Folket i valg

Vi urbane, urolige og ny-utrygge avissynsere får bare ta det til oss, enten vi vil det eller ikke: Det finnes et folk der ute.

Det finnes et folk som trives med Vikingarna, Sven Ingvars og DDE på Momarkedet. Det finnes også en snikende mistanke om at det er mange av de samme som stemmer på Frp og Spania-Hagen. Kall det gjerne en fordom.

Noe av det fascinerende som har oppstått denne mediehøsten, er at det i et samfunn med stadige økende utdanningsnivå, oppstår et stadig større skille mellom folket og «toneavgivende kretser». Når meningsmåling etter meningsmåling - i går plasserte trønderne Frp på toppen - viser rekordtall for Hagen, er det ikke bare en mistillit til Arbeiderpartiet.

Det er også en mistillit til de fleste medier og måten vi formidler politikk på. For Frp-bølgen skyldes knapt bred støtte for partiet i norske redaksjoner.

Erter dere?

Slik er det også med Momarkedet og danseband-show, som det som Tande-P. var entusiastisk vert for i går. Den slags musikk tas knapt alvorlig, hvis da ikke utøverne roter seg bort i farskapssaker. Likevel scorer det høyt på ratingene og selger i store tall.

I toneangivende kretser tas fenomenet slik sørlandsprester forholder seg til at Jesus drakk vin: Vi vet det, men vi liker det ikke. Og folket der ute? De heier fram «Vikingarnarnanrarnarnnanananana!» med Tande-P.

Ærlig talt folkens: Dere erter oss bare - gjør dere ikke? Dette er samme bølgen Odd Nerdrum rir, der han med et fornøyd flir kaller seg «kitsch» og nekter å være kunstner.

Schtærtt!

Men ingen skal si at ikke eliten kan slå tilbake. I Dagsavisen, altså gamle Arbeiderbladet, tok sjefredaktør Steinar Hansson lørdag et saftig oppgjør. Med folket.

«Ved neste valg burde vi få anledning til å velge et nytt folk. Det vi har, er blitt pinlig å skilte med,» skriver ærlige Hansson - før han fortsetter kanonaden:

«At nesten annenhver nordlending går inn for et parti som vil avvikle Nord-Norge, er kanskje mer komisk enn tragisk, men vitner iallfall om at vettet allerede har flyttet sin vei (...) Nordmenn har da aldri før, iallfall ikke i nyere tid, utgjort Europas mest primitive stamme.»

Slikt er, forsiktig sagt, klar tale.

Og de som klager over at skillelinjene i norsk politikk er visket ut, kan puste lettet ut - den er gjenreist. Men må den virkelig gå mellom dem (folket) og oss (synsere, media i sin alminnelighet og normalpolitikere)?