Folkelighetsfella

Hvorfor må operaen på død og liv være folkelig?

OPERAGALLAEN: Det skulle bli en spektakulær kveld. Champagnen bruste i operafoajeen, det klakket i høye hæler mot hvit marmor, gallakjolene glitret i takt med dovegg-flisene og menn i dress støvsugde den røde løperen før Kongen, Dronningen og Merkel feide inn og opp trappene. For første gang siden Nationaltheatret ble ferdigstilt i 1899 hadde Oslo fått et praktbygg, som ikke bare kommer til å definere bybildet, men som for en gang skyld inneholder en institusjon viet sang- og dansekunsten. Det er et fantastisk operahus. Noe å være stolt av. Så hvorfor var NRKs operagallasending preget av skam?

«Utfordringen ligger i å gjøre dette tilgjengelig for alle», sa Kong Harald i åpningstalen. Det var åpenbart en problemstilling operaledelsen og NRK hadde tatt inn over seg da de planla åpningsgallaen. Hvordan skulle de omforme noe så tradisjonelt utilgjengelig som opera og ballett til bred lørdagsunderholdning? Skape noe så spektakulært uspektakulært at det kunne ta opp kampen med milliontallene til «Farmen»? Løsningen var åpenbart å kalle en spade for en sleiv, lyve så en tror det selv: Dette er stort, men ikke SÅ stort.

NRKs åpningsshow, og dermed hele operagallaen, ble tatt til gissel av dem som gjennom hele operaprosessen har klaget over at opera ikke er «folkelig» nok til å være verdt et bygg til fire milliarder. Folkelighetskravet gjennomsyret sendingen. Ikke bare i det at talerne og programleder Grosvold kontinuerlig terpet på at «dette er jo en opera for folket», men pauseinnslagene mellom de «tunge» delene av showet var preget av redselen for elitestempelet og en desperasjon om å nå alle som tilfeldigvis var innom NRK lørdagskvelden.

For å veie opp for Kylian og Lightfoot/Leons styggpene ballettsekvenser, fikk vi dermed en bøttebærende Vaktmester Narvestad. Fordi Puccini og Verdi kunne bli litt mye «hyl og skrik» (for å sitere Eli Hagen) fikk vi se Ingrid Bjørnov gurgle «O Mio Babbino Caro». Og fordi det rett og slett kunne bli for mye alvor, fikk vi en Marit Åslein som intervjuet Ole Ivars om hvor de hadde kjøpt dressene sine. Grand Canaria.

Der operahuset selv er vågalt og triumferende, var operagallaen, slik den ble vist på NRK, preget av feighet. Behovet for å understreke folkeligheten til et slikt bygg, er bare med på å underbygge skismaet mellom høy og lav, fiff og folk. Det er klart man har behov for å rettferdiggjøre bruken av fire milliarder. Det er klart det er mange som reagerer på at så mye brukes på kunstarter som tradisjonelt besøkes av så få. Og det er klart at man kan hisse seg opp over alle milliardene går til et hus i hovedstaden, men denne kulturkampen, som har pågått i nesten femti år, er over nå. Huset står der. Søndag var over 30 000 mennesker på besøk.

Så hvorfor kan man ikke bare si det som det er. Det er opera. Det er kanskje ikke for alle, men det er søren meg ikke Ole Ivars heller.

FOLKELIG: Showet var preget av redselen for elitestempelet og en desperasjon om å nå alle som tilfeldigvis var innom NRK lørdagskvelden, skriver Sigrid Hvidsten. Her er Narvestad under lørdagens operaåpning. Foto: EIRIK HELLAND URKE
FOLKELIG: Showet var preget av redselen for elitestempelet og en desperasjon om å nå alle som tilfeldigvis var innom NRK lørdagskvelden, skriver Sigrid Hvidsten. Her er Narvestad under lørdagens operaåpning. Foto: EIRIK HELLAND URKE Vis mer
Folkelighetsfella