Italia har vært i medias søkelys etter at landets president, Sergio Mattarella, ikke gikk med på utnevnelsen av euro-kritiske Paolo Savona som landets nye finansminister.

Mattarella har senere fått støtte hos både Frankrikes Emmanuel Macron og Tysklands Angela Merkel, sammen med flere andre EU-politikere. Mattarellas beslutning om å nekte en demokratisk valgt representant å tiltre, er et uttrykk for et udemokratisk tankegods som vi har sett flere ganger tidligere i Europas nyere historie.

Sist gang eurosamarbeidet for alvor ble satt under press var i 2015, da grekerne nådde smertegrensen hva gjaldt kuttpolitikken fra EU. Det euro-kritiske partiet Syriza vant den gang valget med løfter om en ny kurs i håndteringen av den økonomiske krisen.

Grekerne fikk ikke gehør, og har gjennom de siste årene blitt pådyttet flere krav om kutt og privatisering i bytte mot nye lånepakker fra EU. Landet har i praksis blitt satt under administrasjon av kreditorene sine.

Mønsteret som tegner seg er at det er greit å sette demokratiet til side så lenge det handler om å redde euroen. Det er imidlertid tvilsomt hvorvidt Italia eller Hellas på sikt har noe å vinne på å bli værende i eurosamarbeidet.

Når Paolo Savona sier at han er åpen for å gå tilbake til lire kan det godt tenkes at dette på sikt er til det beste for befolkningen i Italia. Euroen har gjort de søreuropeiske landene mindre konkurransedyktige.

Demokrati innebærer at det er befolkningen i et land, ikke finansmarkedene, som utformer den politiske retningen i landet. At markedene blir «urolige» av muligheten for en italiensk euroexit er ikke en god grunn for å overprøve demokratiet.