TERNINGKAST FIRE: Den ambisiøse «Don’t Tell Me the Boy Was Mad» stiller en rekke interessante spørsmål den aldri tar seg tid til å utforske, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: Den ambisiøse «Don’t Tell Me the Boy Was Mad» stiller en rekke interessante spørsmål den aldri tar seg tid til å utforske, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Folkemordet og kjernefamilien

Anmeldelse: «Don’t Tell Me the Boy Was Mad»

FILM: Det skapte stor oppstandelse i Tyrkia da den tyske Forbundsdagen tidligere i år formelt anerkjente tyrkernes massakre på armenerne i 1915 som folkemord. Regissør Robert Guédiguian og den norske distributøren Storytelling Media har med andre ord aktualiteten på sin side når de nå lanserer «Don’t Tell Me the Boy Was Mad», som skildrer de langsiktige konsekvensene av disse overgrepene.

Don’t Tell Me the Boy Was Mad

4 1 6

Drama

Regi:

Robert Guédiguian

Skuespillere:

Syrus Shahidi, Ariane Ascaride, Simon Abkarian, Grégoire Leprince-Ringuet m.fl.

Premieredato:

8. juli 2016

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Une histoire de fou

«Definisjoner på folkemord.»
Se alle anmeldelser

Historisk
Filmen åpner i Berlin i 1921, der armenske Soghomon Tehlirian henretter den tyrkiske politikeren Talaat Pasha på åpen gate for hans rolle i massedrapene. Denne prologen er filmet i svart-hvitt, og tar for seg rettsaken mot Tehlirian og de rettslige aspektene av hans gjerninger, mens tyskernes egen Holocaust spøker i den historiske horisonten.

Deretter hopper filmen til Frankrike og 1980-tallet, hvor vi møter tre generasjoner eksilarmenere som alle bærer den nasjonale arven på ulikt vis. Familiefar Hovannes bekymrer seg over sin demente svigermor som maner sine barnebarn til væpnet kamp mot tyrkerne, mens sønnen Aram slutter seg til en armensk guerillaorganisasjon, hvis metoder etter hvert glir over i ren og skjær terrorisme.

Sentimental
«Don’t Tell Me the Boy Was Mad» stiller en rekke komplekse spørsmål om legitimiteten av voldelig motstand når man kjemper mot en militær og politisk overmakt i et juridisk vakuum. I denne tematikken ligger det materiale nok til en hel TV-serie, men siden Guédiguian kun har en spillefilm til rådighet har han valgt å belyse disse problemstillingene med mellommenneskelige relasjoner som prisme.

I sentrum av filmen står derfor forholdet mellom Arams mor Anouch og den unge legestudenten Gilles, som får beina ødelagt når Aram og hans kamerater sprenger sin første bombe. Både Anouch og Gilles drives av et behov for å forstå Arams gjerninger, og deres jakt på svar bringer dem stadig nærmere hverandre. Dette perspektivet gjør at de mest interessante problemstillingene – som voldens iboende evne til å flytte grensene for hva som er akseptabelt – skyves til side, til fordel for en sentimental utforskning av forholdet mellom mor, sønn og offer.

Etter den sterke prologen glir «Don’t Tell Me the Boy Was Mad» over i et kompetent, men særdeles konvensjonelt filmspråk som skaper en følelse av at vi befinner oss i et nærmest TV-aktig landskap. Og snarere enn å overbevise med en fortettet komposisjon og et humanistisk perspektiv, framstår manuset som en håndfull brikker i et hyperdetaljert puslespill, som ikke oppsummerer helheten så mye som de stiller seg i veien for den.