Folkemordet i Srebrenica

Maria Fuglevaag Warsinskis film, som ble vist på NRK1 i går, handler om den mest alvorlige forbrytelsen som ble begått under krigen i Bosnia-Hercegovina 1992- 1995: Folkemordet på mer enn 10 000 mennesker i den bosniske byen Srebrenica i juli 1995. Forbrytelsen er blitt karakterisert som det verste folkemordet i Europa etter annen verdenskrig.

Men drapene handler ikke bare om de serbiske styrkenes grusomhet. De skjedde til tross for at FN hadde erklært byen som en sikker sone, og utstasjonert en egen styrke for å forsvare den. Ingen steder kommer det internasjonale samfunns svikt under krigen i Bosnia klarere til syne enn i forbindelse med Srebrenicas fall.

Før krigen hadde Srebrenica cirka 8000 innbyggere, men på grunn av kamphandlingene og den etniske rensingen i områdene rundt, hadde det stadig kommet nye grupper av flyktninger til byen. I juli 1995 var befolkningen på godt over 40000; de aller fleste av dem var bosniakker.

Allerede i 1993 ble Srebrenica erklært som en sikker sone av FNs Sikkerhetsråd. Også to andre områder i Øst-Bosnia - Zepa og Gorazde - sammen med tre områder i andre deler av Bosnia ble erklært som sikre soner. Det innebar at FN påtok seg oppgaven med å forsvare dem dersom de ble angrepet av serbiske styrker.

Et hovedproblem med denne politikken for å beskytte sivilbefolkningen, var at FN bare kunne få de vestlige stormaktene til å sende maksimalt 7000 av de nødvendige 34000 soldatene for å forsvare sonene. Styrken som skulle forsvare Srebrenica - en nederlandsk bataljon - bestod av 730 soldater. På grunn av utskiftninger var bare 370 av dem til stede i juli 1995.

FNs soldater i Bosnia var flere ganger blitt ydmyket av de serbiske styrkene. Blant annet var 400 FN-soldater blitt tatt som gisler i mai 1995. I forbindelse med angrepene på Srebrenica ble 30 av de nederlandske FN-soldatene tatt til fange.

Alle visste at styrkene som skulle forsvare de sikre sonene var utilstrekkelige, men det manglet vilje blant stormaktene til å gjøre noe med det.

Daværende leder for FN-styrkene i Bosnia, general Bernard Janvier, hadde i mai 1995 åpent uttrykt at FN burde trekke seg ut av de tre sonene i Øst-Bosnia. Han argumenterte for en mer «pragmatisk og ærlig» politikk; særlig i forhold til sivilbefolkningen som FN-styrkene var satt til å beskytte. En slik politikk ble imidlertid ikke gjennomført, og da de serbiske styrkene angrep Srebrenica hadde fortsatt mange av innbyggerne der tillit til at FN ville beskytte dem.

I den serbiske planleggingen var Øst-Bosnia en sentral del av det som skulle bli en stor serbisk stat etter at krigen i Bosnia var utkjempet. Srebrenica og de andre sikre sonene i denne delen av landet hadde derfor vært under serbisk beleiring fra en tidlig fase i krigen. Ved å overta Srebrenica trodde serberne at de ytterligere ville umuliggjøre tanken om et forent Bosnia. Dessuten mente de at Srebrenica, som bare ligger 15 kilometer fra grensen til Serbia, var viktig av hensyn til Serbias sikkerhet.

Den bosniske regjeringens syn på muligheten av å forsvare Srebrenica og de to andre sonene i Øst-Bosnia var preget av tvetydighet. De oppmodet befolkningen og de militære styrkene til å bli i byen, men var samtidig ute av stand til, eller uvillige til, å støtte dem.

Forsvaret av byen var ledet av den unge kommandanten Naser Oric. Han hadde brukt sine stillinger i Srebrenica som base for angrep mot serbiske mål i området rundt byen. Dette var det påskuddet de serbiske styrkene trengte for å angripe byen.

«Forbrytelse og straff» gir sterke inntrykk av hvordan noen av innbyggerne i Srebrenica opplevde det serbiske angrepet på byen. Deres våpen var blitt samlet inn av FN-styrkene, som hadde lovet at NATO ville komme til unnsetning. Men bare noen få NATO-fly gjennomførte bombing; for lite og for sent til å gjøre noen militær forskjell.

