DET STØRSTE HINDERET: Det er de mange usikkerhetsmomentene og framtidige kostnadene knyttet til avfallshåndtering og dekommisjonering – ikke folkeopinionen – som er den store hindringen for større innslag av kjernekraft i energimiksen vår, skriver artikkelforfatteren. Foto: Teddy TV / NRK
DET STØRSTE HINDERET: Det er de mange usikkerhetsmomentene og framtidige kostnadene knyttet til avfallshåndtering og dekommisjonering – ikke folkeopinionen – som er den store hindringen for større innslag av kjernekraft i energimiksen vår, skriver artikkelforfatteren. Foto: Teddy TV / NRKVis mer

«Folkeopplysningen» behandler avfallsproblemet på kjernekraftindustriens premisser

«Folkeopplysningen» forsøkte å knuse myter om hvor farlig kjernekraft er. Men den viktigste historiske og framtidige motforestillingen mot kjernekraft fikk de ikke plass til å behandle seriøst i programmet: Hvordan håndtere avfallet.

Meninger

I «Folkeopplysningens» program presenteres tre motargumenter mot kjernekraft: ulykker, spredning av atomvåpen og håndtering av avfall. Punkt for punkt tilbakevises så disse motargumentene. Ved hjelp av forskere slås «mytene» som miljøvernorganisasjonene sprer tilbake. Konklusjonen får den velrenommerte Cicero-forskeren Glen Peters fremføre med en fiffig fotball-metafor: Man kan vinne selv om man bare har ni fotballspillere på banen – men det blir ikke like lett.

Det balanserte synet er altså at det er ufornuftig å utelukke kjernekraft fra energimiksen hvis vi vil nå 2-gradersmålet så lenge kjernekraft ikke skaper for store problemer. Flere av forskerne som intervjues peker på folkeopinionen som den største hindringen for at kjernekraften kan bli med på laget for å redde verden fra klimakrisa. Et inntrykk som forsterkes av programmets myteknusing av miljøvernorganisasjonenes uvitenskapelige fryktpropaganda i kombinasjon med «vanlige» folks uvitenhet om kjernekraft.

Denne framstillingen av folkeopinionen som hindring for kjernekraftens frigjørende potensial er langt fra uproblematisk. Faktisk plasserer «Folkeopplysningen» seg her i en lang tradisjon helt fra Gunnar Randers forsøkte å overbevise nordmenn om kjernekraften som verdens redning. For kjernekraftens forkjempere har det blitt en etablert grunnfortelling at om folket bare blir opplyst nok om kjernekraftens underverker, så vil den irrasjonelle frykten for dens destruktive potensial fordufte slik at folket slutter opp om teknologien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne grunnfortellingen spiller på nettopp de samme strengene som de kritiserer sine motstandere for å gjøre – folks følelser. Det sentrale element i kjernekraftens forkjemperes argumentasjon er en hittil overdreven teknologioptimisme som kommuniseres i form av håp om framtidig løsninger. Problemet med denne grunnfortellingen er at kostnadene og de virkelige store utfordringene skyves over på senere generasjoner.

En viktig dimensjon i debatten som har pågått i Dagbladet i etterkant har «Folkeopplysningen» vedgått at de kuttet i redigeringen av programmet: kjernekraftens totale kostnader. Problemet er at ingen helt vet hva de er – til det har vi levd for kort med kjernekraft.

Hva er de virkelige store utfordringene og kostnadene forbundet med kjernekraft? Det er håndtering av avfallet og dekommisjonering; kostnadene slår nemlig inn mot slutten av et kjernekraftverks levetid, altså fra 60–70 år etter starten. Hva vet de som beslutter igangsettelse av kjernekraftverk om kostnader og konsekvenser så langt inn i framtida?

Så langt har historien om kjernekraftverkene vist at kostnadsoverslagene ved igangsettelse var urealistisk optimistiske. Derfor blir det misvisende når Øystein Heggdal forsøker å regne seg fram til at kjernekraft ikke er for dyrt når dekommisjonering og sluttlagring ikke inkluderes i regnestykket.

Vårt Institutt for energiteknikk har for eksempel i flere år nå slitt med å få bevilgninger over statsbudsjettet til å sikre mellomlagring av avfallet fra 50-tallet, fordi det viser seg at mellomlagringen slik den er nå ikke er god nok. Siden vi ikke har kjernekraft i Norge slipper vi relativt billig unna, særlig siden Institutt for energiteknikk som et forskningsinstitutt har levert viktige teknologiske bidrag til norsk industri og dermed skapt store verdier.

For England, som har satset på kjernekraft, er det annerledes. Der har etaten som står for dekommisjonering av anleggene nylig beregnet at de sannsynligvis må ut med 1200 milliarder kroner de neste 120 årene. Hvert år settes det av 3,2 milliarder kroner i et fond som er ment å dekke kostnadene – 2/3 dekker staten. I disse beregningene er ikke håndtering av plutonium inkludert, så det kommer på toppen.

Til tross for iherdige internasjonale forsøk har det ikke lyktes å få til et fungerende internasjonalt samarbeid om avfallshåndtering, noe som sannsynligvis er en forutsetning for lønnsomhet på dette området.

Med aksjeselskapet Eurochemic forsøkte vestlige atomnasjoner å drifte en fabrikk for gjenbruk og håndtering av brukt brensel i Belgia fra 60-tallet av da den store utbyggingen av kjernekraft startet. På grunn av ulønnsomhet, uenighet om kostnadsfordeling og gjensidig mistenksomhet knyttet til håndtering av plutoniumet fra avfallet mislyktes det. Dette er sannsynligvis problemene som må løses for de eksisterende kraftverkene i tiden som kommer.

Den store utbyggingen av kjernekraft som energikilde foregikk på 60-70-tallet. Det begynner altså å nærme seg tiden for at regningen for håndtering av disse kraftverkene skal betales. Mye taler for at det brukte atombrenslet må håndteres i form av et eller annet internasjonalt samarbeid, og kanskje sluttlagres i Sverige og Finland. Hvordan kostnadene for slike samarbeidsprosjekt skal fordeles, samt overvåkning og kontroll av salg og transport av det brukte brenslet skal håndteres, er foreløpig helt i det blå.

De mange usikkerhetsmomentene og framtidige kostnadene knyttet til avfallshåndtering og dekommisjonering fant altså ikke «Folkeopplysningen» plass til å diskutere. Det er slike spørsmål – ikke folkeopinionen – som er den store hindringen for større innslag av kjernekraft i energimiksen vår.

Istedenfor å diskutere disse spørsmålene seriøst endte «Folkeopplysningen» opp med å videreformidle kjernekraftindustriens teknologioptimistiske myte om at avfallsproblemet er håndterbart – en eller annen gang i framtida.