Folket sier ja - sier mediene nei?

Mange journalister trenger en oppdatering på det flerkulturelle Norge. Det er nå over 30 år siden de første innvandrerne kom hit.

Over førti tusen mennesker gikk i en historisk markering en torsdag kveld. Drapet på Benjamin Hermansen har fått det norske folk til å reise seg mot rasismen. Med hånden på hjertet har folket sagt hva de er villige til å bidra med.

Hva har mediene tenkt å gjøre?

Statsminister Jens Stoltenberg snakker om et nytt tidsskille, kongen ber folk om å gå i seg selv. Kronprinsen legger vekt på at vi tar det med oss i hverdagen vår, mens Kari Beheim Karlsen mener at denne torsdagens engasjement må fortsette ellers har det ingen mening.

Gjelder dette tidsskille også mediene? Er mediene villige til å gå i seg selv? Kan mediene hjelpe folket til å ta det engasjementet vi så på torsdag kveld med i hverdagen?

Ja, mener jeg. Mer enn noen annen gruppe trenger vi journalister å gå i oss selv. Hver enkelt av oss bør ta dette engasjementet inn i hverdagen vår. Elever ved Holmlia skole ber folk om å våkne opp. De vil ha ordet rasisme ut av ordlisten. Kan vi hjelpe dem? Vil journalistene følge etter folket og ta et oppgjør med seg selv i kjølvannet av rasistdrapet på Holmlia?

Hvis journalistene ønsker å være med på å hindre slike utvekster i samfunnet, bør svaret være ja. Da er det på tide at vi skaper et tidsskille for oss også. På tide å se på medienes/journalistenes rolle for å motarbeide holdninger som kan gi grobunn for rasisme.

Folk flest får sin informasjon via mediene. Avisartiklene, radio- og tv-reportasjene er med på å sette dagsordenen for diskusjoner i lunsjpausene. Journalistenes valg av tema, måten de velger å fremstille et gitt tema på, og begreper vi bruker, svelges rått av folk. Før vi går videre er det kanskje greit å se på hva som er med på å gi grobunn for hverdagsrasismen.

Hva er med på å skape hverdagsrasisme?

At det å være norsk er forbeholdt hvite i Norge. At norske barn og ungdom med annen hudfarge blir betegnet som utlendinger og fremmedkulturelle innvandrere. At enkeltpersoners kriminelle handlinger blir forklart med deres religiøse og kulturelle tilhørighet som stigmatiserer en hel gruppe. At hudfargen overskygger personers kvalifikasjoner og egenskaper. Selv de mest velmenende snakker fortsatt om negre, fremmedhat og de fremmedspråklige.

Journalistenes valg av temaer og begreper får mye større konsekvenser enn mange andres.

Hvordan kan mediene ta et oppgjør med seg selv/skape et tidsskille?

1) Enhver redaksjon bør forplikte seg til å gjenspeile det flerkulturelle Norge ved å ansette journalister med minoritetsbakgrunn. Kanskje norske medier skal lytte til administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen jr., når han sier at fremtidens arbeidsliv blir et mangfold av kulturer, nasjonaliteter og farger. I en flerkulturell redaksjon blir ikke bare kompetansen til redaksjonen styrket: de hvite medarbeiderne blir nødt til å forholde seg til en «fremmed» i sin hverdag. Ikke bare redaksjonen, men også andre vil bli påvirket av dette. Nordmenn får mulighet til å se en «fremmed» i et «respektabelt» yrke, mens det flerkulturelle Norge får sine rollemodeller. Jeg husker selv min første jobb i en av Norges mektigste redaksjoner. Etter noen dagers bekjentskap ble min kvinnelige sjef overrasket over at vi som jenter egentlig ikke var så forskjellige som hun trodde. Hun er ikke alene om ikke å ha kjent noen med min bakgrunn. Som alle andre hvite nordmenn hadde hun vel lest og hørt om at jenter som meg blir tvangsgiftet, går med slør, ikke får lov til å gå på skolen og er sine menns slaver.

2) Enhver redaksjon bør bevisst bidra til å alminneliggjøre etniske minoriteter ved å bruke dem også i positive sammenhenger. De bør bli tatt med som eksperter/fagfolk slik at folk blir vant til å se dem i kraft av sin profesjon. Folk må bli vant til å se mørkhudede i lyshudedes posisjoner. Vi bør ikke bare lete etter mørke hoder hver gang det er snakk om gjengdrap, trygdemisbruk og tvangsekteskap. Det gjelder å nyansere bildet ved også å ta dem med i positive sammenhenger.

3) Hverdagen til journalistene er hektisk. Deadline skal overholdes. Sendeflater og avissider skal fylles. Da gjelder det å finne en sak. I kampens hete er det fort gjort å ikke tenke over konsekvensene av det en leverer fra seg. Det er i disse stundene vi trenger å tenke på vårt bidrag til hverdagsrasismen. Valg av tema og måten det fremstilles på kan gi alvorlige utslag for de gruppene det gjelder.

Jeg mener ikke at man skal skjule eller la være å fortelle om episoder utført av mennesker med minoritetsbakgrunn. Men det bør ikke bli en ensidig fokusering. Det bør heller ikke gis inntrykk av at alle innvandrere og deres etterkommere er kriminelle, driver med bedrageri og kvinnemishandling. Er det riktig å ansvarliggjøre en hel gruppe for en enkeltpersons handling?

Mange journalister trenger en oppdatering på det flerkulturelle Norge. Det er nå over 30 år siden de første innvandrerne kom til Norge. Mye er skjedd siden. I dag finnes det nordmenn med ulike hudfarger, religioner og livsstiler. Det å være norsk er ikke forbeholdt bare hvite. Det trenger ikke å være noe som helst fremmed ved en person med mørk hud.

Det er derfor viktig at begreper som blir brukt for å beskrive ulike personer er dekkende og korrekte. I en nyhetsreportasje om en antirasistisk demonstrasjon i Bergen ble det vist bilder av norsk skoleungdom med både lys og mørk hudfarge. Reporteren fortalte oss at mange innvandrere var med i toget. Hva er grunnen til at barn født og oppvokst i Norge blir betegnet som innvandrere? Det hender ofte at ungdommer som Atle Beheim Karlsen og Benjamin Hermansen beskrives som fremmedkulturelle.

Hvis målet er integrering, og hvis vi ønsker å inkludere alle mennesker uansett hudfarge og religion i det norske fellesskapet, ja, da bør vi velge begreper som er inkluderende og ikke ekskluderende. Da er vi nødt til å kvitte oss med nedlatende ord som negre og mulatter. Begreper som fremmedkulturell, fremmedspråklig, utlendinger, muslimsk utseende osv. er ikke korrekte og heller ikke dekkende. Det handler om å oppdatere begrepsapparatet til dagens flerkulturelle Norge. Språkekspertene har sviktet oss på dette feltet. Vi må selv gjøre jobben med siling av feil begreper.

Jeg jobber i en redaksjon hvor vi har jobbet med begrepsbruk. I ettertid ser jeg faktisk at dette arbeidet var noe av det viktigste vi gjorde.

Vi er nødt til å stille krav til oss selv og ikke gå inn for lettvinte løsninger. Det krever bevisst forhold til det flerkulturelle Norge. Vi må lære å forholde oss til individer for å se konsekvensene av det vi gjør.

Det er på tide å gå i oss selv. Kanskje er de norske mediene også rede for det tidsskifte statsministeren snakker om.