Folkeretten raseres med Norges hjelp

Norge har spilt en ynkelig rolle like til de siste dager, det er en lykke at Frankrike, Russland og Tyskland har vist mot, skriver Gunnar Garbo.

ANGREPSKRIGEN til president Bush og hans følgesvenner smadrer nå det vernet om freden som folkeretten møysommelig utviklet i løpet av det siste hundreåret, med FN-pakten som bærebjelke. Som folkerettseksperter har presisert igjen og igjen i disse dager, forbyr pakten enhver bruk av våpenmakt i internasjonale forhold, med mindre det enten dreier seg om nødvendig selvforsvar mot væpnete angrep, eller Sikkerhetsrådet vedtar militære tiltak mot fredsbrudd som ikke lar seg stanse med andre midler.

Det er dette fredsvernet Bush kaster på skraphaugen med sin påstand om at USA har «suveren rett til å bruke makt for å ivareta sin nasjonale sikkerhet» og til å gå til krig, ikke for å forsvare seg mot angrep, men for å tilintetgjøre regimer som muligens kunne rette støt mot amerikanske interesser i framtiden. Da Hitlers militære ledere ble stilt for Nürnberg-domstolen i 1945, unnskyldte de okkupasjonen av Norge med samme resonnement som Bush nå bruker: Invasjonen var et forkjøpsangrep for å hindre Storbritannia i å bruke norsk område mot Tyskland. Til det bemerket domstolen, med et klassisk sitat fra folkeretten, at en preventiv aksjon bare var berettiget om det forelå en «øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar, som ikke tillater noe valg av midler eller tid til overveielse».

INTET TYDER på at USA var utsatt for noen «øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar» mot Irak. Men krigspolitikken til Bush rammer ikke bare menneskene der i landet. Statenes praksis kan endre folkeretten. Bush er i full gang med å skape en internasjonal orden som gjenoppretter loven om den sterkestes rett.

I denne prosessen har Norge spilt en ynkelig rolle like til de siste dagene. Vi våget ikke å støtte Frankrike og Russland, som hadde folkeretten på sin side i FN. I stedet snakket utenriksledelsen om at vi arbeidet for «enstemmighet». Men enstemmighet er ikke alltid et gode. Spørsmålet er hva man blir enige om. Som norske representanter uttalte seg, var det likegyldig om sluttresultatet ble et mandat til krig, så sant rådet bare ble enstemmig.

Derfor er det en lykke at Frankrike, Russland og Tyskland viste det motet som Norge manglet. For krigen er ikke bare ulovlig fordi den mangler mandat fra Sikkerhetsrådet. FN-paktens forutsetninger for å tillate maktbruk var ikke til stede. Hvis rådets flertall hadde fulgt Norges anbefaling og kommet USA mer i møte, ville FN ha undergravet sin egen pakt.

KJELL MAGNE BONDEVIK lyttet etter hvert til folkemeningen. Nå tar regjeringen i det minste avstand fra en krig uten FN-mandat. Men selv dette standpunktet klarer ikke våre politiske ledere å stå fast på. Vi deltar med AWACS-fly i et «kollektivt forsvar» for det tyrkiske luftrommet, som USA bruker til bombetokter mot Irak, mens Tyrkia truer med invasjon i Nord-Irak. Makabert nok hjelper vi angriperne mot ofrene. Innsatsen av marinefartøyene våre i Middelhavet tar åpenbart sikte på å trygge sambandslinjene for den amerikanske krigsmaskinen. Ibsen så rett da han skildret den norske opportunismen. Vi protesterer mot krigen til Bush, men støtter den likevel så langt Jan Petersen og Kristin Krohn Devold formår.

Det som nå skjer, har en forhistorie. Undergravingen av fredens folkerett startet for alvor med krigen om Kosovo. Da gikk NATO til angrep uten FN-mandat. Kjell Magne Bondevik forsvarte den gang bruddet på FN-pakten med ord som Bush kunne ha sitert i dag. Når det ikke var mulig å få lov av FN, måtte man vurdere «om det likevel kunne foreligge et folkerettslig grunnlag for å bruke makt», sa statsministeren. Og grunnlaget fant han særlig i tre angivelige FN-dokumenter, hvorav det ene var en forfuskning og de to andre ga like lite hjemmel for krig som de tekstene Bush påberoper seg i dag.

