Folket mot mangfoldet

Før vi kvitter oss med det nasjonalistiske, bondeorienterte folkebegrepet har intellektuelle som ikke snakker på vegne av folket, ingen legitim plass i det norske ordskiftet.

RANDI GRESSGÅRD burde få en medalje for å ha startet en debatt om det norske folke-begrepet og dets effekter. De som har tatt opp hansken, har hovedsakelig fokusert på hva avisen Klassekampen er og bør være. Sikkert interessant, men neppe så interessant som den debatten Gressgård vel i utgangspunktet la opp til. Jeg iler derfor til hennes side med a) en historisk gjennomgang av hvorfor vi har fått det folkebegrepet vi har fått og b) noen forslag til effekter av at vi har det.Et begrep må forstås gjennom sitt forhold til andre begreper, i tilfellet «folk» først og fremst i forhold til «stat». Begrepet «stat» i Norge er knyttet til innføringen av embedsmannsstaten. Frem til 1625 var Norge en av den danske helstats bakevjer. I løpet av 1600-tallet vokste den helstatlige administrasjon, og antallet embedsmenn som var utplassert i Norge steg til omkring 1200. Disse embedsmennene utgjorde kjernen i en gruppe på omkring 5000 mennesker som styrte landet, og var kjent som «øvrigheten». Denne gruppen administrerte de omkring 80.000 hushold som utgjorde «almuen».

EMBEDSMENNENE som utgjorde «øvrighetens» kjerne hadde to sosiologiske kjennetegn av særlig interesse. For det første var de del av en struktur som gjennom utdannelse og hierarki knyttet deres arbeid og kulturelle horisont direkte til kongens kanselli. De var den selvsagte og uimotsagte ledergruppe, og oppfattet helt klart også seg selv slik. Midt oppe i Norges overlevering fra Danmark til Sverige i 1814 viste de i hvilken grad de var blitt et eget, handlende subjekt ved å organisere og lede det politiske felttoget hvis viktigste resultat var Eidsvollsforsamlingen. Der utformet embedsmenn, andre øvrighetspersoner samt enkelte representanter for andre samfunnsgrupper en norsk grunnlov. Med utgangspunkt i en uensartet gruppe immigrantfamilier hadde det vokst frem en klasse für sich - øvrigheten - med statsbærende evne og vilje.Begrepet «øvrigheten» har sin rot i «over», og gruppen den sto over, var almuen. Gruppen av øvrighetsfamilier hadde utkrystallisert seg ved slutten av 1600-tallet, mens omtrent halvparten av nøkkelpersonene var født utenfor landets grenser.

ET AV MANGE begrep som fanget kollektivet av undersåtter allerede før innføringen av eneveldet var «folket». Under innflytelse fra franske tenkere som Montesquieu begynte man eksplisitt å løfte frem - som en viktig politisk faktor - at folket formulerer meninger om staten. Et avgjørende spørsmål blir da hvordan man mer nøyaktig forestiller seg hvem disse dommer er representative for. Slik avgjøres det jo også hvordan man representerer begrepet «folk». Tradisjonelt var det adelen som her skilte seg ut. Mot slutten av 1790-tallet kommer dette synet under press fra et stadig sterkere borgerskap. Et sentralt forfatterskap hva angår å spore den oppgraderingen av begrepet «folket» som så følger, er Tyge Rothes. For Rothe er det øvrigheten som skal sette tonen for folket, som når han skriver at «Et oplyst folk er altid let at styre, det vindes ved fornuften, og gaaer villig, naar Øvrighedens hensigt lægges det for øyne». Det avgjørende her er hvordan Rothe utvider folkebegrepet, og flytter ledertrøyen i formuleringen av den almene mening bort fra adelen «de Ophøiede» over på den fremvoksende middelstand. Han deler altså opinionsdannelsen inn i tre, snarere enn i to. Tredelingen går mellom «de Ophøiede», den høyere middelstand og «den ringe Almue», der den høyere middelstand defineres som «Videnskabeligheds og TænksomhedsMændene: ligesaa Konstnerne [...] ligesaa disse viktige Handelsmænd, der levede og arbeidede, og komme til Rikdom [...], ligesaa disse Embedsmænd, til hvilke de Mægtige saa virkelige trænge, og hvilke have Leilighed at kiende de Mægtiges Sielevanmagt».

INTERESSANT NOK definerer Rothe et sted også middelstanden som «den oplyste Deel af Almenfolket», og presenterer også begrepene «Folk, Publikum, Middelstand» som en likestilt serie sett fra «de Ophøiedes» ståsted. «Folket» settes altså på glid: å kunne fastsette hva det skal referere til er en sentral begrepsmaktressurs som må vinnes for middelstanden. Når «folket» mobiliseres som et sentralt begrep, er det for å gi en plattform fra hvilken blant annet menn som Rothe selv - «Videnskabeligheds og TænksomhedsMændene» - mer effektivt kan gripe inn i det politiske liv. Effekten av Rothes tredeling og hans oppgradering av folkebegrepet er å styrke den høyere middelstand på adelens bekostning. Folke-begrepets makt ligger i å bemyndige middelstanden. I Norge, der det ikke fantes nevneverdig adel, var det heller ikke noe lokalt grunnlag for motstand mot denne nye representasjonen av folket. Idet Norge ble koblet fra resten av den danske statsdannelsen i 1814, var det derfor helt ukontroversielt at øvrigheten ble ledet av dem som allerede var lokalt ledende, nemlig embedsstanden.

