Folkerett om folkemord

Serbia ble ikke funnet direkte skyldig i folkemord. Prinsippene fra avgjørelsen vil få svært stor betydning for senere tilfeller, som vel uvergelig vil komme, skriver Erlend M. Leonhardsen.

SOM KJENT FALT DOM i saken mellom Bosnia og Serbia den 26. februar. Saken hadde hatt en lang, kronglete og prosessuelt merkverdig ferd frem til Den internasjonale domstol i Haag (ICJ) for første gang skulle avgjøre om en suveren stat var ansvarlig for folkemord mot befolkningen i en annen stat. Handlingene omfattet drapene på bosniske muslimer under krigen i Bosnia 1992-1995, herunder drapet på 7-8000 gutter og menn i Srebrenica, juli 1995. Drapene ble begått av milits fra den serbiske utbryterrepublikken i Bosnia, ledet av krigsforbryterdømte Radovan Karadzic og Ratko Mladic.Internasjonal strafferett har gjennomgått en betydelig utvikling siden Den andre verdenskrig. Bare de siste 15 årene har vi sett midlertidige, internasjonale tribunaler i Rwanda (ICTR), Det tidligere Jugoslavia (ICTY), Sierra Leone og endelig, permanent, Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Men alle disse domstolene har bare mulighet til å dømme enkeltindivider. Denne gangen var det Serbia som stat som sto anklaget. Det rettslige grunnlaget for staters mulige ansvar for folkemord er folkemordskonvensjonen fra 1951.

MED MASSEMORD (genocide) menes etter konvensjonens artikkel to forskjellige handlinger, som å drepe eller forårsake betydelig fysisk eller psykisk skade på, medlemmer av en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Det er i tillegg et sentralt vilkår at formålet med handlingen spesifikt var helt eller delvis å ødelegge denne gruppen. Det er vanskelig å bevise et slikt formål, men man vil forsøke å slutte fra ord og handlinger, bl.a. språkbruken mot gruppen, hvor metodisk planleggingen er og grusomhetenes systematikk. Definisjonen er spesiell, siden f.eks. massedrap begått av Røde Khmer mot andre khmerer i Kambodsja antagelig faller utenfor.Etter artikkel én har partene en forpliktelse til å forhindre og straffe folkemord, en forbrytelse etter folkeretten. Siden partene har anerkjent folkemord som en forbrytelse, kan de ikke selv lovlig foreta denne handlingen. Forpliktelsen til å forhindre folkemord er etter konvensjonsteksten primært en forpliktelse for partene til å forhindre andre, som de har en viss innflytelse over, i å begå folkemord. Det følger da logisk at partene også må forhindre sine egne institusjoner og personer fra å begå slike handlinger. Interessant nok var fem av dommerne uenig i den vurderingen.

DET VAR KLART at handlingene som var foretatt i Srebrenica var å regne som folkemord på muslimer i Bosnia. Spørsmålet var om handlingene var foretatt av personer som rettslig kunne anses å være Serbias ansvar. Det var Bosnia som måtte bevise dette. Basert på informasjonen som forelå, kunne det ikke bevises at det var tilfelle. Det ble ikke klarlagt at massakrene var begått etter instruks eller ordre fra Serbia, heller ikke at Serbia utøvde tilstrekkelig effektiv kontroll over operasjonene som ledet til folkemordet i Srebrenica. Domstolens muslimske visepresident var bl.a. uenig i måten bevisvurderingen ble foretatt på og mente en annen tilnærming sannsynligvis kunne ledet til serbisk ansvar. Juridisk syns jeg hans vurdering har mye for seg. Det er ikke sikkert den har det politisk. En stat kan også bli dømt for medvirkning til folkemord. Da er det et vilkår at den medskyldige, som staten svarer for rettslig, i det minste må ha vært klar over at formålet med handlingene han var medskyldig i, var helt eller delvis å ødelegge en folkegruppe. Riktignok hadde Serbia ytt betydelig politisk, militær og økonomisk bistand til militsen som begikk folkemordet, men det kunne ikke bevises at bistanden hadde fortsatt på et tidspunkt da serbiske myndigheter var klar over at folkemordet var i gang. Dermed, selv om Serbia hadde ytt bistand mens massakrer ble foretatt, kunne det ikke bevises at de var klar over at massakrene ble begått med det spesifikke formål å ødelegge muslimene i Bosnia og Herzegovina. Serbia var derfor ikke medskyldig i folkemord.

