KJENDISERI: Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap) skapte debatt da han i sommer ønsket seg flere kjendiser i politikken. Han henviste blant annet til Geir Lippestad, som står i midten bak. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet  .
KJENDISERI: Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap) skapte debatt da han i sommer ønsket seg flere kjendiser i politikken. Han henviste blant annet til Geir Lippestad, som står i midten bak. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet .Vis mer

Folket bestemmer

Skal Stortinget bestå av kjendiser, vanlige folk eller broilere? Samme det, så lenge de vinner valg.

Kommentar

Hvilke folk er det Stortinget trenger? Oslos byrådsleder, Raymond Johansen (Ap), ønsker seg flere kjendiser som Geir Lippestad. Klassekampen-journalist Jens Kihl vil ha flere Sveinung Rotevatn-er (V); broilere som kan sitt politiske virke. Knut Olav Åmås vil ha et storting bestående av et mangfold av folk.

Flere framstiller uenighetene som prinsipielle, men de forstås best som partistrategi. For det er sterke og suverene partier som konkurrer i valg, som er demokratiets kjerne.

Åmås går mest prinsipielt til verks og bommer derfor mest. Et representativt demokrati, skriver han i en kommentar i Aftenposten, krever at de folkevalgte speiler befolkningen. Det er verken mulig eller ønskelig. Det finnes nemlig ikke grenser for hva speilet kan speile. Kjønn, inntekt, utdanning, etnisitet, religion, arbeid og legning, er bare de mest åpenbare kandidatene. Men viktigst: At noen er en homofil, muslimsk, kvinnelig sykepleier gir ingen garantier for at hun vil sette disse gruppenes interesser først.

For det er først og fremst folkets interesser, ikke våre egenskaper, de folkevalgte er ment å reflektere. Det sikrer vi ikke først og fremst gjennom bred representasjon, men valg.

I klassikeren «Capitalism, Socialism and Democracy» fra 1942, ber Joseph Schumpeter oss om å forstå politikk som et marked, hvor de politiske partiene er bedriftene i markedet. Like lite som vi trenger å kvotere visse mennesker inn i bedriftene for å få dem til å lytte til oss, trenger vi å sikre at partiene speiler folket. Når vi velger å bruke pengene våre der vi selv vil, er bedriftene nødt til å tilpasse seg våre preferanser, om de skal ha suksess. Så lenge partiene står på valg, er de nødt til å gjøre det samme. Partiene tilbyr politiske pakker og troverdige politikere. Som velgere avgjør vi hvilken pakke og hvilke kandidater vi liker best, og kaster de som ikke leverer resultater vi er fornøyd med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I boka «Politics Against Domination» fra 2016, argumenterer Ian Shapiro for at denne schumpeterske dynamikken ikke bare er den beste måten å sikre at politikerne responderer på flertallets interesser, men også den overlegent beste måten å sikre at hele folket får sin stemme hørt.

Dette står i kontrast til alle de som mener vi må ha vanntette skott mellom regjering, Storting og uavhengige domstoler, for å forhindre at demokratiet blir til et flertallstyranni.

Shapiro argumenterer godt for at forsøk på å begrense flertallsstyre bare gir eliter og særinteresser en mulighet til å få sin stemme hørt på bekostning av folket. Når vi f.eks. krever enstemmighet etter grundig diskusjon, er ikke resultatet en herredømmefri samtale, men heller kranglefantenes tyranni.

Shapiro og Schumpeter foretrekker derfor valg med klare alternativer og flertallsregjeringer hvor ansvaret er klart plassert. Det krever et system hvor partiene er suverene.

Det er bare de som kan stilles til ansvar for velgerne og det er bare de som kan presentere troverdige og helhetlige forslag om hvilken vei de vil ta politikken. Derfor er forslagene om å gjøre nominasjonsprosessen mer «demokratisk» og «åpen», slik Raymond Johansen og Civitas Eirik Løkke foreslår, feil medisin.

Det høres fristende ut å gjøre partiene mer demokratiske, for å skape engasjement blant både medlemmer og sympatisører. Men skal partiene konkurrere om store velgergrupper, er mer medlemsdemokrati feil vei å gå.

Det er velkjent at partimedlemmer og engasjerte sympatisører har mer ekstreme meninger enn velgerne. Hvis disse får for stor makt over partiet, vil det svekke partiets evne til å selge sine politiske løsninger til massene de er avhengig av for å vinne valg. Det hjelper ikke at Jeremy Corbyn er populær blant Labour-medlemmene, hvis han ikke kan omsette det i en valgseier og få gjennomslag for politikken velgerne ønsker.

I likhet med valg, fungerer sterke og sentraliserte partier til å forhindre at særinteresser og lokale interesser får uforholdsmessig stor innflytelse. Historisk har sterke partier muliggjort realiseringen av store nasjonale prosjekter, som utbyggingen av velferdsstaten.

Suverene partier trenger ikke gå på bekostning av representativiteten Åmås etterspør. Partiene har nemlig en sterk egeninteresse av å gjøre seg så brede som mulig, så lenge kjernevelgerne ikke blir misfornøyde. At Stortinget er et såpass mangfoldig sted, skyldes først og fremst at partiene selv ønsker å kvotere.

Relativt organiserte og toppstyrte nominasjonsprosesser gjør det også mulig for partiet å finne den beste sammensetningen av broilere med politikerkompetanse, og kjendiser, som kan selge inn partiets budskap til velgerne. Hva som er den riktige kombinasjonen, bestemmer velgerne. Slik skal det være. Det er de mange passive politiske forbrukerne, som skal ha siste ordet i et demokrati.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook