FOLKESTYRE: «EØS-medlemskapet sparker ben for en folkeavstemning. Utenfor EØS, derimot, kunne en folkeavstemning blitt en god feiring av 200 års jubileet for Grunnloven, og dermed folkesuverenitetsprinsippet», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser et «Nei til EU»-tog på Youngstorget i Oslo i forkant av EU-avstemningen i 1994. Foto: Bjørn Langsem
FOLKESTYRE: «EØS-medlemskapet sparker ben for en folkeavstemning. Utenfor EØS, derimot, kunne en folkeavstemning blitt en god feiring av 200 års jubileet for Grunnloven, og dermed folkesuverenitetsprinsippet», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser et «Nei til EU»-tog på Youngstorget i Oslo i forkant av EU-avstemningen i 1994. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Folkeavstemning om innvandring

Begrensning av innvandring kan være et forsvar for solidaritet og et anstendig arbeidsmarked.

Meninger

Etter folkeavstemningen i Sveits, som ga et knapt flertall for å begrense innvandring til landet fra EU land, har det blusset opp en forutsigbar debatt på hjemmebane. Fremskrittspartiets innvandringstalsmann, Mazyar Keshvari, mener vi i likhet med Sveits bør ha en folkeavstemning om saken. Men i den offentlige debatt går partiene, også Fremskrittspartiets leder Siv Jensen mot, og viser til det parlamentariske system, og at dette må avgjøres i Stortinget.

I et år der vi også skal feire 200 års jubileet for grunnloven i 1814, åpner dette for interessante refleksjoner. Grunnloven knesatte prinsippet om folkesuverenitet. Det var Eidsvoldsfedrenes største bragd. Ikke alle hadde stemmerett, det var en begrensning, som gradvis ble fjernet. Senere ble parlamentarismen innført, politiske partier ble dannet. «All makt i denne sal, altså Stortinget», sa Sverdrup. Dette var naturligvis med brodd mot embetsmannsveldet, ikke folket. Men det kan diskuteres hva konsekvensene har blitt. Mange vil nok ha opplevelsen av at å kaste en stemme i urna hvert fjerde år ikke akkurat gir følelsen av å ha særlig mye medbestemmelse i landets styre og stell. Hestehandel i et flerpartisystem, der mye også blir avgjort etter valget, har vel heller økt følelsen av maktesløshet enn eierskap i politikken. Ekspertvelde med avgjørelser i lukkede rom, og medlemskap i EØS har bidratt i samme retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sveits har også parlamentarisme, og altså politiske partier. Men i tillegg har de et system med utstrakt bruk av folkeavstemninger, og det på alle plan, nasjonalt, for kantoner og kommuner. Er ikke dette å ta direkte demokrati alvorlig, slik det en gang ble praktisert i Hellas? Undertegnede har bodd ett år i Sveits, og ble overrasket av hvor langt dette direkte demokrati gikk. Skulle det bygges et hus over en viss høyde, ble det først bygget en modell av tre og presenning i full skala. Derpå ble saken lagt ut til folkeavstemning i kommunen. Resultatet av denne politikken er at byggeskikken i Sveits respekterer kulturarven.

I helt moderne tid har vi altså hatt to folkeavstemninger i Norge, om medlemskap i EF i 1972, og EU i 1994. I begge tilfelle, nei. I begge tilfelle var det også flertall for tilslutning i Stortinget. Mener noen for alvor at Stortinget i disse tilfeller ville ha fattet mer demokratiske avgjørelser?

Det er et paradoks, ikke minst for den liberale del av det politiske spekter, inkludert venstresida, at progressive forslag begynner å komme fra Fremskrittspartiet. Begrensning av innvandring kan nemlig også være et forsvar for solidaritet og et anstendig arbeidsmarked. Ikke bare kamp mot sosial dumping, men selve inkluderingen i arbeidslivet kan bli skadelidende. Vi har tross alt en stor arbeidskraftreserve i landet. Dette har sosiologen, professor Ottar Brox, hevdet i flere år, for døve ører. Derimot har han fått høre mange vondord fra de politisk korrekte, og rasismekortet har vært spilt ut mot ham.

Den konvensjonelle viten er jo at økonomisk aktivitet er avhengig av kapital og arbeidskraft som to viktige innsatsfaktorer. Brox har hevdet at mangel på arbeidskraft er en viktig ressurs, og da for velferden i et land. Mangel på arbeidskraft driver nemlig naturligvis prisen på arbeidskraften opp. Kanskje fagøkonomer burde begynne å interessere seg mer for Brox sin tese, og eventuelt motbevise at den er nasjonaløkonomisk gunstig? Dette må ikke oppfattes som en oppfordring noe slags innvandrerregnskap.

At et land skulle mangle arbeidskraft er i utgangspunktet et merkelig argument. Mangel for hvem? Et land består av landets befolkning, og næringslivet får vel innrette seg deretter. Men Norge er i globaliserings- og neoliberalismens tidsalder i den situasjon at vi akkumulerer kapital, takket(?) være vår oljeindustri. Denne kapital må finne sitt utløp i investeringer, mye internasjonalt via vårt såkalte Pensjonsfond utland (tror dere vi får noen pensjon derfra noen gang?), men også nasjonalt ved innførsel av billig arbeidskraft til virksomhet som nettopp da blir lønnsom.

Vi er på vei til å bli en petrostat, i likhet med Kuwait, der landets egne borgere hever en fet borgerlønn uten å gjøre et arbeidsslag. Det nødvendige arbeid gjøres nettopp av billig importert arbeidskraft fra Østen. Vil vi dit?

Til slutt må jeg innrømme at det koster meg noe å skrive dette. Jeg har i mange år arbeidet med og for flyktninger og innvandreres sak, og ikke hatt motforestillinger mot innvandring. Men nok er kanskje nok, unntatt når det gjelder flyktninger. Jeg registrerer at også innvandrernes talspersoner er skeptiske, og ikke ønsker at innvandrerne skal gro fast i en ny underklasse.

Uansett innstilling til substansen i denne saken, er vel bruk av direkte demokrati ved folkeavstemninger en utvidelse av demokratiet, ikke en innskrenking. Hvem kan det skade å høre folkets røst?

Imidlertid er Norge i motsetning til Sveits medlem av EØS. Dette medlemskapet sparker ben for en folkeavstemning, som jo vil stride mot den frie flyt av arbeidskraft. Den ville dermed bare bli en komplisert meningsmåling uten annen effekt. Utenfor EØS, derimot, kunne en folkeavstemning blitt en god feiring av 200 års jubileet for Grunnloven, og dermed folkesuverenitetsprinsippet.

I forbindelse med Grunnlovsjubileet vil Dagbladet trykke en kronikkserie. Tidligere i serien: Ola Mestad om folkesuverenitetsprinsippet, Sidsel Mørck om olje og bærekraft, og Trine Skei Grande og Rebekka Borsch om menneskerettigheter.