Folkemord og «feilslått politikk»

Professor Bernt Hagtvet oppsummerer sommerens AKP-debatt. Han oppfordrer folk til å sende ham beskrivelser av sine erfaringer med AKP.

EN SOMMER ER

gått, en debatt må avsluttes. Vi har alt brukt for mye tid på de norske maoistene. De har vært en sekt og vil alltid forbli en sekt. Nå vil AKP gradvis sykne hen som den politiske anakronisme de er blitt. Få vil sørge.

Men selv så aparte fenomener som AKP kan gi innsikter ut over sin egen eksistens. Sommerens debatt går dypere enn til AKPs rolle som støttespiller for Pol Pot. Det vi har bak oss er en obduksjon av den lange og nå totalt diskrediterte leninistiske tradisjon i europeisk politikk. Det var denne tradisjonen med dens mange utløpere som gikk i graven ved kommunismens fall i 1989-91. Først nå ser vi tydelig hva leninismen-stalinismen-maoismen har kostet av liv og menneskelig fornedrelse fra Oktoberrevolusjonen i 1917 til i dag.

AKP er del av denne tradisjonen. Det er tung arv. Sommerens debatt har vist AKPs ledere ennå ikke tar ærlig inn over seg denne arven. Snart 25 år etter Røde Khmer- regimets fall makter ikke Pål Steigan eller Jorun Gulbrandsen å konfrontere seg omsvøpsløst med den teori som åpnet for myrderiene: ideologien om det marxistiske diktaturet. I folkets navn. Noe annet var vel ikke å vente.

Av alle innsigelser som er kommet i disse innpå to måneder, er det særlig ett punkt jeg vil ta opp: Anklagen om å dvele ved en avsluttet fortid. Det er en feilslutning. Sommerens ordskifte om AKP har ikke primært dreid seg om historien. AKPs fanatisme kan generaliseres. Debatten har dreid seg om demokratiets utsatthet vis à vis alle typer fundamentalisme, politisk, religiøst, etnisk, ideologisk. I dag utgjør ikke marxismen-leninismen-maoismen den fremste trussel mot det frie folkestyre. Trusselen nå kommer mer fra politiserende imamer som har lært mer av den europeiske fascismen enn de vet selv. Det er i alle totaliserende ideologier at utfordringen ligger - og i likegyldighet og blaserthet i forhold til en skjør styreform som det liberale demokrati er. Særlig dette siste punkt utgjør i dag kanskje hovedtrusselen i Norge.

INTERESSANT NOK

fløt to debatter sammen i august: ML-debatten og Maktutredningens diagnose om den nye aristokratiske demokratikritikkens gjenkomst, den som forakter massene og fradømmer dem enhver politisk dømmekraft. På mange måter er den et speilbilde av AKPs samfunnsoppfatning: de er begge essensielt elitistiske. I europeisk åndshistorie er dette et gammelt motiv, mest artikulert hos den spanske filosofens José Ortega y Gassets illusjonsløse tidsdiagnose fra 1930 «Massenes revolt». Det ville være ironisk om denne demokratiforakten fikk fornyet feste i en tid da muligheten til dyp politisk deltakelse burde være til stede som aldri før i et så oversiktlig og relativt konfliktfritt land som vårt.

Norske debatter er, om enn ikke alltid «den dumpe lyd fra slag mot kroppens mer kjøttfulle deler», som Henrik Groth en gang uttrykte det, så i alle fall en idrettsgren med til dels krevende øvelser. Dette har vært en overmoden utluftning. Jeg angrer lite, skjønt noen formuleringer unnsluppet i kampens hete kunne ha forblitt uuttalt.

JEG SER AT

Jorun Gulbrandsen nå skryter av at det strømmer ungdom til AKP. Da skal ikke ungdommen i etterkant kunne si at de ikke visste hva de gikk til. Derfor inviterer jeg alle som har opplevd AKP innenfra fra det tidligste 60-tall til i dag om å sende meg levnetsbeskrivelser og aktstykker fra skuffer og skap, så skal vi lage en dokumentsamling. Tittelforslag: Kaderliv. Den skal ikke bare inneholde ubehagelige opptegnelser. Jeg er åpen for at partiet også brakte fram aktivitetstrang og idealisme, som - om enn feilslått - kan ha gitt det norske samfunnet i noe positivt. Jeg innser at jeg er for belastet til å lage en slik bok. Materialet vil derfor bli gjort tilgjengelig, i samråd med innsenderne, for kompetente faglitterære forfattere eller historikere. Inntil den store ml-historien er skrevet som et forskningsprosjekt under Norges Forskningsråd kan dette bli en dokumentsamling som passende oppsummerer sommerens slagtummel.

