POLARLIVET:  Arne O. Holm og bassist Bjørn Alterhaug med forestillingen "Det arktiske mennesket" i Bodø i forrige uke. Framifrå. Foto: Tom Stalsberg
POLARLIVET: Arne O. Holm og bassist Bjørn Alterhaug med forestillingen "Det arktiske mennesket" i Bodø i forrige uke. Framifrå. Foto: Tom StalsbergVis mer

Folkeopplysningsblues

Klassisk folkeopplysning som beveger og svinger.

Kommentar

BODØ (Dagbladet):

Lørdag var det offisiell åpning av det nye og storslagen kulturhuset «Stormen» i Bodø. Noen dager tidligere var det nye biblioteket i byen åsted for en drøy time med levd gruvearbeiderliv, lysbilder, bevegende musikk og ujålete tekster som fikk denne skribent til å tenne ei ekstra, imaginær, hodelykt etter forestillingen «Det arktiske mennesket».

Bak dette navnet skjuler det seg tre musikere og en skribent: Liv Mari Schei som er musiker, tekstforfatter, komponist med base i Longyearbyen, og som med stødig hånd har tonesatt det arktiske mennesket. Blant annet dikt skrevet av gamle gruvearbeidere, uten at vi ble henført til alle klisjeene om nord i livet og med den tro at Svalbard handler mest om isbjørner og himmelsk blålys.

Med seg i den musikalske bukettene kunne hun da også lene seg solid og improvisatorisk på Finn Slettens rytmiske og stillfarne batteri (perkusjon som det vel heter nå) og den stående soldat på bass,Bjørn Alterhaug.

Stående soldat? Det er dønn feil. Bassgroovegangene til Alterhaug bærer i seg nesten mye sorg, glede, slit, vitalitet og kameratskap som det finnes i gruve 7, Adventdalen.

Og, foran kneiser Arne O. Holm, ansatt ved Nordområdesenteret ved Universitetet i Nordland og redaktør i nettavisa High North News, med ei flaske vann, et glass rødt og ei svart bok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Holm er en gammel kollega fra breddegrad 0, før Kristus i Dagbladet, og The Big O? bedriver ikke tant og tøv. Han makter å fortelle sobre historier om fortid og nåtid, om folk med et ankerfeste i en av verdens nordligste bosettinger. En polarbjørnhippie.

Dette er moderne folkeopplysning i et tolvtakterstempo med store variasjoner, slik selve livet er utenfor randsonen av reality-tv.

For historien om Svalbard er storpolitikk, det er tragiske ulykker, det er enkeltpersoner som finner kjærlighet, det er enkeltmennesker som reiser opp blakke og som etter et langt yrkesaktiv liv reiser til fastlandet kanskje like blakke, men som for alltid har fått inngravert permasamfunnets bumerke i en eller annen sjel.

Denne tilfeldig kvelden, under litteraturfestivalen «Det Vilde Ord», gjør at neste gang det er på tide å sette seg i en flymaskin, drar det oss 78,13° N.

Blant annet for å oppleve hvor Agnes Kvilvang, leder i Norsk Arbeidsmandsforbund, jobbet for arbeidernes kår i Longyearbyen.

Henstilling til skoler, biblioteker og landets litteraturhus:

Ikke la det arktiske mennesket forbli en gradert hemmelighet i nord. Vi langt sør for Foxdalen trenger en real vekker, en kilevink faktisk, hver eneste fordømte hverdag. Helst mellom klokka 07.00 og 07.15. Hilsen slask.