Det er ingenting å si på de humanitære motivene til politikerne våre. Men de kan opparbeide en moralsk fordømmelse som forleder dem til ulykksalige tiltak.

AKKURAT SOM DE månedene vi nå har bak oss, formante Bondevik den gang fredsvennene til å anlegge en konsekvens-etikk. Som Bush i dag hevdet statsministeren - uten nærmere belegg - at det ville få verre følger for befolkningen i det angrepne landet om vi ikke bombet enn om vi bombet. Men krig er et så grusomt alternativ at det skal uhyre meget til om ikke fredelige virkemidler gir bedre resultater. Bondevik tok neppe med i regningen at den virkelige folkefordrivelsen av albanerne ble utløst da NATO startet bombingen - eller at to hundre tusen serbere og andre etniske grupper ble fordrevet for godt da NATO vant krigen. Undergravingen av folkeretten kan koste menneskeheten uante plager i årene som kommer. Men den ble praktisk talt ikke vektlagt. Det farligste er likevel at konsekvens-etikken til Bondevik gjør spørsmålet om vi skal drepe eller ikke til et regnestykke. På visse etiske områder trenger vi å støtte oss til absolutte imperativer, ikke til regnestykker. Vi kunne for eksempel begynne med budet du skal ikke slå i hjel.

UTHULINGEN AV FN-pakten fortsatte etter 11. september med Sikkerhetsrådets vedtak om terrorkrigen. Innledningen til resolusjon 1368 nevner blant annet den selvfølgelige retten til selvforsvar. Men i resolusjonen står det ingenting om at retten til selvforsvar tillot USA å gå til krig mot Afghanistan. I den atmosfæren som rådde, fikk Bush frie hender til å bruke makt på grunnlag av underforståtte meninger med en uklar tekst. Men det kan straffe seg å bruke ordene til å tilsløre hva de egentlig betyr. Når rådgiverne i Det hvite hus nå utlegger FN-resolusjonene som det passer dem, har de ferske forbilder.

Til sorg for Jan Petersen og hans meningsfeller ble den avsluttende behandlingen i Sikkerhetsrådet et unntak fra utglidningen. Rådets flertall inntok endelig et klart prinsipielt standpunkt og nektet å gi mandat til en krig som stred mot FN-paktens bestemmelser. Et lovlig vedtak forutsatte at Irak truet internasjonal fred og sikkerhet på en måte som bare kunne møtes med væpnet makt. Det gjorde ikke Irak.

Det vil koste kamp å fornye respekten for FN-pakten. Hvis Norge skal finne igjen sin rolle som forkjemper for FN-systemet og ikke fortsette med ett ben på hver side i kampen, trengs det en våken folkeopinion. For vi kunne føre en annen politikk. Vi kunne vise mot til å ta varig avstand fra supermaktens selvtekt. Vi kunne nekte å delta i noen som helst militær intervensjon ute i verden, enten den skjer i regi av NATO, EU eller OSSE, med mindre aksjonen blir godkjent av FN. Det betyr ikke at vi skal godta en kreativ fortolkning av et vagt kompromiss. Vi skal kreve et utvetydig mandat fra FNs kompetente organer i samsvar med paktens artikkel 42, som inneholder myndigheten til å vedta maktbruk.

VI KUNNE begynne allerede nå, med å avvikle den militære støtten til en forbrytersk krig. Vi kunne støtte Frankrikes motstand mot enhver FN-resolusjon som liksom godkjenner angrepskrigen i etterhånd. Vi kunne se til at den humanitære bistanden vår til Irak ikke blir en støtte til okkupasjonsmaktens regimebygging. Vi kunne slutte oss til kravet om at FN - og ikke USA - skal ta hånd om fredsbyggingen når krigen en gang er over. Og vi kunne kjempe for at rettsoppgjøret etter krigen skal håndteres av den internasjonale straffedomstolen, ikke av en særdomstol oppnevnt i seierherrenes regi.

I sin tale da krigen startet erklærte Bush at irakiske militære ville bli stilt for retten og straffet for sine krigsforbrytelser. Det bør de bli. Men hva med ham selv? Denne presidenten har ikke bare nektet den internasjonale straffedomstolen å stille amerikanske statsborgere for retten. Han har også begått den forbrytelsen mot freden det er å starte en angrepskrig. I følge Nürnberg-domstolen er dette «den egentlige internasjonale hovedforbrytelsen, som bare skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den omfatter alt det onde som er samlet i dem».

ANGREPSKRIGEN til president Bush og hans følgesvenner smadrer nå det vernet om freden som folkeretten møysommelig utviklet i løpet av det siste hundreåret, med FN-pakten som bærebjelke. Som folkerettseksperter har presisert igjen og igjen i disse dager, forbyr pakten enhver bruk av våpenmakt i internasjonale forhold, med mindre det enten dreier seg om nødvendig selvforsvar mot væpnete angrep, eller Sikkerhetsrådet vedtar militære tiltak mot fredsbrudd som ikke lar seg stanse med andre midler.

Det er dette fredsvernet Bush kaster på skraphaugen med sin påstand om at USA har «suveren rett til å bruke makt for å ivareta sin nasjonale sikkerhet» og til å gå til krig, ikke for å forsvare seg mot angrep, men for å tilintetgjøre regimer som muligens kunne rette støt mot amerikanske interesser i framtiden. Da Hitlers militære ledere ble stilt for Nürnberg-domstolen i 1945, unnskyldte de okkupasjonen av Norge med samme resonnement som Bush nå bruker: Invasjonen var et forkjøpsangrep for å hindre Storbritannia i å bruke norsk område mot Tyskland. Til det bemerket domstolen, med et klassisk sitat fra folkeretten, at en preventiv aksjon bare var berettiget om det forelå en «øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar, som ikke tillater noe valg av midler eller tid til overveielse».

INTET TYDER på at USA var utsatt for noen «øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar» mot Irak. Men krigspolitikken til Bush rammer ikke bare menneskene der i landet. Statenes praksis kan endre folkeretten. Bush er i full gang med å skape en internasjonal orden som gjenoppretter loven om den sterkestes rett.

I denne prosessen har Norge spilt en ynkelig rolle like til de siste dagene. Vi våget ikke å støtte Frankrike og Russland, som hadde folkeretten på sin side i FN. I stedet snakket utenriksledelsen om at vi arbeidet for «enstemmighet». Men enstemmighet er ikke alltid et gode. Spørsmålet er hva man blir enige om. Som norske representanter uttalte seg, var det likegyldig om sluttresultatet ble et mandat til krig, så sant rådet bare ble enstemmig.

Derfor er det en lykke at Frankrike, Russland og Tyskland viste det motet som Norge manglet. For krigen er ikke bare ulovlig fordi den mangler mandat fra Sikkerhetsrådet. FN-paktens forutsetninger for å tillate maktbruk var ikke til stede. Hvis rådets flertall hadde fulgt Norges anbefaling og kommet USA mer i møte, ville FN ha undergravet sin egen pakt.

KJELL MAGNE BONDEVIK lyttet etter hvert til folkemeningen. Nå tar regjeringen i det minste avstand fra en krig uten FN-mandat. Men selv dette standpunktet klarer ikke våre politiske ledere å stå fast på. Vi deltar med AWACS-fly i et «kollektivt forsvar» for det tyrkiske luftrommet, som USA bruker til bombetokter mot Irak, mens Tyrkia truer med invasjon i Nord-Irak. Makabert nok hjelper vi angriperne mot ofrene. Innsatsen av marinefartøyene våre i Middelhavet tar åpenbart sikte på å trygge sambandslinjene for den amerikanske krigsmaskinen. Ibsen så rett da han skildret den norske opportunismen. Vi protesterer mot krigen til Bush, men støtter den likevel så langt Jan Petersen og Kristin Krohn Devold formår.

Det som nå skjer, har en forhistorie. Undergravingen av fredens folkerett startet for alvor med krigen om Kosovo. Da gikk NATO til angrep uten FN-mandat. Kjell Magne Bondevik forsvarte den gang bruddet på FN-pakten med ord som Bush kunne ha sitert i dag. Når det ikke var mulig å få lov av FN, måtte man vurdere «om det likevel kunne foreligge et folkerettslig grunnlag for å bruke makt», sa statsministeren. Og grunnlaget fant han særlig i tre angivelige FN-dokumenter, hvorav det ene var en forfuskning og de to andre ga like lite hjemmel for krig som de tekstene Bush påberoper seg i dag.

Det er ingenting å si på de humanitære motivene til politikerne våre. Men de kan opparbeide en moralsk fordømmelse som forleder dem til ulykksalige tiltak.

