Folkeavstemning og EU

Mine synspunkter på folkeavstemning om EU i Dagbladet 30. desember får hard medfart av Venstres parlamentariske leder, Gunnar Kvassheim og Sp's leder, Anne Enger Lahnstein i avisen dagen etter.

(Jeg står selvsagt ved intervjuet, men overskriften er litt misvisende. Den kan gi inntrykk av at jeg ønsker en ny EU-debatt. Det fremgår av intervjuet at dette ikke er dekkende, men jeg går ut fra at de som friskt har kommentert det, ikke bare har lest overskriften.)

Kvassheim skal ha seg «frabedt at de siste dagers hellige skal legge premisser for hva som er god takt og tone for ærlige og skikkelige nei-folk». Han har selvfølgelig rett (bortsett fra min kirkelige tilhørighet). I likhet med ham har jeg bare forsøkt å uttrykke en mening.

Ifølge Lahnstein legger jeg «en felle for nei-folket». Min argumentasjon er angivelig «avslørende... Hvis det blir ja til søknad, skal det også bli ja til resultatet». «Avsløringen» av min «felle» kunne skjedd allerede i juni 95, da jeg ga uttrykk for nøyaktig de samme synspunkter i Aftenposten. Jeg advarte der mot å blande diskusjonen om fremgangsmåte med debatten om ja eller nei til medlemskap. Jeg skrev bl.a. at debatten om fremgangsmåten ikke måtte «blir styrt av taktiske, situasjonsbetingede og opportunistiske interesser. Det er litt sent å begynne å diskutere prinsippene om dødsstraff i krigstid. Regler bør lages i fredstid». Uttalelsene fra Kvassheim og Lahnstein tyder på at vi allerede er sent ute.

Lite skjønner jeg av Kvassheims forventning om et tankefellesskap. Heller ikke er jeg innstilt på å diskutere viktige nasjonale prosedyrespørsmål på Lahnsteins forutsetning. Hun sier i intervjuet at «det er lettere å få folk til å si ja til en søknad enn til et forhandlingsresultat». Selv om hun skulle ha rett i denne taktiske hypotese, synes jeg ikke man kan la det som gavner ens eget standpunkt være retningsgivende for hvilken prosedyre som skal følges. Min problemstilling er en annen. Den tar utgangspunkt i at vi først stemmer over om det skal søkes. Hvis det blir ja, så behandles saken videre etter Grunnlovens regler. Hvis det blir nei, bortfaller saken.

På tidspunktet for avstemningen vet vi alt det viktigste. Vi må ved innledning av forhandlinger akseptere EU slik det nå er - på vei mot full union. De fleste oppegående velgere vet allerede mer enn nok om dette. Dette er en grunnleggende ny og viktig omstendighet. Vi er i dag i en helt annen situasjon enn i 1972 - og et stykke på vei også i 1994. Det som dengang var hypoteser, er nå faktum. I 1972 ble f.eks. slagordet fra Folkebevegelsens side: «Nei til union», av tilhengerne samlet og massivt beskrevet som «skremselspropaganda». Det store spørsmålet var hva EU kom til å bli, samt et helt urealistisk krav om såkalte «varige særordninger». I dag vet vi hva EU er, og vi vet at såkalte «varige særordninger» ikke godtas. Noen folkeavstemning før forhandlinger var dengang helt uaktuelt. Folk flest visste knapt noe om det som da het «Fellesmarkedet» forut for forhandlingene, og for politikerne fremstod nok det hele nærmest som en oppfølging av Norges alminnelige utenrikspolitikk etter 1945. Først gjennom debatten forut for folkeavstemningen ble spørsmålene noe mer avklart, men hva EU ville utvikle seg til, var prisgitt den enkeltes mer eller mindre kvalifiserte vurdering. Det var godt grunnlag for Folkebevegelsens slagord: «Er du i tvil - stem nei». Man kan nok fortsatt være i tvil i dag - men ikke om hva man faktisk må forholde seg til. Et spørsmål om medlemskap i dag er et fundamentalt, tydelig og helt naturlig tema for en folkeavstemning.

Jeg er enig med dem som hevder at resultatet av en folkeavstemning bare kan fjernes ved ny folkeavstemning. Men dette kan ikke være til hinder for at man foretar de tilpasninger som følger av nye kunnskaper og endret situasjon. Slik situasjonen er i dag, er det jo nettopp det det ikke skal forhandles om, som begrunner folkeavstemning.

Gjennom to tidligere forhandlingsrunder vet vi også det meste om hva vi kan oppnå og hva vi ikke kan oppnå, som et konkret og praktisk speilbilde av dagens EU. De marginene det forhandles om er viktige for de det gjelder, men forfatningsmessig står de i en helt annen stilling enn den alminnelige tilslutning til EU-systemet. Det som blir igjen, krever knapt i seg selv noen folkeavstemning. Forfatningsmessig blir de imidlertid så å si «med på lasset» under den etterfølgende grunnlovsbehandling. Da må hver enkelt stortingsrepresentant veie vekten av en folkeavstemning, forhandlingsresultatet og eventuelt utfallet av valget forut for grunn-lovsbehandlingen. Avstemningsresultatet vil selvsagt veie tungt, men det vil ikke være noen tvil om at det da både juridisk og politisk vil være helt legitimt å tilhøre et mindretall i forhold til Grunnlovens '112. Det vil ellers føre for langt her å gå nærmere inn på Grunnloven, men jeg har forutsatt at det nettopp blir en grunnlovsendring etter '112, slik at forslag fremmes på et storting og eventuelt vedtas med 2/3 flertall av Stortinget etter valget. Grunnlovens '93 stiller riktignok ikke noe krav om mellomliggende valg, men til gjengjeld er det nødvendig med 3/4 flertall. Denne bestemmelsen gjelder bare tilslutning til en overnasjonal myndighet «på et saklig begrenset område», og det er neppe naturlig å si at EU er et slikt saklig begrenset område.

Vi må unngå det vi opplevde i 1994, nemlig en håpløs diskusjon om nei-siden på Stortinget skulle føle seg «bundet» av et ja-flertall i folket. Noe sikkert juridisk svar var det selvsagt ikke på dette spørsmål. Det var først og fremst en politisk problemstilling. Jeg uttrykte den gang min politiske oppfatning slik «at det ville bli et politisk helvete dersom et mindretall på Stortinget stopper et flertall i folket og en majoritet i Stortinget». Dette unngår man ved en innledende folkeavstemning som nødvendigvis må være rådgivende i enhver sammenheng. Juridisk og politisk står man da på klar forfatningsmessig grunn. Samtidig har Stortinget eventuelt gjeninntrådt i sin egentlige rolle, og for tiden fremover blir spørsmålet henvist til valg og etterfølgende 2/3 flertall av Stortinget. Jeg synes nok at dette er svært god garanti for de eventuelle mindretallsinteresser som i tilfelle blir berørt av forhandlingsresultatet i betraktning av at problemet bare oppstår dersom det første blir et prinsipielt ja til medlemskap.

Selv om jeg skulle følge Anne Enger Lahnsteins taktiske utgangspunkt, har jeg vondt for å forstå at dette er en «felle» for nei-siden. Dersom 1- 2 % av velgerne totalt sett går fra nei til ja i forhold til siste folkeavstemning, så blir det jo også et ja-flertall selv om avstemningen blir gjennomført som sist. Dette er vel noe nei-siden ikke kan utelukke. Skal vi da på ny få en diskusjon om et relativt lite mindretall skal kunne stemme ned flertallet på Stortinget og ved folkeavstemningen? Var det én ting som skadet nei-siden blant sine egne i 1994, så var det vel nettopp dette standpunkt til resultatet av folkeavstemningen. Etter forhandlingene og før grunnlovsvalget er det imidlertid helt kurant å gå til valg på at man vil benytte seg av sin rett etter '112 til å stemme imot. Da får også dette standpunkt sin avgjørelse gjennom utfallet av et valg der den enkelte kandidats standpunkt til medlemskap blir kjent. Og på det tidspunkt foreligger også forhandlingsresultatet.

Jeg synes for øvrig at det er nokså meningsløst for tredje gang å inngå forhandlinger dersom flertallet allerede i utgangspunktet er mot. Jeg har aldri vært særlig opptatt av hva EU synes om oss, men i sin alminnelighet er det en fordel å opptre noenlunde ryddig i forhandlinger.

En folkeavstemnings legitimitet bygger på tillit til at folk har forutsetninger for å forstå iallfall de sentrale og viktige spørsmål. Hyller man folkemeningen - og det har det jo ikke vært noen mangel på i denne saken - så tror jeg man skal være varsom med samtidig å forutsette at folk skal gå «i fellen». Jeg har faktisk den tiltro til folk flest at de vil forstå at den forutgående folkeavstemning gjelder alt det vi ikke forhandler om, fra Romatraktat til overnasjonalitet og etter hvert felles pengeenhet og union. Temaet er lett forståelig og klarere enn i 1972 og også i 1994. Hvis ikke politikerne på begge sider makter å formidle dette i debatten forut for folkeavstemningen, må det være noe alvorlig galt med evnen til å formidle. Om det så likevel skulle vise seg at folk dessverre mener noe annet enn en selv, så får man forsøke å leve med det. Slik er nå engang politikk.