Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Folkestyre og religionsfrihet

De siste årene har Stortinget vedtatt to statskirkerelaterte lover, skolens kristendomsfaglov og homofililoven, som ser ut til å gå på bekostning av religionsfriheten og rettssikkerheten til Stortingets oppdragsgivere, nemlig velgerne og deres barn. Verken rettssikkerheten eller religionsfriheten skal være relative størrelser som er avhengige av statskirkens godkjennelse, tvert imot.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ap, KrF og Sp ser ut til å ha fått gjennom kristendomsfagloven ved å unngå at den og dens fundament, skolens kristne formålsparagraf, ble prøvd mot menneskerettighetene. I 1969, fem år etter at religionsfrihet ble en grunnlovsrett, fikk skolen den kristne formålsparagrafen. Den offentlige skolens binding til statsreligionen ble dermed opprettholdt, ut fra en negativ forståelse av religionsfriheten: Det at den statlige skolen ikke fikk et felles fag som utgikk fra religions- og åndsfriheten, men i stedet en tvungen statskirkelig opplæring for barn med statskirketilknytning, ble hevdet å ikke være et brudd på menneskerettighetene, fordi det tvungne statsreligiøse faget ikke ble definert som forkynnende. Problemet med påstanden er at den aldri er blitt prøvd mot menneskerettsavtalene, heller ikke mot dem som er ratifisert etter 1969. Påstanden ligger likevel til grunn også for det nye kristendomsfaget. Forhindret stortingsflertallet anno 1996 en folkerettslig vurdering av kristendomsfagloven? For å beskytte den mot f eks UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i undervisning, som ble ratifisert av Norge i 1990? Den beskytter nemlig barna mot tvungen religiøs opplæring overhodet - ikke bare mot forkynnede religiøs opplæring.

I 1969 ble skolens kristne formålsparagraf vedtatt uten en uavhengig folkerettslig vurdering. Det samme skjedde i 1996, selv om en del relevante konvensjoner er blitt ratifisert i mellomtida. Så kom homofililoven, med sin politiske påstand om at det var hensynet til religionsfriheten som gjorde det nødvendig å gi statskirken juridisk rett til å nekte homofile ansettelse i vigslede stillinger. Det er tydeligvis skapt - eller kanskje bare avslørt - en presedens for en politisk bukken-og-havresekken-omgang med menneskerettighetene: Politikerne har ikke bare rett til å oppheve menneskerettighetene ved å unngå en folkerettslig vurdering av politikken, de har også mulighet til omtolke dem slik at de kan brukes som legitimeringer for politikernes avgjørelser. Da kan det skje at folkets rettigheter svekkes: I dag er det et offentlig premiss at religionsfriheten ikke gir elevene rett til å bli fritatt fra et statskirkelig fag i den statlige skolen. På den andre siden gir den statskirken rett til å frita seg selv fra enkeltmenneskers rettigheter! Religionsfriheten forvandles til en bekreftelse av statsreligionens makt over folket.

Ap har seg selv å takke når partiet ble nedstemt i homofilisaken. Det var Ap som viste vei med taktikken sin i kristendomsfaget. Ap syns det har rett til å manipulerer bort medmenneskers integritetsrettigheter, og har vel knapt rett til moralsk indignasjon fordi et stortingsflertall bruker Ap's teknikk også mot mennesker som Ap syns er verdig en bedre beskyttelse.

Norge er blitt et land der politikerne har noe å skjule. Hvordan skal regjeringen kunne støtte menneskerettsorganisasjonenes kritikk av f.eks. den hinduistiske tvangsloven i indisk skole, når den selv kritiseres for den kristne tvangsloven i norsk skole? Hvordan skal den kunne forklare at Norge, som har ratifisert de fleste menneskerettighetsavtaler og forpliktet seg til aktivt å beskytte barns livssynsrettigheter så vel som voksnes, brukte en alminnelig flertallsavgjørelse til å binde den offentlige skolen til statstroen, i stedet for til skolebrukernes livssynsrettigheter? Regjeringen mener at skolens tvungne kristendomsfag ikke er i strid med religionsfriheten så lenge et fåtall av foreldrene har rett til å kreve at barna deres slipper å delta aktivt i de statsreligiøse handlingene som faget normalt avkrever skolebarna. Regner den med forståelse i FN for denne fortolkningen? Og vil ikke regjeringens tolkning av hva religionsfrihet betyr, innebære at den ikke kan kritisere andre stater for f.eks. kvinnediskriminering, hvis den legitimeres slik diskrimineringen av homofile legitimeres i Norge: for å beskytte religionen? Når politikerne gir seg selv frihet i forhold til andres rettssikkerhet, svikter de ikke bare sitt eget folk, de svikter også mennesker i andre land som har enda større behov for beskyttelse.

