Folkelig metaroman

Svensk fortellerkunst på sitt aller, aller beste.

BOK: - Förr trodde jag att det berodde på den muntliga fortellertradisjonen. Numera svarer jag at det beror på inaveln, skal Torgny Lindgren ha svart på spørsmålet om hvorfor det kom så mange store diktere (blant andre P.O. Enquist og Sara Lidman) fra hans lille fødested ved Västerbotten. En så øde og gudsforlatt egn at forfattergjerningen hans har gått ut på «å skrive mennesker til landskapet»

Som tolvåring fikk Torgny besøk av to menn som guttungen ga et stykke hakkepølse (sylte). Et halvt århundre seinere lar han en 107 år gammel olding nedskrive historien om de to mennene. Som han altså lar være den tyske krigsforbryteren Martin Borman og en tæringsimmun lærer.

Og det er nettopp denne blandingen av virkelighet og fiksjon Lindgren leker med i denne fantastiske folkelige «metaromanen» som flommer over av paradoksale aforismer:

«Det vanskeligste av alt, var samtidig, bokstavelig talt samtidig, i hvert eneste ord og hvert eneste tegn, å være fullstendig sann og uinnskrenket løgnaktig.»

Ingenting er opplagt hos Lindgren, hvis temaer likevel er høyaktuelle. Som skillet mellom forfatteri og journalistikk, når Lindgren lar 107-åringen rase mot avisredaktøren som seksti år tidligere nektet ham å skrive sine avisnotiser fordi det var rent oppspinn. Dette mens «skrivingen veller ut av sjefredaktøren som en hvilken som helst kroppsvæske».

Eller når han lar 107-åringen skrive seg ung på gamlehjemmet, mens han gjør narr av politikernes floskler om alderdoms klokhet og verdighet; «i disse rynkede, tørre skallene kunne ingen sjel eller ånd oppholde seg på lengre sikt».

Dette er også ei bok om døden, idet bygda er gjennomsyret av den «litterære» sykdommen tæring, mens hakkepølsa, et sammensurium av griseskaller og innmat, på sin urimelige måte representerer livet.

Slik sett er «Hakkepølsa» en såkalt gastronomisk reise, men også her med et spark til den moderne tid:

Den ekte hakkepølsa (eg. hakkemat som også kan bety nåde) lages ikke av en franskinspirert mesterkokk, men av ei enøyd, vansiret og illeluktende gammel kjerring. For «det som er helt ekte, er så sørgelig sjeldent. Om det i hele det tatt kan forekomme».