ANGREPSKRIGEN til president Bush og hans følgesvenner smadrer nå det vernet om freden som folkeretten møysommelig utviklet i løpet av det siste hundreåret, med FN-pakten som bærebjelke. Som folkerettseksperter har presisert igjen og igjen i disse dager, forbyr pakten enhver bruk av våpenmakt i internasjonale forhold, med mindre det enten dreier seg om nødvendig selvforsvar mot væpnete angrep, eller Sikkerhetsrådet vedtar militære tiltak mot fredsbrudd som ikke lar seg stanse med andre midler.

Det er dette fredsvernet Bush kaster på skraphaugen med sin påstand om at USA har «suveren rett til å bruke makt for å ivareta sin nasjonale sikkerhet» og til å gå til krig, ikke for å forsvare seg mot angrep, men for å tilintetgjøre regimer som muligens kunne rette støt mot amerikanske interesser i framtiden. Da Hitlers militære ledere ble stilt for Nürnberg-domstolen i 1945, unnskyldte de okkupasjonen av Norge med samme resonnement som Bush nå bruker: Invasjonen var et forkjøpsangrep for å hindre Storbritannia i å bruke norsk område mot Tyskland. Til det bemerket domstolen, med et klassisk sitat fra folkeretten, at en preventiv aksjon bare var berettiget om det forelå en «øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar, som ikke tillater noe valg av midler eller tid til overveielse».