KrF markedsfører seg selv som et parti med en unik medmenneskelig integritet og et spesielt dypt menneskerettsengasjement. Dette stemmer dårlig med partiets vilje til å bruke kristen tvang mot dem som ikke vil. Skolens kristne formålsparagraf var fra begynnelsen av en KrF-lov, innført av en regjering med kirke- og undervisningsminister fra KrF, helt klart for å «frita» skolen fra det valget religionsfriheten gir. Med KrF i regjering igjen, ser vi at kirke- og undervisningsministeren fra KrF er opptatt av foreldreretten - kristne foreldres foreldrerett. Han gir stadig klarsignal til nye private kristne skoler, med henvisning til den samme foreldreretten han var med på å avskaffe som reell rettighet i den offentlige skolen. I ly av at det tvungne kristendomsfaget er bundet ved lov til statskirken, kan den statskirkelige skole- og barnehagemisjonsorganisasjonen Institutt for Kristen Oppseding (IKO) fortelle at organisasjonens mål er å «arbeide aktivt i forhold til det nye kristendomsfaget i skolen» (IKOs leder i intervju med Jar menighetsblad nr. 1/97), mens Menighetsfakultetet og Kristent Pedagogisk Forbund (KPF) på sin side holder kurs i det nye kristendomsfaget for offentlig ansatte lærere. KrF har god kontakt med kristne organisasjoner og er selvfølgelig både informert og innforstått; statsråd Lilletun var selv foredragsholder på et KPF-kurs i 1996.

Barns livssynsrettigheter er fortsatt usynlige i skoleloven. Foreldreretten er ikke lenger en rett barnemindretallet har til beskyttelse mot å få et livssyn servert av staten, men er tydeligvis blitt en privatskolerettighet. Vi har Ap å takke for dette, uavhengig av om det nå er KrF som styrer. Der Ap kunne ha foreslått en implementering av barns selvstendige livssyns- og åndsrettigheter, eventuelt kombinert med frivillig religiøs opplæring, allierte partiet seg i stedet med KrF og Sp for å gi skolen en obligatorisk kristen formålsparagraf. En implementering av barnerettighetene ville ikke bety at kristen tro og tradisjon ikke kunne få stor plass i undervisningen, den ville bety at barna fikk et fag som utgikk fra statens bindende forpliktelse overfor deres livssynsmessige integritet. Det må følgelig ha vært nettopp dette siste som Ap-KrF-Sp-alliansen ville unngå. I tillegg til problemene barna står overfor, ble lovens antidemokratiske egenskaper umiddelbart synlige: De tre partiene mente at de i denne saken tok styringsmandatet sitt fra «norsk tro» og de ca 85% av folket som står i statskirkens register. 85% av folket fikk altså sin demokratiske stemme annullert, og ble i stedet tillagt den «kristne» meningen at skolens kristne tvangslov skal vernes mot folkets egne rettigheter. Mens de ca 15% som så å si ble til overs, ble parkert i en slags utenomdemokratisk skammekrok, iført merkelappene «interessegruppene» og «særinteressene» for å vise at de ikke er del av det nye «vi».

KrF ser både homofile og skolebarn som Kirkens legitime objekter. Ap er heldigvis mindre konsekvente, men de deler ut eller inndrar solidariteten sin etter en hemmelig partipolitisk logikk. Ap mener følgelig at voksne homofile skal ha fulle rettigheter overfor Kirken, men at skolebrukere skal være «norsk tros» objekter. Mens jeg, en menig velger i det folkehavet som holder politikerne ved makten, mener at altfor mange politikere tar seg altfor farlige friheter.