De serbiske styrkene startet artilleriangrep den 6. juli. Den 10. juli falt byen, og det var i den følgende uken at massedrapene fant sted. Av byens vel 40 000 innbyggere søkte om lag 25 000 til den nederlandske bataljonens base i Potocari utenfor Srebrenica, mens over 15 000 forsøkte å flykte gjennom skogene til områder som var kontrollert av den bosniske regjeringen. De som kom til Potocari ble delt inn i grupper, med kvinner og menn hver for seg. Under denne prosessen ankom general Radko Mladic, som var øverstkommanderende for de serbiske styrkene. Under bivåning av serbiske TV-kameraer ønsket han å vise at sivilbefolkningen ble godt behandlet, og delte blant annet ut godterier til barna. Så snart TV-kameraene var borte ble mennene kjørt bort til massehenrettelser.

Hvordan kunne massakrene i juli 1995 skje med det internasjonale samfunn som tilskuere? Hvorfor sviktet FN så totalt? Hva visste nederlandske myndigheter og hva kunne de ha gjort for å avverge overgrepene? Spørsmålene etter en slik tragedie er mange, og flere av dem har ennå ikke funnet sitt fullstendige svar. Det pågår interne undersøkelser i FN, og en rapport om FNs rolle vil ventelig bli offentliggjort høsten 1999. Også nederlandske myndigheter har gjennomført interne undersøkelser. Konklusjonen har stort sett vært at den nederlandske bataljonen, forholdene tatt i betraktning, ikke kunne forhindre drapene. Problemet er imidlertid at disse undersøkelsene så langt ikke har blitt gjennomført av uavhengige etterforskere. Et sentralt punkt for å komme videre i avdekkingen av det internasjonale samfunns rolle, er at relevante dokumenter blir gjort tilgjengelige for uavhengig granskning.

Det internasjonale krigsforbrytelsestribunalet for det tidligere Jugoslavia, som ble etablert av FNs Sikkerhetsråd i 1993, har tatt ut tiltale for folkemord mot general Mladic og Radovan Karadzic for overgrepene i Srebrenica. Verken Mladic eller Karadzic er imidlertid blitt arrestert, til tross for at SFOR-soldatene i Bosnia har hatt flere muligheter til å gjøre det.

Bare én av forbryterne fra Srebrenica er dømt - etter å ha overgitt seg selv. Han soner sin dom på fem år i Norge for å ha deltatt i drap på over 1000 mennesker og har selv innrømmet å ha drept 70. 2. desember 1998 kom nyheten om at general Radislav Krstic var arrestert. Krstic var en av de hovedansvarlige for massedrapene, og er blant annet tiltalt for folkemord.

Mange av de ansvarlige nyter i dag ikke bare sin frihet, men sitter fremdeles i maktposisjoner.

For de overlevende etter Srebrenicas fall er overgrepene blitt en del av livet. Mange av dem føler at det internasjonale samfunn svikter nok en gang - ved at tragedien synes «glemt» og at de overlevende ikke får støtte i arbeidet med å åpne massegraver og identifisere ofrene.

Å få sannheten frem og å straffe de ansvarlige er nødvendig for å kunne starte forsoningsarbeidet. Derfor er filmer som «Forbrytelse og straff» viktig. Da filmen ble vist 10. januar i år på bosnisk fjernsyn, vakte den stor oppmerksomhet. I kjølvannet av visningen kom det også fortgang i arbeidet med å få frigitt tre flyktninger fra Srebrenica som satt i fengsel i byen Bijelina i den serbisk-styrte delen av Bosnia. Etter å ha overlevd ni måneder på flukt, ble de ved en misforståelse overlevert av amerikanske soldater til serbisk politi. De ble dømt til 20 års fengsel for mord; en dom som internasjonale representanter har karakterisert som grunnløs. De bosnisk-serbiske myndighetene har nå utlevert de tre, som var svært medtatte etter omfattende tortur og dårlige soningsforhold. De avventer en endelig avklaring av sin sak i høyesterett.

For å kunne starte forsoningsarbeidet er det også viktig at Jugoslaviatribunalets domsavsigelser blir gjort kjent for offentligheten i Bosnia. Men også det internasjonale samfunn har behov for å trenge til bunns i tragedien i Srebrenica. «Aldri mer» er et velkjent motto etter to verdenskriger som tok livet av millioner av mennesker. Riktignok er Srebrenica i omfang en mindre tragedie enn andre av vårt århundres folkemord. Men for en verden som etter avslutningen av den kalde krigen trodde på en ny orden hvor beskyttelse av menneskerettighetene hadde høy prioritet, er Srebrenica en stor og ufattelig tragedie. Det er all grunn til å si «aldri mer», men denne gangen må vi sørge for å etablere mekanismer som kan forhindre et nytt Srebrenica.