AKKURAT SOM DE månedene vi nå har bak oss, formante Bondevik den gang fredsvennene til å anlegge en konsekvens-etikk. Som Bush i dag hevdet statsministeren - uten nærmere belegg - at det ville få verre følger for befolkningen i det angrepne landet om vi ikke bombet enn om vi bombet. Men krig er et så grusomt alternativ at det skal uhyre meget til om ikke fredelige virkemidler gir bedre resultater. Bondevik tok neppe med i regningen at den virkelige folkefordrivelsen av albanerne ble utløst da NATO startet bombingen - eller at to hundre tusen serbere og andre etniske grupper ble fordrevet for godt da NATO vant krigen. Undergravingen av folkeretten kan koste menneskeheten uante plager i årene som kommer. Men den ble praktisk talt ikke vektlagt. Det farligste er likevel at konsekvens-etikken til Bondevik gjør spørsmålet om vi skal drepe eller ikke til et regnestykke. På visse etiske områder trenger vi å støtte oss til absolutte imperativer, ikke til regnestykker. Vi kunne for eksempel begynne med budet du skal ikke slå i hjel.

UTHULINGEN AV FN-pakten fortsatte etter 11. september med Sikkerhetsrådets vedtak om terrorkrigen. Innledningen til resolusjon 1368 nevner blant annet den selvfølgelige retten til selvforsvar. Men i resolusjonen står det ingenting om at retten til selvforsvar tillot USA å gå til krig mot Afghanistan. I den atmosfæren som rådde, fikk Bush frie hender til å bruke makt på grunnlag av underforståtte meninger med en uklar tekst. Men det kan straffe seg å bruke ordene til å tilsløre hva de egentlig betyr. Når rådgiverne i Det hvite hus nå utlegger FN-resolusjonene som det passer dem, har de ferske forbilder.

Til sorg for Jan Petersen og hans meningsfeller ble den avsluttende behandlingen i Sikkerhetsrådet et unntak fra utglidningen. Rådets flertall inntok endelig et klart prinsipielt standpunkt og nektet å gi mandat til en krig som stred mot FN-paktens bestemmelser. Et lovlig vedtak forutsatte at Irak truet internasjonal fred og sikkerhet på en måte som bare kunne møtes med væpnet makt. Det gjorde ikke Irak.

Det vil koste kamp å fornye respekten for FN-pakten. Hvis Norge skal finne igjen sin rolle som forkjemper for FN-systemet og ikke fortsette med ett ben på hver side i kampen, trengs det en våken folkeopinion. For vi kunne føre en annen politikk. Vi kunne vise mot til å ta varig avstand fra supermaktens selvtekt. Vi kunne nekte å delta i noen som helst militær intervensjon ute i verden, enten den skjer i regi av NATO, EU eller OSSE, med mindre aksjonen blir godkjent av FN. Det betyr ikke at vi skal godta en kreativ fortolkning av et vagt kompromiss. Vi skal kreve et utvetydig mandat fra FNs kompetente organer i samsvar med paktens artikkel 42, som inneholder myndigheten til å vedta maktbruk.

VI KUNNE begynne allerede nå, med å avvikle den militære støtten til en forbrytersk krig. Vi kunne støtte Frankrikes motstand mot enhver FN-resolusjon som liksom godkjenner angrepskrigen i etterhånd. Vi kunne se til at den humanitære bistanden vår til Irak ikke blir en støtte til okkupasjonsmaktens regimebygging. Vi kunne slutte oss til kravet om at FN - og ikke USA - skal ta hånd om fredsbyggingen når krigen en gang er over. Og vi kunne kjempe for at rettsoppgjøret etter krigen skal håndteres av den internasjonale straffedomstolen, ikke av en særdomstol oppnevnt i seierherrenes regi.

I sin tale da krigen startet erklærte Bush at irakiske militære ville bli stilt for retten og straffet for sine krigsforbrytelser. Det bør de bli. Men hva med ham selv? Denne presidenten har ikke bare nektet den internasjonale straffedomstolen å stille amerikanske statsborgere for retten. Han har også begått den forbrytelsen mot freden det er å starte en angrepskrig. I følge Nürnberg-domstolen er dette «den egentlige internasjonale hovedforbrytelsen, som bare skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den omfatter alt det onde som er samlet i dem».