Folkemusikk og opphavsrett

I programmet til den flerkulturelle musikkfestivalen Verden i Norden, som nylig ble arrangert i Oslo, fastslår nestleder i Norsk kulturråd, Khalid Salimi, at opphavsmannen også er viktig og at krediten skal ordnes. Og respekt skal skapes, for musikken i Asia eller Afrika skapes av mennesker, den gror ikke på palmetrær.

Det samme gjelder for norsk tradisjonsmusikk. Folkemusikken i Hardanger gror ikke på plommetrær. Den er del av vår musikalske arv som forvaltes av tradisjonsbærende spelemenn og -kvinner. Denne arven, sammen med tilsvarende arv fra Asia og Afrika - og Amerika og Australia, er i dagens kommersialiserte verden utsatt for en kommersiell utnytting som ikke akkurat bærer preg av respekt og orden.

I vårt mediesamfunn - hvor grådighet er første bud - fremstår nåværende opphavsrettslovgivning på folkemusikkområdet som svært urimelig. Om man sammenlikner tradisjonsbærere i Norge og i verden for øvrig, som virker innen muntlig instrumental og vokal folkemusikktradisjon, med komponist- og arrangørkolleger, blir dette svært urimelig. Folkemusikken tilhører i dag en slags allmenning hvor man fritt kan ta for seg og bruke. Og mange tjener store penger på slik bruk.

Folkemusikk som eksisterer i levende muntlig tradisjon, eller på folkemunne, har i henhold til åndsverkloven ikke vern tilknyttet noen opphavsmann. Det vil si at dette er repertoar som fritt kan benyttes og utnyttes, både ideelt og kommersielt. I Norge finnes en rekke slike muntlige tradisjonsmiljøer som er knyttet til ulike geografiske områder. Varianter av de samme verkene kan gå igjen flere steder. Slåtter og stev kan leve side ved side både som instrumentale og vokale varianter, ofte nært tilknyttet anekdoter, historiske personer eller hendinger. Og som bruksmusikk, eller dansemusikk, er dette repertoaret nært knyttet til de gamle norske bygdedansene.

Den muntlige folkemusikken, eller tradisjonen, består av konkrete, muntlig overleverte verk, eller oppskrifter: slåtter, stev, ballader og suller m.v., og uskrevne normer for hvordan verket skal fremføres. I en slik levende tradisjon er den enkelte tradisjonsbærer helt avgjørende. Hele repertoaret innenfor tradisjonen holdes ved like og videreføres gjennom tradisjonsbærernes kontinuerlige virksomhet. En spelemann eller kveder er en utøver som kjenner en lang rekke slike enkeltverk, eller oppskrifter, i sin hukommelse, og gjerne flere varianter av samme verk. Og som tradisjonsbærer står vedkommende i en ubrutt rekke av tradisjonsbærere som kan føres langt tilbake i vår historie. I Norge er denne levende folkemusikktradisjonen svært rik. Vi er i den spesielle situasjon i Vest-Europa at vi har relativt sterke og levende muntlige tradisjoner, og tradisjonsbærere som oppebærer og viderefører disse. Det foruroligende er imidlertid at antallet tradisjonsbærere som virker innen slåttemusikk, kveding og de tilhørende bygdedansene er betydelig redusert de siste 50- 60 år. På samme måte er de tradisjonsbærende miljøene i den såkalte Tredje verden under sterkt press.

En slått kan opprinnelig ha hatt én opphavsmann, men fordi verket ikke har vært nedtegnet, men kun overlevert muntlig, er det oftest utviklet flere mer eller mindre ulike varianter innen ulike lokale tradisjoner. Det er også vanlig at slike verk ikke har noen kjent opphavsmann, men at det kun er i tradisjon etter en eller flere spelemenn. Nykomponerte slåtter vil imidlertid kunne nedtegnes og registreres av opphavsmennene som komposisjoner i vanlig forstand. Ved fremføring bruker tradisjonsbæreren verk fra sin hukommelse, og blir ved det utøvende kunstner i åndsverklovens forstand. Men en dyktig spelemann gjengir ikke slåtten nøyaktig slik den en gang ble overlevert, men bruker slåtten som basis for sitt personlige uttrykksbehov innenfor den tradisjonen vedkommende står. Gjennom bearbeiding og improvisasjon blir slåtten spelemannens egen variant. Slik er den enkelte utøver og tradisjonsbærer med på en kontinuerlig utviklings- og videreføringsprosess. Derved er ikke en verkoppskrift statisk, og de enkelte tradisjonene består ikke av statiske regler. Verkene lever i en kontinuerlig utvikling fra fremføring til fremføring, innenfor tradisjoner med klare kjennetegn som også er under kontinuerlig endring. På denne måten oppebæres og videreutvikles hele repertoaret av et samlet folkemusikkmiljø, bestående av en rekke tradisjonsbærere. Musikken leveres stadig videre til nye generasjoner som muntlige kunnskaper og ferdigheter. Vår tids notering innen sjangeren er kun et supplement til den muntlige tradisjonen, da notasjonssystemet ikke fanger opp den utstrakte bruken av ornamentikk, skeive taktarter og utempererte skalaer.