DOMSTOLEN KRITISERTE serbiske myndigheter for ikke å ha tatt affære da det måtte ha vært klart at det var overhengende fare for folkemord. Kritikken var skarp, i det konklusjonen var at ingenting ble gjort for å forhindre folkemordet når det først var i gang, selv om myndighetene klart hadde innflytelse over militsen. ICJ fant dermed at Serbia hadde brutt sin folkerettslige forpliktelse til å forhindre folkemord, en forpliktelse som ikke er geografisk begrenset, slik at også vestlige stater kan tenkes forpliktet fremover. I tillegg har Serbia brutt sin forpliktelse til å straffe folkemord, ved at de ikke har samarbeidet tilstrekkelig med ICTY ved å overgi Ratko Mladic.Som påpekt av Marko Milanovic, jurist ved ICJ, er dommens langsiktige, prinsipielle betydning kanskje viktigst. ICJ er en svært nøyaktig og metodisk, nærmest sendrektig domstol, men prinsippene fra avgjørelsen vil få svært stor betydning for senere tilfeller, som vel uvergelig vil komme.

JEG HAR BEVISST antropomorfisert (menneskeliggjort) en abstrakt enhet, staten Serbia, i denne artikkelen. Men staten er ikke en bevisst, moralsk aktør. Det er menneskene som handler, undertiden på vegne av staten. Og det var selvsagt et klart flertall som ikke på noen måte var i posisjon til å handle på vegne av Serbia. Er det rimelig at disse også skulle blitt gjort «skyldige» i folkemord? Skulle disse, flere av dem har selv flyktet fra etniske konflikter, som skattebetalere måtte betale erstatning for landets synder? Hva med de bosniske serbernes grusomheter mot bosniske muslimer? Eric Posner ved Chicago-universitetet har påpekt at et paradoks ved statsansvar kan vises ved å sammenligne med tilfellet Rwanda. Det var ingen som mente at hutuer skulle betale erstatning til tutsiene. Ansvaret var individuelt. Men siden Serbia er skilt ut fra Det tidligere Jugoslavia, fantes andre rettslige muligheter, herunder erstatning på milliarder av dollar. Formålet med statsansvar er å gi kompensasjon, å bøte på skaden som er gjort. Formålet med individuelt ansvar er å straffe, avskrekke og forhindre. Kompensasjonen Serbia ble dømt til å yte ovenfor Bosnia, var en innrømmelse av at Serbia brøt sin forpliktelse til å forhindre folkemord.

IFØLGE INTERNATIONAL Herald Tribune uttalte domstolens president, Rosalyn Higgins, at avgjørelsen ikke tilfredsstilte noen av partene fullt ut. Likevel presiserte hun at det ikke innebar at domstolen hadde forsøkt å finne et politisk kompromiss. Noe av et kompromiss er nok avgjørelsen likevel, siden den holder seg til de vestlige lands politiske mål, som snarere ser et Serbia som heller mot Vest-Europa, enn en isolert pariastat hvor ekstrem nasjonalisme får vokse. Grunn til å juble var det heller ikke for bosnierne: I et intervju uttalte det kroatiske medlem i det bosniske presidentskapet, Zeljko Komsic, at han var sjokkert over at ICJ ikke fant Serbia skyldig i folkemord: «Vi må respektere domstolens avgjørelse, men jeg vet hva jeg vil lære mine barn.»