Folkets mann

Et severdig portrett, men uten nyhetsverdier.

FILM: Det sies at George W. Bush vant presidentvalget i 2004 fordi han var en mann amerikanere flest kunne tenke seg å drikke øl sammen med. Fire år seinere er han kanskje den mest upopulære presidenten i amerikansk historie.

Slik sett er Oliver Stones «W.» ikke bare et portrett på en av vår tids mest omstridte ledere, det er også en film som tydeliggjør svakheter ved demokratiet som styreform.

Og et godt argument for at man bør frykte Sarah Palins eventuelle deltakelse i valgkampen i 2012. Hvis Oliver Stones George W. Bush kan bli valgt til president for verdens mektigste nasjon, ja, da kan alle bli det.

En mann av Gud

«W.» er tredelt, der handlingen hopper fram og tilbake i tid. Først møter vi Bush som ung, drikkeglad student, med ønske om å videreføre farens og bestefarens arv ved å studere på Yale. Seinere treffer vi ham som 30-åring.

Han er bitter, forfyllet, retningsløs og skuffet over egne veivalg, og ikke minst det faktum at han aldri har klart å fylle farens sko. Til sist treffer vi ham som frelst mann, på stigende kurs i politikken, på vei mot embetet han siden får. Og vi er vitne til noen av valgene han tar i løpet av sine første år som president.

Men verken presidentutnevnelsen eller veien dit vektlegges i filmen, det er hele tiden personen Bush som står i sentrum.

Nærbilder

Folkets mann

Stone har uttalt at han har ønsket å lage et rimelig nøkternt bilde av George W. Bush. Det syns jeg han klarer nokså godt. Dessverre er nøkternt ofte også litt kjedelig.

Josh Brolin gjør en svært god tolkning av presidenten. Både diksjon og kroppsspråk er imponerende treffende, og Brolin er udannet og brautende slik vi har lært å kjenne den amerikanske presidenten.

Kanskje blir det til og med for mye av det gode. W. spiser og svetter gjennom store deler av filmen. I tillegg benytter Stone seg av nærbilder mens W. tyller i seg sandwicher og brennevin. Det er kanskje pirk, men også nokså simple effekter filmskaperen med fordel kunne ha utelatt. Vi har tross alt Bush langt nok oppi halsen allerede.

Nokså severdig

Resten av skuespillerensemblet gjør også anstendige prestasjoner. Kanskje med unntak av Thandle Newton, som spiller Condoleezza Rice, som karikerer mer enn hun agerer.

Handlingen er som forventet, siden den allerede er historie, og valgene som tas i maktens korridorer byr på få sjokkerende nyheter. Uten at det nødvendigvis skader helheten.

Oliver Stone har først og fremst laget et portrett av George W. Bush og hans streben etter det egentlige målet: Farens anerkjennelse. Et mål George W. Bush ifølge filmskaperen ble president for å oppnå.

Noe som alt i alt resulterer i en litt under middels interessant, men likevel ganske severdig film.

LES DAGENS ANDRE ANMELDELSER:

 «Tre aper»

 «Spurvenes sang»