Jeg vil sette sluttstrek ved å kommentere det siste innlegget i Dagbladets serie. Bergens-AKPeren Mathias Bismo (MB) angriper professor Torbjørn L. Knutsen fra NTNU som den 7.9. påviste hvordan ml`erne systematisk har støttet sosio-økonomisk begrunnede folkemord til venstre og fordømt tilsvarende etnisk-rasistiske udåder til høyre. MBs resonnementer - ved det de unnlater å ta opp - går til kjernen i debatten om de norske maoistenes hjemlige og internasjonale strategi.

BISMOS ARGUMENTASJON

kan sammenfattes slik: Knutsen skiller ikke mellom «planlagte utryddelser» (i følge MB Holocaust, Vietnam-krigen, til dels GULag) og «feilslått politikk» (i følge MB hungersnøden i Ukraina, landreformen i Kina, sulten i Somalia). Bismo spør m.a.o. om hva et «folkemord» er og hvordan det skiller seg ut fra andre menneskeskapte katastrofer som krig og hungersnød.

For å kunne diskutere politikk meningsfylt er distinksjoner avgjørende. Men en debatt om blott og bart begreper vil lett degenerere til skolastisk ekvilibrisme. Vi bør aldri glemme at det alltid hviler noe uhyggelig over slike abstrakte debatter om massiv menneskelig lidelse. For ofrene spiller det liten rolle om de omkommer av sult, som ofre for folkemord eller fordi de bombes ovenfra. Men for dem som ønsker å arbeide for en mer sivilisert verden, er det avgjørende å få klarhet i hvilke årsaker som ligger bak tragediene.

I litteraturen er det bred enighet om at en folkemordefinisjon må inneholde en idé om hensikt og omfatte et stort antall ofre innenfor en definerbar gruppe, og at myrderiene finner sted utenom kriger, pluss at ofrene befinner seg i ulike stadier av hjelpeløshet. (Det gjør ikke kriger «bedre», bare til en annen form for vold). Folkemord som kategori kjennetegnes av bevisste valg.

For at man skal unngå å overse massive overgrep bare fordi de legger seg på tverke av en bestemt definisjon, er det gode grunner til å definere folkemord bredere som viljen, enten åpnet uttalt eller indirekte, utenom kriger til å systematisk tilintetgjøre eller redusere dramatisk livsbetingelsene for en betydelig gruppe mennesker. Her vil det alltid være rom for ulike tolkninger, men hovedtendensen i tenkningen er klart angitt gjennom denne definisjonen.

HVOR VANSKELIG

så grenseoppgangen blir i praksis, viser MBs innlegg. Han kaller hungersnøden i Ukraina skjønnmalende for «feilslått politikk» men overser at sultedøden var bevisst politikk fra Stalins side bl.a. for på svekke ukrainsk nasjonalisme og for å tilintetgjøre tenkte og/eller reelle fiender av regimet. Folkemord? I alle fall det som i litteraturen kalles «genocidal massacre.»

Det MB antiseptisk kaller «landreformen i Kina» er Det store spranget i 1958. Det også var en bevisst politisk handling sprunget ut av totalitær ideologi, igangsatt av despoten Mao. I følge R.J. Rummel forårsaket ødelagte jordbrukssystemer mer enn 27 millioner menneskers sultedød. Folkemord? I alle fall politisk drevet massemord.

Vietnamkrigen var et forferdelig feilslag, tragisk ikke minst for vietnameserne. Man kan kalle krigen folkerettsstridig og brutal, endog en krigsforbrytelse, men det dreide seg ikke om noe folkemord. At Vietnakrigen faller utenom en definisjon av folkemord, gjør den ikke noe bedre, men setter oss i stand til å skjelne den fra andre typer overgrep. Krigens forhistorie unnskylder den heller ikke.

Men vi må ha proposjonene klare: Det var demokratisk kritikk innenfra som gjorde slutt på USAs engasjement. En slik mulighet til korreksjon vil aldri foreligge i diktaturer. Demokratier kan ikke på grunn av ytringsfriheten utkjempe kriger som i store deler av befolkningen anses som illegitim. Snart kommer en ny test i Irak.

NÅR ET STORT

antall av mennesker dør på grunn av sult og skjev materiell fordeling i dagens verden, f.eks. i India, er det folkemord? Nei, ikke etter mitt språkbruk, men ikke bedre av den grunn. Det er like fullt en humanitær katastrofe. Enn Somalia? Rwanda? Krigene i eks-Jugoslavia? Angola? Mosambik, Liberia? Øst-Timor? Sudan? Hvilke fenomener har vi med å gjøre her? Folkemord? Angrepskriger? Borgerkriger? Fallerte stater? Diamantdreven elitekonflikt? Etnisk krig? Ideologiske korstog? Religionskriger? De lar seg i alle fall ikke redusere til én formel. Årsakene er innfløkte, som samvittighetsfull forskning har vist. Det nytter ikke å komme med enkle slagord som «kapitalismen» el. l. som ml' erne med sine mentale korsetter alltid griper til og tror de har overlegen innsikt.