DEN KONSENSUSEN om folk og stat som preget tiden omkring 1814 var imidlertid potensielt truet av en konkurrerende representasjon av folket. Konsensusen om det politiske begynte for alvor å slå sprekker innenfra på 1820-tallet, i form av opposisjonelle embedsmannsrøster som far og sønn Wergeland. Faren, Nicolai Wergeland, hadde skrevet en flammende tale mot Danmark. Hovedpoenget var at de 400 år med dansk styre hadde undertrykket og utnyttet Norge og nordmennene. Wergeland d.e. tok med dette opp et evig tema i politikken - hvorvidt en bestemt del av det politiske fellesskap taper eller vinner på sin samhandling med fellesskapets sentrum. Flere elementer i Wergelands fremstilling gjør pamfletten til et vendepunkt for forståelsen av hvorledes stat og undersåtter skal og bør forholde seg til hverandre. For det første var Norge ikke lenger del av den politiske enhet Wergeland tok avstand fra. Derfor var ikke målet med denne representasjonen av norsk historie å endre det umiddelbare politiske landskap (det var allerede endret), men å brennemerke Norges historie som del av en dansk kultur, og denne kulturen i seg selv som noe fremmed for Norge. For det andre, var det ikke embedsmennene og den staten de ledet som var heltene i Wergelands historieutlegging, det var almuen. Det ligger her en parallellitet til den første interessen for det folkelige. På samme måte som Tyge Rothe og andre satte folkebegrepet på glid ved å flytte dets ledende stratum fra adel til borgerskap, forsøker de romantiske nasjonalistene å sette folkebegrepet på glid ved å snu hierarkiet øvrighet/almue på hodet.

POENGET MED «folket» som begrep, var altså at det hadde en mye bedre klang. Som nevnt ble det på 1700-tallet brukt i betydningen kollektivet av Kongens undersåtter. I tillegg, og minst like viktig, hadde det altså en viss fleksibilitet i forhold til embedsmennene. Disse var klart undersåtter, men de var undersåtter av en politisk mer direkte presserende art, og som øvrighet politisk så vel som sosialt overordnet (resten av) folket. Det var derfor i enkelte sammenhenger uklart om og eventuelt på hvilken måte embedsstanden var del av folket eller ikke. Embedsmennene er altså både inne og ute av folkebegrepet - de er det man kan kalle grensetilfeller eller liminare. Kampen om hvorvidt embedsmennene skulle regnes som del av det norske folk kom til å utgjøre et annet avgjørende fokus for politisk kamp gjennom hele hundreåret. Denne kampen tilspisset seg fra 1870-tallet av, ettersom nasjonalister som hadde sin sosiale bakgrunn fra andre lag enn embedsmannsstanden selv og derfor kan kalles folkelige nasjonalister (Aasen, Garborg) forsøkte å fortrenge de romantiske nasjonalistene fra embedsmannsstanden. De folkelige nasjonalistene synes å ha opplevd det som om de ikke hadde noe å tape på å sette likhetstegn mellom nasjonen og folket, og dermed ekskludere embedsstanden fra nasjonen, staten og landet. I overensstemmelse med dette ble embedsstanden forvist fra den norske nasjon, stemplet som en egen nasjon med nære bånd til den danske, og stemplet som en fiende av den norske nasjon. Arne Garborg skrev i 1883 at regjeringen og embedsstanden var «Folk som sviktar» den norske nasjon, og derfor var de, som han skrev i 1887, fiender: «Fienden var innenlands no».Man skulle tro at arbeiderbevegelsens fremvekst og Arbeiderpartistatens hegemoni gjennom en mannsalder skulle ha gjort mye med folkebegrepet, men det synes det ikke å ha gjort. Fra omkring 1930 av overtok Arbeiderpartiet, her som på så mange andre felter, i det store og hele det radikale Venstres politiske språk.

HVA ER SÅ effektene av at vi fortsatt holder oss med et homogent, bondeorientert folkebegrep? For det første inngrodd mistanke og motstand mot alt som ikke er av folket, alt som ikke er likt «oss», det være seg innvandrere, utlendinger, embedsmenn, ulver eller intellektuelle. For det annet redsel for å ta debatter der inngangsverdien er at andre enn folket er involvert. Her ligger også likheten mellom innvandrerdebatten og EU-debatten; begge involverer og dreier seg om «folkets» forhold til det som, gitt det norske folkebegrepet, ikke er av folket. Hva innvandrerdebatten angår, er logikken klar: snakk som folket, lev som folket, vær som folket. Så er det kanskje i orden at du ikke ser ut som du er fra Setesdal, for du prøver jo så hardt å bli som oss. Bare du er i ferd med å bli som oss, kan vi kanskje greie å tolerere at du ikke helt er blitt kvitt annerledesheten ennå. Men det er et tredje forhold som er relatert til alt dette, og som setter bom for en mulig vei ut av uføret. Det er at intellektuelle som ikke snakker på vegne av folket ikke har noen legitim plass i norsk ordskifte. Husk hva som skjedde da Marianne Gullestad forsøkte å demonstrere hvor lite heldig for mangfoldet det var at den figuren jeg nettopp beskrev, dengang gestaltet av Dagbladets Shabana Rehman, fikk være alene om å være oppskrift på hva og hvordan en innvandrer burde være. Gullestad ble skjelt ut og smidd ut av ordskiftet som ikke-folkelig, og dermed var hun død. Og slik kommer det til å forbli til vi får satt igjennom et annet folkebegrep enn det nasjonalistiske, som per definisjon utraderer forskjell. Vi må velge: det norske folk i gammel homogen tapning, eller et nytt heterogent fellesskap.