SAMHOLD: «Terroren i USA første til et høyt fryktklima, som ble utnyttet politisk for å legitimere invasjonen i Irak og Afghanistan. En tilsvarende massefrykt er ikke skapt i Norge. Her er det kanskje helt motsatt,» skriver kronikkforfatteren. 
Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
SAMHOLD: «Terroren i USA første til et høyt fryktklima, som ble utnyttet politisk for å legitimere invasjonen i Irak og Afghanistan. En tilsvarende massefrykt er ikke skapt i Norge. Her er det kanskje helt motsatt,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Folkehelsen etter 22. juli

Fjorårets terror har skapt mye uhelse blant de direkte berørte av massedrapet. Men hva med oss andre?

De fleste av oss opplevde umiddelbart sjokk og uvirkelighet, før vi gradvis forsto og tok inn over oss hva som hadde skjedd. Vi ble delaktige i andres smerte og fortvilelse gjennom sterke direktesendinger og reportasjer, som brakte den inn i stuene våre. Men vi kunne også ta til gatene, vise vår solidaritet og oppleve fellesskap og samhold gjennom rituelle handlinger. Mange over hele Norge la ned blomster på rituelle plasser og gikk i (rose) tog for å vise sympati med de rammede. Slike solidaritetshandlinger fastholdt og bekreftet våre felles verdier og anerkjente de rammedes lidelser.

Kan 22. juli likevel ha satt spor i folkehelsen? Vet vi noe om hva som har skjedd i etterkant av terrorhandlinger andre steder i verden? Dette er studert etter terrorhandlingene den 11. september 2001 i USA. Holman og Silver (Social Science & Medicine, 2011,73, 483-490) brukte data fra en helseundersøkelse av et stort representativt utvalg på flere tusen amerikanere. Undersøkelsen var igangsatt forut for terroren og fortsatte i tre år etterpå. I dette som kalles en prospektiv undersøkelse så de på forekomsten av fysiske plager og bruk av helsetjenester over tid. Resultatene viste en 18 prosent økning i fysiske helseplager de tre årene etter terroren. De redegjorde for alternative forklaringer, såkalte modningsprosesser, som ikke ble ansett å kunne forårsake disse endringene. De fant også at de som så direktesendingene av angrepene på TV var mer tilbøyelig til å rapportere økning i helseproblemer over tid. Forskerne konkluderer med at en ikke skal undervurdere hvilken virkning det kollektive stress har på befolkningens helse. Det er viktig å legge merke til at dette er helsevirkninger opplevd av den jevne amerikaner og ikke de som ble direkte rammet av terroren. Helseplagene spente også over et stort register.

Atle Dyregrov.
Atle Dyregrov. Vis mer

Hva så i Norge? Store deler av den norske befolkning har «tatt del i» terroren under og etter 22. juli. Det er liten grunn til å tro at «eksponeringen» for andres smerte har vært mindre i Norge enn i USA, så massiv som medieformidlingen har vært. Men det er også vesentlige forskjeller i samfunnets reaksjon. Terroren i USA første til et høyt fryktklima, som ble utnyttet politisk for å legitimere invasjonen i Irak og Afghanistan. Flere forskere har påpekt at terrorhendelsen medførte et nasjonalt klima av frykt, altså et samfunnsklima som på individnivå ga stressfylte emosjoner forbundet med negative kroppslige virkninger. En tilsvarende massefrykt er ikke skapt i Norge. Her er det kanskje helt motsatt; det skjedde en mobilisering av sterke positive, kollektive krefter med samhold, omsorg, varme og sosial støtte som viktige elementer. Våre ledere (kongehus og regjering) fremsto som bærere av det symbolske fellesskapet og var med å mobilisere positive krefter.

Den sterke positive innvirkningen som mobilisering av sosial støtte har for direkte rammede er kjent. Etter et jordskjelv i Kina viste Wang og medarbeidere (Am J Psychiatry 2000; 157:1260- 1266) hvor viktig mobilisering av slik støtte og hjelp er. De sammenliknet to landsbyer, den ene beliggende en halv kilometer fra sentrum for jordskjelvet, den andre ti kilometer borte. I byen nært sentrum av jordskjelvet ble 80 prosent av husene ødelagt, mens under fem prosent av husene falt sammen i den andre byen. Likevel var det nesten bare halvparten så mange personer som utviklet posttraumatiske stresslidelser i den mest rammede byen, sammenliknet med den mindre eksponerte byen. For den høyeksponerte byen ble det mobilisert mange team med hjelpere som ble sendt inn for å hjelpe i gjenoppbyggingsarbeidet og mange hjelpeorganisasjoner var nærværende i tiden etterpå. Innbyggerne i denne byen kjente seg mye bedre ivaretatt både på grunn av den materielle assistansen og den mentale støtten de mottok. Forskerne konkluderer med at det er viktig å se på hvor hurtig og effektiv støtte gis etter en katastrofe, og at slik støtte kan redusere sannsynligheten for mentale plager i ettertid.

Det er min påstand at den kollektive mobiliseringen som skjedde etter 22. juli, med nasjonens ledere i spissen har redusert muligheten for uhelse i Norge. Ved å vektlegge kollektive verdier og ikke stimulere frykt og uro, har en sannsynligvis mildnet plager hos de direkte rammede (overlevende og etterlatte), samtidig som «den norske håndteringen» har redusert sjansene for økte helseplager i befolkningen totalt sett, slik det skjedde i USA. Det er bare forskning som kan vise om dette stemmer.

Uansett kan vi som nasjon være stolte over at massedrapene ikke har etterlatt seg et kjølvann av hat og frykt som preger samfunnet. Når utenlandske forskere og journalister under seg over annerledeslandet, så skal vi bruke dette som et incitament til mer forskning. Så langt har våre myndigheter ikke vist nok vilje til å prioritere midler til dette. Vi bør lære mer om lederes kloke vurderinger og en god, tidlig mobilisering av samfunnets kollektive omsorg og anerkjennelse av det som skjedde. Slik kan vi bedre forstå hvordan vi skaper det beste tilhelingsklima for dem som direkte rammes og hvordan befolkningens motstandskraft fremmes.

Følg oss på Twitter