I ideologisk besatte regimer som Stalins Sovjet, Maos Kina og Pol Pots Kambodsja (og en rekke andre u-landsregimer i samme kategori, f.eks. Etiopias Mengistu) styrer den utopiske ideologien de politiske mål, brennemerker hele grupper til utslettelse eller «reform» og monopoliserer kommunikasjon og makt. Ettpartiregimet mangler de institusjoner - ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, selvstendig rettssystem, flere partier og frie valg, arbeid for en tolerant politisk kultur - som setter styresmaktene i stand til å lære av feil gjennom tilbakeføring av informasjon om effekter av grandiose reformskjemaer.

I totalitære stater drepes eller ydmykes opposisjonelle (Kulturrevolusjonen, Den Store Terror). Nasjonen gjøres enten til en stat av spyttslikkere eller til fryktbesatte ja-menn gjennom terror og angiveri. Makten vil alltid degenerere i et slikt system.

AT MAKTEN

kan ansvarliggjøres og fjernes i valg, er demokratiets store styrke, f.eks. i India, tross de mange ufullkommenhet som også denne styreform martres av.

Det er ikke tilfeldig hvor hungersnød rammer, slik Nobelprisvinneren Amartya Sen har vist empirisk i sin sammenlikning mellom Kina og India. Demokratiet kan dessverre utmerket godt leve med høy grad av feilernæring som fører til mange menneskers død - det har den norsk-indiske statsviteren Dan Banik nylig vist i sin doktorgradavhandling ved UiO. Men det indiske demokratiet har unngått siden frigjøringen - av systematiske grunner - de uhyggelige sultkatastrofene: Det er for mange interesser som kritisere myndighetene og bidrar til holde kritikken av forsømmelser levende, til forskjell fra i ettpartiregimer basert på ensretting og utopiske prosjekter à la Stalin, Mao og Pol Pot.

Derfor unngår liberale demokratier de brå og voldsomme katastrofene, mens de stadig vender tilbake i totalitære stater, nå sist Nord-Korea. Ytringsfrihet er ikke et nytelsesmiddel for borgerskapet.

Den fatale svakheten ved MBs og norske maoisters argumentasjon vises igjen i hans utsagn om at «det aller meste» av den kommunistiske bevegelsen internasjonalt (det er vel ikke så mange igjen nå) tar «kraftig avstand fra politisk overvåking, forfølgelse og utryddelse». Men dette forblir bare fromme ønsker og billig retorikk om MB ikke samtidig tenker helt til grunnen årsakene til at kommunismen i alle dens varianter har vært en slik enorm destruktiv kraft i det 20. århundre. Årsakene ligger i en ideologi med systematisk forakt for menneskerettighetenes grunnnorm om lik verdighet og rettigheter for alle mennesker og det institusjonelle og verdibaserte forsvar for dette menneskesyn.

TIL GRUNN FOR

denne statsoppfatning ligger ikke minst et opportunistisk og taktisk menneskebilde som gjør hele folkegrupper, definert strategisk, til utrydningsberettige arter. Dette uhyggelige slektskap med høyretotalitarianismen forblir det gapende svarte hull i den norske maoismen.

Feilslått politikk vil alltid forbli «feilslått» i monolittiske despotier. Dette får avgjørende følger for politisk meningsbrytning. Den eneste mulighet til opposisjon er å legge ut på et renhetsrace i retning av hvem som har den mest «korrekte» fortolkningen av skriftene.

Når virkeligheten blir gjenstridig og du ikke forstår den, så beror ikke det på at du ser dårlig men at du ikke har den rette fortolkningen av skriftene. Det var slik debatten foregikk blant de kristne i middelalderen. Det gjaldt å finne den rette tolkning av Guds vilje. Inkvisisjon ble en av følgene, forferdelige religionskriger i århundrer, jakten på kjettere en spesialøvelse for rettroende fanatikere, guddommelig sanksjonert.

OPPOSISJON I

totalitære regimer kan derfor bare ta form av byzantinske intriger, utelukkelser, brennemerking som «folkefiender» og til sist drap. Kommunistiske bevegelsers historie, ikke minst i Kina men også i Sovjet og Kambodsja, er full av demonstrasjoner av disse mekanismene. Også vårt eget AKP fremviser de samme symptomer, bare spør folk som var med.

I sommerens debatt står Pål Steigan igjen som det levende bevis for et slikt forsvar for teoriens uskyld, og det er bemerkelsesverdig hvor få av sommerens debattanter som var villig til å tenke sin posisjon til røttene. Mathias Bismo illustrerer det samme.

At ordskiftet om ml- bevegelsen har blottstilt igjen denne diktaturbeundring og dens uhyggelige konsekvenser av kritikkløshet og unnskyldning av enorm vold mot uskyldige, er da noe.

KAMPENS HETE:- Jeg angrer lite, skjønt noen formuleringer unnsluppet i kampens hete kunne ha forblitt uuttalt, skriver Bernt Hagtvedt.