Folkefesten

Endelig kom Bruce Springsteen til Bergen. Det ble et rock’n’roll maraton.

KONSERT: BERGEN (Dagbladet): Til trekkspilltoner av «Du skal ikke søva bort sumarnatta» åpnet Bruce Springsteen & The E Street Band den første av to konserter i Bergen.

Og aldri har så mange vært stuet sammen på denne utearenaen noensinne.

Første gang

Det som etter hvert skulle utvikle seg til en festaften, begynte med en solid versjon av «Badlands». Med kveldssola i ansiktet river og sliter Bruce Springsteen (59) i Telecasteren og byr på sukkertøyet fra albumet «Darkness on the Edge of Town».

Det er magi i lufta. Bare det at The Boss er i Bergen for første gang, er alene nok til å oppildne massene.

Han henger gitaren på ryggen og går ut og hilser på folk.

Etter den storslagne og mektige «She’s The One», sier han til stor jubel på gebrokkent norsk:

– Åssen går det?

Arbeidskaren Bruce

Sjefen er kommet til regnværets hovedstad, men den første timen av konserten kaster sola lange skygger og det er ikke en paraply og se. Han skulle bare visst hvilke odds han hadde for godvær.

«Working On A Dream» blir til allsang.

Det er ikke ofte vi er på konsert og opplever så god publikumsstemning så tidlig i konserten.

Mens jeg ser arbeidskaren Bruce Springsteen rocker og roller med en glød og iver som forbløffer, blir det veldig klart for meg at styrken ligger like mye i mannen som i låtene.

En president

Midt i «Working On A Dream» går han ytterst på scenen og snakker til publikum som om han var president Obama. Han taler som en karismatisk predikant om å rock the house, bygge et hus akkurat her. På Koengen. Et hus av håp og glede. Og han bygger det – gradvis.

Jo visst, han er The Boss, men kunne like godt vært politiker eller predikant. Vi hadde fulgt han uansett.

«The Seeds» hopper vi bukk over, en urtråkig bluesrocker uten appell og sting. Men med «Youngstown» gjør han det godt igjen.

Takk til E Street

Hele konserten er et eneste stort publikumsfriere, men nå går han helt ned på knærne og lar publikum få bestemme. Det resulterer først i «Hungry Heart».

The E Street Band er hans høyre hånd og venstre fot:

Det gir ham retning, stabilitet og all den kraft han trenger for å være nettopp The Boss – glødende intens.

Clarence Clemons er litt stiv i bevegelsene, men lyden i saksofonen er det ikke noe å utsette på. Gitaristene Nils Lofgren og Little Steven er både visuelle og sterkt til stede med solid håndverk. Kompet er fjellstøt, ikke minst må The Boss være fornøyd med den unge trommeslageren Jay Weinberg (18).

Bruce fortsetter å fiske i ønskebrønnen, og hva får vi: «Because The Night» i en sugende og inderlig versjon.

Men iblant blir i hvert fall jeg røsket ut av transen. For ikke alle låtene er like interessante, som «Darlington County», «Cadillac Ranch» og «Waiting On A Sunny Day», som stamper litt trådt av gårde. Men hva gjør vel det når The Boss gir Bergen en opplevelse byen seint vil glemme.

Etter to timer kommer «The River», og det er nesten som vi må gråte. Dette er en låt som alltid berører. Dette er bare sterkt.

Stigende rus

Men så røsker han oss ut av sentimentaliteten med «Radio Nowhere». Vi er på stigende rus.

Når klokka passerer 23.20 er ekstranummeret godt i gang, men vi må i trykken. Festen har vart i to og en halv time, og ser ikke ut til å slutte med det første.