«Folk unner meg suksess på en annen måte fordi jeg har fått grundig juling tidligere»

Ingrid Bjørnov har laget et show basert på sitt eget musikalske liv, og anmelderne jubler over resultatet. - Hver gode terning oppveier på sett og vis en dårlig en, sier Ingrid.

- Lettelsen over kritikkene har avslørt at jeg nok har vært mye mer nervøs enn jeg har vedkjent meg. Denne gangen har jeg vært forferdelig spent, fordi jeg har dratt inn familien og spillelærerne, så jeg har overhodet ingen avstand til stoffet. Derfor har jeg vært så redd for å bli avskrevet, ikke bare som show, men som person, sier Ingrid (39).

Onsdag hadde hun premiere på «Klassisk hærverk» på Scene West Victoria i Oslo, og torsdag morgen våknet hun til terningkast seks i VG og fem i Dagbladet. Forestillingen inneholder alt fra Abba til Bach, via 10CC og «The Ketchup Song».

Selvbiografisk

- Showet er en selvbiografisk musikkhistorie, jeg har tatt utgangspunkt i mine egne musikalske opplevelser. Jeg har hatt en god følelse hele veien, men samtidig er jeg litt redd for å bli fornøyd. Jeg vet hvor stor drivkraft misnøye kan være, enten det gjelder låtene, kjolen eller nesa. Misnøye er en god motor, sier Ingrid.

I showet har hun funnet fram deler av sitt klassiske repertoar, som var en viktig del av hennes oppvekst.

- Å spille klassisk piano er egentlig det eneste jeg har lært ordentlig. 25 år med pianotimer og klassisk repertoar. Men jeg har ikke brukt det de siste ti åra, så ved nyttårstider måtte jeg begynne å øve. Og det kjennes på kroppen, sier hun og gnir en sliten høyrearm.

Musikalsk familie

I over tjue år har Ingrid Bjørnov vært en del av det norske mediebildet. Hun var bare 16 da hun sammen med Benedicte Adrian debuterte med albumet «Første akt» i 1980. Siden har hun holdt på med musikk, enten som den ene halvparten av Dollie (som etter hvert ble Dollie de Luxe), eller som kapellmester, repetitør, programleder og komponist.

- Jeg kommer fra en musikalsk familie med et sterkt allsangregime. Jeg mistet faren min i fjor og han var en boblende musikant. Underveis i arbeidet med forestillingen har jeg tenkt mye på den påvirkningen jeg har fått av ham.

Suksessen som blir Ingrid til del om dagen har langt fra kommet gratis. Det har vært tider hvor hun har hatt lyst til å hoppe av hele karusellen.

- Jeg har alltid dratt med meg en klokkertro på at jeg alltids kan drive med noe annet. Hvis det koster for mye, kan jeg slutte. På midten av åttitallet, mens Dollie gikk som best, var Benedicte og jeg i Frankrike. Vi ble kjørt rundt i hvite limousiner, og det var ikke en dag uten full sminke. Men det som holdt på å ta knekken på meg var at alle tv-showene opererte med playback. Da begynte jeg å tvile på ambisjonene. Hvor berømt kunne jeg bli hvis litt miming var nok til at jeg ville hjem?

Milliongjeld

Oppsetningen av «Which Witch» i London i 1992 endte med massiv slakt av de britiske kritikerne, og jentene hadde en milliongjeld på slep da de returnerte til Norge.

- Selv den halshoggingen vi fikk av de britiske kritikerne klarte ikke å viske ut fem gode år med «Which Witch» i Norge. Så for oss ble det egentlig ikke trist før vi sluttet å spille. Jeg betaler fremdeles på gjelda, men jeg føler likevel at jeg har kommet styrket ut totalt sett. Jeg er ikke lenger personlig såret over det som ble skrevet den gangen, nå har jeg lagt London og «Which Witch» langt bak meg. Det er en ripe i lakken man nesten bør ha, folk unner meg suksess på en annen måte fordi jeg har fått så grundig juling tidligere.

Selv om Dollie er historie, holder Ingrid og Benedicte kontakten. For to år siden lagde de musikken til «Den syngende frøken detektiv og mysteriet på Grevly».

- Det var riktig å løse opp Dollie, og jeg tviler på at duoen gjenoppstår. Men vennskapet er uhyre intakt og i bedre form enn på mange år, og vi kommer sikkert til å lage musikk sammen igjen.

Og Ingrid trives som soloartist.

- Jeg hadde forsonet meg med tanken på å ha en potetfunksjon, å være kapellmester og ansvarshavende og hjelpe andre fram. Men egoet mitt var kanskje større enn jeg trodde, og nå er det det jeg gjør på scenen selv som er blitt spydspissen. Jeg vil ikke si at dette showet er en triumf over tidligere nedturer, men jeg får en triumferende følelse hver gang folk kjenner seg igjen i en eller annen latterlig hverdagsdetalj og knekker sammen i spontan latter midt under en sang. Da blir jeg overstadig lykkelig.

ROSA VENN: Etter premieren på soloshowet i Oslo kunne Ingrid Bjørnov fylle opp sin rosa bil med blomster. <!--FOTO-->Foto: Lars Eivind Bones<P><!--/FOTO--><!--/BTEK1--><!--BTEK2--> DOLLIE-JUBEL: Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov etter den norske Grand Prix-seieren i 1984.
BLOMSTERJENTA: Etter premieren på «Klassisk hærverk» var Ingrids garderobe nedlesset av blomster, og kritikerne var meget fornøyde med det de så og hørte.