Folkeopplysningens irrganger

Kultur- og kirkedepartementet presenterte i St.meld. nr. 6 (2007-2008) den såkalte NRK-plakaten. Her blir overordnede retningslinjer for NRKs virksomhet presentert. Et viktig aspekt ved plakaten er NRKs demokratiske ansvar. Det heter blant annet at «NRK skal medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser». Og videre at «NRK skal tilby tjenester som kan være kilde til innsikt, refleksjon, opplevelse og kunnskap». Det er sågar et eget punkt som heter «NRK skal bidra til utdanning og læring».

Dette dreier seg i stor grad om innholdet i begrepet folkeopplysning. Men ordet er ikke nevnt noe sted, verken i plakaten eller i NRKs vedtekter. Dette er interessant fordi folkeopplysning er et sentralt aspekt ved allmennkringkastingsideen. Og det blir enda mer interessant om vi sammenlikner oss med våre naboland: I både Sveriges Television (SVT), Sveriges Radio (SR), Utbildningsradioen (UR) og Danmarks Radio (DR) sine overordnede retningslinjer er det en eksplisitt målsetning om å bidra til folkeopplysning.

I Den svenske regjeringens proposisjon 2005/06:112 heter det i beskrivelsen av de grunnleggende prinsippene for konsesjonen til SVT, SR og UR at «programtilbudet som helhet skal preges av folkeopplysningsambisjoner». I public service-kontrakten mellom DR og den danske kulturministeren heter det at «DR skal fokusere på tidens folkeopplysningstemaer».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke mye som skiller de generelle beskrivelsene av allmennkringkasterforpliktelsene, men at man i Norge ikke tar i bruk ordet folkeopplysning kan si en del om norsk mentalitet og kultur, kontra våre skandinaviske storebrødre. Jeg vil nå lansere noen teser om NRK og den norske redselen for folkeopplysning.

Tese nr. 1: I Norge har vi etter hvert fått et så høyt utdanningsnivå at de fleste ikke har et behov for (eller et ønske om) å lære noe når de ser på TV, hører på radio eller besøker NRKs nettsider. Man vil først og fremst slappe av og underholdes i sin fritid.

Dokumentarfilmens økende popularitet (blant annet i kinosalen) og NRKs prioritering av faktaprogrammer i beste sendetid (19.30-20.00) på hverdager, taler imot denne tesen. Seersuksesser som «Typisk Norsk» viser også at den moderne folkeopplysningsgenren – infotainment – er verdsatt. At også våre naboland fortsatte bruker ordet, på trass av tilsvarende utdanningsnivå, er ytterligere et argument mot denne tesen.

Tese nr. 2: Folkeopplysningsbegrepet har noe sosialdemokratisk ved seg. De sosialdemokratiske idealer oppleves av mange som gammeldagse og lite progressive. I en tid med lav arbeidsledighet og en høyt utdannet befolkning bør vel folket selv få styre sine liv, og skape sine egne verdier?

Sosialdemokratiets formynderstat kan oppleves som en kilde til stadig irritasjon, i en tid hvor valgfrihet er det store mantraet. La oss ta med oss formynderiet til den neste tesen.

Tese nr. 3: I Norge er det en grunnleggende skepsis mot alt som lukter av elitisme (senest uttrykt i Dagbladets elitedebatt på tampen av fjoråret). En slik påstand støttes også av Ove Skarpenes’ intervjuundersøkelse blant den norske høyt utdannede middelklassen (som ble publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 4 i 2007).

Folkeopplysning kan i stor grad oppleves som elitistisk, i sine oppdragende og dannende ambisjoner. Et slikt prosjekt kan vanskelig oppnå legitimitet i det egalitære Norge. Politisk står egalitarismen sterkt i alle de skandinaviske landene, men våre nabolands kultur er nok mer åpen for (å bevare) slike prosjekter. Dette kan til en viss grad tilskrives deres historie som skandinaviske stormakter, kontra Norges provinsiale bondetradisjoner.

Stopp en halv! Var det ikke slik at folkeopplysning var et sosialdemokratisk prosjekt? I et slikt prosjekt er vel likhetstenkning det sentrale, og ikke elitisme? Men dette representerer ikke nødvendigvis noen motsetning: Folkeopplysningens elitistiske aspekt er i stor grad basert på en likhetstanke. Man har et ønske om at alle skal kunne besitte viktige kunnskaper om samfunn, politikk og kultur, for slik å kunne delta i demokratiske prosesser på et kompetent grunnlag.

Men har vi ikke nå et så høyt utdanningsnivå at folk ikke trenger en slik oppdragelse i demokratiets navn? Jo, det kan godt være. Men folk konsumerer allikevel NRKs dokumentar- og faktastoff. Mener du på internett da eller?

Tese nr. 4: Allmennkringkasting og folkeopplysning tilhører begge deler det forrige århundre. Folket er nå på internett, og bloggen er det nye NRK!

Realitetssjekk: TNS-Gallups statistikk viser at 68 % så på TV en gjennomsnittlig dag i 2007. Dette er riktignok en nedgang på 1 % fra 2006, men det er høyere enn nivået i 1992. Det er årlige variasjoner mellom 67 og 73 % i perioden mellom 1992 og 2006. Dagsavisenes journalister har en lei tendens til å anse sine egne medievaner som representative for befolkningen.

Når det gjelder NRK1 har kanalen riktignok en nedgang i markedsandel fra 40 % i 2006 til 38 % i 2007. Men sett i en internasjonal målestokk er dette fremdeles en høy oppslutning for en allmennkringkasters hovedkanal (SVT1 hadde for eksempel i 2007 en andel på 19 %).

Hva står vi så igjen med? Befolkningen har et høyt utdanningsnivå, de konsumerer fakta- og dokumentarstoff som aldri før og ser fremdeles på TV. Folkeopplysning er likevel et ord man ikke vil ta i sin munn, verken i NRK eller i andre deler av den norske offentligheten.

Relatert til dette er det også interessant å merke seg at man i Norge har oversatt det engelske begrepet «public service broadcasting» til allmennkringkasting (public service som virksomhetsidè ble formulert av BBCs første sjef i 1924), mens man i Sverige og Danmark bruker begrepet public service. Foruten at dette viser svak språklig kreativitet fra våre naboer, vitner det også om den norske vegringen mot folkeopplysningsbegrepet. «Public service broadcasting» betyr kringkasting i allmennhetens tjeneste, mens allmennkringkasting representerer en noe mer nøktern forestilling om å skulle ha et tilbud for alle. Dette gjenspeiles også i NRKs overordnede strategi om å tilby «Noe for alle. Alltid».

Det kan altså se ut til at man i NRK har en noe mer beskjeden ambisjon enn hva man har hos våre nabolands allmennkringkastere (SVT skal levere «Fri television i världsklass»), og at folkeopplysning oppleves som et gammeldags, høytidelig og belærende begrep, av den norske samtid. Hvorfor maser så denne sosiologen om dette? Nærer han en Gerhardsen-nostalgi? Støtter han Knut Faldbakkens drøm om en norsk kulturelite?

Eller er han bare opptatt av å bringe kunnskap ut til offentligheten? Vent nå litt, er det ikke det som er folkeopplysning, da?