Folkets opsjoner i Hydro

Den norske folkesjela eksploderte i forargelse 26. juli da det ble kjent at Hydros ledelse hadde bevilget seg 210 millioner for å avvikle selskapets opsjonsordning. Politikere, kommentatorer, samfunnssynsere og grasrota heiste faner i rikets samlede presse, og endelig steg sommertemperaturen på Østlandet. Dette var ran! Regjeringen «deler folks rettferdighetssans», kunne næringsministeren forsikre. Avisdebatten meldte hvor pinlig det måtte være å ta imot blodpengene, å krafse til seg fellesskapets verdier. Ikke hadde Hydro-lederne fortjent det heller, de eventyrlige utbetalingene skyldes en oljepris som nådde stadig nye rekordnivåer. Når støvet i disse dager så smått begynner å legge seg, og den norske offentlighet har kastet styreleder Jan Reinås og tvunget åtte opsjonsmillioner tilbake fra konsernsjef Eivind Reiten, finner vi det underlig at ingen har satt reaksjonene mot toppskiktets grådighet i et videre perspektiv. I global sammenheng er vi alle opsjonshavere i Hydro. Vi er alle med på ranslaget, for å låne debattens gjengse sjargong.

Statens pensjonsfond – utland, oljefondet, selve fellesskapet, var ved utgangen av årets første kvartal 1876,2 milliarder. Aldri har det vokst hurtigere. Sterkt økende etterspørsel og utrygghet i fjerne land sørger for debatt om hva vi skal bruke vår monstrøse pengebinge til. Mer seriøse politiske miljøer står klippefast på at det aller største kakestykket skal settes til side for å skape en myk og trygg overgang til den nasjonale alderdommen. Ordskiftet virker tilsynelatende uforstyrret av at pengene betales inn av fattigere land enn oss. Av og til langt fattigere. Den sosialdemokratiske forankringen om jevn fordeling og små sosiale skiller, det politiske og ideologiske grunnmantraet gjennom snart hundre års arbeiderkamp, ser ut til å inkludere et «men»: du må være norsk.

Nils Christie foreslo i sin kronikk «Pengene som oppløser Norge» at Hydros begunstigede skulle gi bort gevinsten til et fond for fattigdomsbekjempelse. Mot slutten av 2005 rettet Det internasjonale pengefondet (IMF) en liknende forespørsel til Norge, med direkte spørsmål om vi kunne bidra til et stabiliseringsfond for å avhjelpe de sterkt stigende energikostnadene for u-land («oljesjokkfondet»). Utviklingsminister Solheim uttalte at det var viktig for Norge å ikke framstå som verdenssamfunnets gjerrige Onkel Skrue. Regjeringen fulgte opp med å bevilge 240 millioner samlet over en fem års periode. Til sammenlikning steg oljefondet med 92,5 milliarder (!) bare i første kvartal. Kjære statsråd Støre, om du leser dette: kanskje er det like greit at omverden ikke vet altfor mye om kongeriket?

Det er en tett kobling mellom Hydros 270 milliarders verdistigning de siste seks år og vårens andre store debatthit – klimaendringer. Verden står overfor betydelige, uforutsigbare og irreversible endringer i menneskehetens livsvilkår. Her gjelder det å holde to tanker i hodet samtidig: Miljøsynderen karbondioksid er vårt folkekjære oljefonds sprudlende kilde. CO2-fondet klinger kanskje ikke like malmfullt som Statens pensjonsfond – utland, men det ville vært en ærligere sak å se seg i speilet om morgenen: «Hey, I just sell this shit, I don’t smoke it.»

For hver oljedollar inn nasjonalt genereres altså en CO2-utgift ut globalt. Og alt tyder på at prisen for de klimarelaterte skadevirkningene neppe blir ubetydelige. Skal vi tro den britiske økonomen Nicholaus Stern, vil prisen for stø miljøkurs framover være lik de totale kostnadene av begge verdenskrigene og det forrige århundres store depresjon.

Nå er ikke kostnadene ventet å fordele seg likt over kloden. Frykt ikke for vår velfortjente honningkrukke: Norge synes å komme unna med å dyrke vindruer i vinduskarmen. Kenya derimot, med dets 31 millioner innbyggere, er et fattig, varmt og oljeimporterende land, aktuelt for IMFs oljesjokkfond (som for øvrig har slitt med spede bidrag). Landet er sårbart selv for små temperaturstigninger og spådd et dystert utfall i globale oppvarmingsscenarioer. Har vi virkelig ingen offentlige kvaler ved å la et land med 3 prosent av norsk kjøpekraft per hode spytte i penger til vår pensjonskasse?

Yoweri Museveni, Ugandas president, erklærte nylig at han betraktet klimaendringer som vestlig aggresjon for å holde verdens fattige nede (hvorpå han åpnet regnskogen i Mabira for sukkerplantasjer). Det er sikkert en mager trøst for statslederen at våre barn må dele børen. For mens oljeformuens relative pensjonsbidrag vil synke fra år 2020, vil våre etterkommere bære de fulle kostnader for dagens rause levestandard. Ti år med politiske mål for bærekraftig utvikling har ikke hindret oss i å øke den personlige søppelmengden med femti prosent siden midten av nittitallet. Det er tamt å fable om nasjonal månelanding i et land fylt til randen av fossefall og petrodollars når en ikke føler et større moralsk ansvar for verdens fattige og landets kommende generasjoner.

Vi kan starte med å følge konsernsjef Reitens eksempel og gi tilbake tretti prosent til det globale fellesskapet. Store gevinster bunnet i høy oljepris er like ufortjent for Norge som for lederne av Hydro. Gis pengene til et fond for å bremse global oppvarming, overfører vi av vår rikdom til framtidas generasjoner, fattige som rike. Der verdens overflodsdemokratier har sviktet i å ta beslutninger som monner, vil norsk moralsk lederskap danne imperativ for intensivert global innsats. Det vil være mulig å beholde norsk kontroll over midlenes faktiske disposisjon, enten man vil bruke det som et internasjonalt forskningsfond eller inneha en mer aktiv rolle som svanemerket klimaridder. Og, ikke minst, statsrådens nyopprettede omdømmeråd ville kunne bevege seg med brede glis sør for Sahara og spre sosialdemokratiets glade evangelium.

Når det gjelder å forsørge landets alderdom, kan våre folkevalgte få kjekle om hvordan i noen år til. Resten av den vestlige verden omstiller seg til en aldrende befolkning – uten oljepenger. Sam Eyde ville vært skuffet om det ikke var mulig å gjøre det samme i et land kåret til verdens beste så mange ganger at det har mistet nyhetens interesse.

«Kjære statsråd Støre, om du leser dette:

kanskje er det like greit at omverden ikke vet

altfor mye om kongeriket?»