Folkerettsbrudd i mediene

Røde Kors har i henhold til Genhvekonvensjonen et særskilt mandat for å sikre etterlevelsen av krigens folkerett. Det er derfor direkte oppsiktsvekkende når Norges Røde Kors i et brev til Stortingets president og statsministeren stiller spørsmål ved om Norge gjennom sin deltakelse i krigen om Kosovo har gjort seg skyldig i brudd på folkeretten. Spesielt rettes det søkelys mot konvensjonens paragraf 52, der det heter at «angrepet skal være strengt begrenset til militære mål». Dagbladet skal ha ros for å ha tatt opp denne saken og for å ha konfrontert Bondevik med anklagene (Dagbladet 10. og 11. juni).

Statsministerens svar er langt fra beroligende. Han avfeier det hele og mener at NATOs utvelgelse av bombemål ligger trygt innenfor folkeretten. Slik blir det hele hengende i luften som en slags påstand mot påstand. Andre tunge medier viser påfallende fravær av interesse for spørsmålet. Jeg fulgte spent med på nyhetssendingene til NRK, TV2 og de største avisene etter Røde Kors-utspillet. I stedet for å konfrontere Bondevik med disse svært alvorlige spørsmålene fikk statsministeren i intervjuer framstå som en forståelsesfull og empatisk statsmann. Han forsikret at også serberne må få hjelp til gjenoppbygging. I motsetning til president Clinton som mener at det serbiske folk skal straffes helt til de har valgt seg en leder som passer bedre for USA. I sin seierstale oppsummerte Clinton: «I can report to the American people that we have achieved a victory for a safer world, for our democratic values, and for a stronger America (min utheving)». Dette skjedde mens alle naturlig nok var opptatt av framtiden til Milosevic og flyktningenes hjemsendelse. De fleste av oss har blitt grepet av flyktningenes skjebne, og blitt opprørt over at Milosevic nok en gang har spilt kynisk poker med sin maktpolitikk, sine overgrep og sine grove menneskerettighetsbrudd. Som i Bosnia er massegravene grusomme vitnesbyrd om barbariske overgrep. Spørsmålet er likevel om en urett kan rettferdiggjøre en annen urett.

Det er tankevekkende at mediene ikke følger opp Røde Kors-utspillet med full tyngde siden det går til kjernen på selve legitimiteten til krigen (som Bondevik ikke ville kalle krig). Går det an å føre krig for menneskerettighetene og samtidig bryte folkeretten? Det er faktisk ikke Bondevik som først og fremst skal svare på disse spørsmålene. Som «anklaget» er han jo inhabil. Hos våre folkevalgte er det heller ikke mye hjelp å få. Ved sitt forbilledlige stykke undersøkende journalistikk viste jo Aftenposten 17. april at Stortinget har behandlet de livsviktige spørsmålene om Norges krigsdeltakelse uten skriftlig redegjørelse, uten et formelt vedtak, og langt på vei uten politisk debatt. Derfor burde folkerettslig ekspertise i langt større grad ha blitt intervjuet av mediene. For hvem andre enn mediene er det som kan sikre at disse grunnleggende spørsmålene blir brakt ut i offentligheten?

Regjeringens fremste rådgiver i folkerettslige spørsmål, generaladvokat Arne Willy Dahl, uttalte at han fant det problematisk å kalle fjernsyns- og radiostasjoner for militære mål, selv om NATOs hensikt var å skade Jugoslavias propagandaapparat. Takk til vakthavende i NRK Dagsnytt som om morgenen 21. mai informerte oss om dette. Hvor var de andre mediene som unnlot å følge opp denne svært interessante opplysningen? Det burde være åpenbart at NATO gjennom å peke ut massemedier som krigsmål har gjort seg skyldig i et alvorlig anslag mot pressefriheten. Selv om serbisk fjernsyn er et notorisk propagandaredskap for Milosevic, er det faktisk også en motvekt mot NATOs egen propaganda. NATO vil jo helst unngå å få vist fram alle sine «bomskudd» med lemlestede og drepte sivile som uskyldige ofre. Og det var vel kanskje en av hensiktene med angrepene på serbisk fjernsyn? Det er underlig at norske journalister ikke viser større grad av empati med kolleger som ble drept på jobb i fjernsynshuset i Beograd eller i den kinesiske ambassaden (to av de drepte var faktisk journalister). Skjønner heller ikke mediene at disse angrepene faktisk undergraver deres egen mulighet til å gjøre en skikkelig jobb?

Vi må erkjenne at ikke alle journalister og medier har like frie arbeidsbetingelser som oss selv. Denne forståelsen lå til grunn for hele prosessen forut for Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE - senere omdøpt til OSSE) som førte fram til sluttakten i Helsinki i 1975. Her ble det trukket opp retningslinjer for et oppfølgende tillitsskapende arbeide som blant annet omfattet plikten til å gi avkall på bruken av makt og trussel om bruk av makt som konfliktløsning. Respekt for territorial integritet og grensenes ukrenkelighet ble slått fast, og partene forpliktet seg til å respektere menneskerettighetene og arbeide for fredelige løsning av tvister. Det lå i hele KSSE-prosessens ånd en aksept for at kampen for pressefrihet og uavhengige medier vil bli langvarig, men at det likevel skulle være et kulturelt samarbeide på tvers av landegrensene. Det er tankevekkende at Norge så kort tid etter å ha overtatt formannsvervet i OSSE så ukritisk støtter et atferdsmønster som på en rekke punkter bryter med «ånden fra Helsinki».

Bondevik har i denne kritiske situasjonen unnlatt å kalle inn Kontaktutvalget for folkerett i krig. Utvalget ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1989 for nettopp å bli konsultert i slike situasjoner. Bondevik mente ifølge Dagbladet at han, i motsetning til Røde Kors, mente at det var unødvendig å innkalle utvalget siden regjeringen ikke hadde brutt folkeretten. Hva skal man vel med ekspertise når den politiske ledelsen har både spørsmålene og svarene så klart for seg? I stedet for å slå seg til ro med offisielle norske forsikringer kunne det kanskje vært på sin plass å henlede oppmerksomheten på internasjonal juridisk ekspertise som fører viktige debatter på hjemmesiden til European Journal of International Law.

Sannheten er vel kanskje at regjeringen (og Stortinget) vet at den er på tynn is fordi den allerede i lengre tid har underordnet seg USAs «nye verdensorden». Folkeretten har måttet vike for «makt er rett»-prinsippet. FN er blitt et redskap USA benytter i den grad det passer, og overkjører når det er på sin plass. FNs våpeninspektører i Irak var greie å ha så lenge de kunne brukes som informanter for Pentagon og redskaper i en polemisk ordkrig mot Saddam Hussein. Men i stedet for å la FNs sikkerhetsråd evaluere resultatet av våpeninspektørenes innsats, startet USA og Storbritannia sin bombing (i desember 1998) helt bevisst før Sikkerhetsrådet fikk anledning til å uttale seg. Ved alle slike kors-veger har Bondevik valgt side mot FN og for USAs maktarroganse. I ord er Norge for et sterkt FN. I praksis støtter regjeringen USAs politikk for å underminere FN.

Vi vil aldri få svar på om det var mulig å oppnå en løsning for kosovoalbanerne gjennom alle de forslagene til konfliktløsninger som fredsforskere og humanitære organisasjoner har fremmet de siste månedene. I stedet valgte NATO og den norske regjeringen krig. Resultatet taler sitt eget språk. Etter at OSSE hadde trukket sine observatører ut av Kosovo, var det fritt fram for serbernes etniske rensing. NATOs bombing gjorde flyktningstrømmen enda større. Jugoslavia har fått store deler av sin infrastruktur ødelagt. Kosovo vil i årevis være full av miner og radioaktivt avfall etter alle prosjektilene med uttynnet uran.

Da er det er bra at noen er opptatt av å se framover. En talsmann for Eksportrådet mener at Norge raskt må komme på banen i kampen om lukrative kontrakter for gjenoppbygging etter ødeleggelsene. Jeg leser også i avisen at det er jobbetid i våpenindustrien og at produsentene av de «smarte» bombene jobber på spreng med fylte ordrebøker.