen overhånd. Da flertallet under EU-toppmøtet i Nice i 2000 ikke ville gjøre charteret om grunnleggende rettigheter til en del av traktaten, gjorde EF-domstolen kort prosess og sa at den uansett ville legge charteret til grunn for sine avgjørelser. Prinsippet om at EU-lov står over nasjonal lov, som EU nå for første gang foreslår å traktatfeste, har ligget til grunn for EF-domstolens praksis i flere tiår allerede.

Denne «tradisjonen» i EU gir grunn til bekymring, spesielt med tanke på hva som skjer i EU nå. Et større Ministerråd etter utvidelsen vil kunne føre til at det blir vanskeligere for politikerne på EU-nivå å få fattet vedtak selv om vetoretten fjernes på en rekke nye områder. Dette vil imidlertid ikke føre til større nasjonal handlefrihet. EU-grunnloven overfører nemlig beslutningsmyndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå, og gir EU-domstolen myndighet til å fatte avgjørelser innen de fleste områder. Konsekvensen vil bli at de som har ansvar for å følge opp og tolke regelverket på EU-nivå, får økt makt. Det vil i praksis si Kommisjonen og Domstolen.

DET FINNES således mange gode argumenter for å gå i mot EU-grunnloven, og uavhengig av hva som skjer i Frankrike 29. mai er det beste for folkestyre, miljø og solidaritet et fortsatt nei til EU.