Et økende antall tradisjonsbærere satser i våre dager på folkemusikk som yrkesvei. Dette er svært gledelig. Men på samme måte som andre kunstnergrupper vil disse måtte hente større og større del av sine inntekter fra opphavsrettstilknyttede områder - i takt med utviklingen på mediefronten. Og det formidles mye musikk via plater, kringkasting, film og datanettverk. Folkemusikk og musikk basert på folkemusikalsk materiale er i høyeste grad en del av dette. For at våre rike tradisjoner skal kunne leve videre, og tradisjonsbæringen kunne fortsette på tradisjonens egne premisser, kreves vitale tradisjonsbærere og funksjonelle arenaer for videreføring. Dette koster penger. Men folkemusikkmiljøene er ikke kapitalsterke, verken i Norge eller andre steder på kloden. Alternativet er utvanning og forvitring av de rike muntlige tradisjonene. Arrangert folkemusikk tilpasset tempererte skalaer og jevne metriske rytmer er vel og bra, men om de genuine muntlige tradisjonene ikke har kraft og ressurser til å leve likestilt ved siden av, står tradisjonene i fare for å forsvinne.

Det er derfor nærliggende at bruk av tradisjonsbærernes åndsverk skal betales, slik det gjøres innen andre sjangere. Komponert eller arrangert musikk som har en klart definert opphavsmann, får betalt når et verk brukes. Men tradisjonsmusikk defineres som fri og kan utnyttes og brukes vederlagsfritt. Ingenting av overskuddet som genereres fra bruken av repertoaret føres tilbake til tradisjonsbærerne. Men folkemusikk som lever i muntlig tradisjon, kan i opphavsrettsmessig forstand prinsipielt sett ikke sies å være falt i det fri, da hele repertoaret er under kontinuerlig utvikling og bearbeiding. Tradisjonsbærerne er faktisk arkiv, forlag og opphavsmenn, eller i det minste arrangører, i tillegg til å være utøvere. På denne bakgrunn bør det utvikles et internasjonalt regime med tilknyttede nasjonale lovgivninger som gir de tradisjonsbærende miljøene vederlag for den bruken som gjøres av deres repertoar.

Saken bør antakelig løses gjennom opprettelse av fondsordninger som avgiftsbelegger bruk og som tilbakefører innkomne midler til tradisjonsbærerne og deres miljøer. Etter påtrykk fra afrikanske land er saken satt på den internasjonale agenda, men vestlige krefter med USA i spissen er lite interessert i denne typen regulering. Mens vi venter på en internasjonal løsning kan det etableres en nasjonal ordning, som et slags pionerprosjekt. Dette kan bidra til å finne tjenlige modeller og vise at det faktisk er mulig å etablere slik lovgivning.

De gamle folkemusikkuttrykkene er rike og genuine. Dette er og har vært viktige kilder til inspirasjon for opphavsmenn innen alle sjangre. Komponister og arrangører henter direkte eller indirekte unikt grunnlagsmateriale fra folkemusikken til sitt eget arbeid. Dette er naturlig og positivt for vårt musikalske mangfold, og innen den såkalte verdensmusikksjangeren er dette satt i system: Gamle tradisjoner inspirerer til nye uttrykk som masseproduseres og selges i store opplag. Men om materialet fortsatt skal eksistere som genuine uttrykk i tillegg til og ved siden av de bearbeidede eller arrangerte variantene, er vi avhengig av at den muntlige tradisjonen vedlikeholdes og videreutvikles - både blant de tradisjonsbærende griotene i Vest-Afrika og blant spelemenn i Hardanger. Derfor må tradisjonsbærernes opphavsrettslige stilling erkjennes og relevant lovbeskyttelse utvikles, i Norge og andre steder der de muntlige tradisjonene står under press.