Folkets røst

Teknokrati og populisme er blitt hovedmotsetninger i europeisk politikk i kjølvannet av krisa. I Italia legemliggjøres konflikten av en professor og en komiker.

(Dagbladet:) «De kaller meg populist!», ropte Beppe Grillo til ivrige tilhengere i den italienske byen Chieti for litt over en uke siden. Folk hadde møtt opp manns- og kvinnesterke til tross for regn og kulde. For som Grillo sa: «Det er ingenting som kan stoppe oss nå!». Dette er Tsunami tour. Det er navnet den tidligere komikeren har gitt valgkampreisen sin, der han kjører rundt i landet i en campingbuss for å sanke stemmer til sin politiske liste, Femstjernersbevegelsen. Det er noe gammeltestamentlig over den skjeggete mannen med de lange, grå krøllene som roper sånn på scener rundt omkring i Italia nå. Syndflod tour ville vært et mer presist navn. Grillo vil rydde opp. Han har planer om å åpne parlamentet som en boks tunfisk, som han pleier å si, og grave ut alle de som klamrer seg fast til privilegiene sine. Alle de som er dømt for korrupsjon og maktmisbruk, men som likevel sitter som folkevalgte representanter. Hvis dette er populisme, er det et ord Grillo gjerne trykker til sitt bryst, så det mister sin fornærmende kraft, forteller han. «Rop 'populist' til meg, så tv-kameraene får det med seg!», skrek Grillo til tilhengerne i Chieti. Og tilhengerne gjorde entusiastisk som den karismatiske lederen sa. «Populist! Populist! Populist!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skulle man hevde at Beppe Grillo er typisk italiensk, ville man kanskje lagt vekt på det teatralske ved mannen. De oppsperrede øynene, skjellsordene, ikke minst all ropingen, som kan gjøre det litt slitsomt å høre ham holde tale. Alt dette er fakter han deler med kjente italienske forgjengere, som Umberto Bossi, den nylig avgåtte lederen av separatistpartiet Lega Nord. Heller ikke innholdet i slagordene er enestående i et land som har hatt flere kjente etterkrigspolitikere som har langet ut mot rikfolk og makthavere i hovedstaden - Silvio Berlusconi klarte til og med å gjøre det samtidig som han selv var den rikeste og mektigste i byen. Det nye med Beppe Grillo er snarere at han gjør det så bra på meningsmålingene samtidig som man ser et oppsving av forskjellige varianter av kompromissløs populisme over hele Europa. I kjølvannet av gjeldskrisa er den aggressive komiker-politikeren typisk europeisk, og det er ikke minst derfor hele Europa følger spent med på det italienske valget 24. og 25. februar. Grillo er en test på hvor velger-effektiv knallhard motstand mot eurosamarbeidet og håndteringen av den økonomiske krisa kan være.

Motsetningen mellom populisme på den ene siden og teknokrati på den andre har blitt den nye skillelinja i Europa; den har til og med erstattet motsetningen mellom høyre- og venstresiden i politikken, ifølge innflytelsesrike tenketank-tenkere. Den er i alle fall godt synlig og lett å høre: I mange land kan den høyttalende populismens oppsving sees som lokale, nasjonale reaksjoner mot europeiske teknokrater. Da Marine Le Pen holdt valgkampmøter i Frankrike fjor, for eksempel, var det ingenting som fikk tilhørerne til å juble kraftigere enn ramsalt euromotstand. I Italia har teknokratiet dukket opp på nasjonalt plan også. Da Mario Monti erstattet Silvio Berlusconi som statsminister i fjor, fikk Grillo en fin, ny motstander. Tidligere var det Berlusconis korrupsjonskultur og nepotisme som fortjente kritikk. Nå hadde selve symbolet på europeisk virkelighetsfjernhet vendt hjem. Grillo mener statsminister Mario Monti er en del av en internasjonal elite som ikke tenker på folk flest, som er mer bekymret for banksjefers ve og vel enn for vanlige folk. «Gi oss tilbake pengene! Vi vet hva som bør gjøres med dem», synger femstjernerstilhengerne i den nye valgkampsangen.

Akkurat hva som skal gjøres med pengene, i henhold til Grillos tilhengere, er imidlertid litt uklart. Det er lettere å se hva Grillo er mot enn hva han er for. Det vil si - for Grillo er det han er mot viktigere enn det han er for. Han er så ivrig etter å fjerne seg fra den vanlige høyre-venstre-aksen i politikken at han nylig strakte ut en hånd til en av de mest dynamiske nyfascist-organisasjonene i Europa, den Roma-baserte CasaPound. «Vi deler mange tanker om økonomien», sa Grillo, og siktet til at begge har banker, spekulanter og teknokrater som hovedfienden. Grillo var ikke snauere enn at han mente han faktisk foretrekker CasaPound framfor statsminister Monti. Det er mange, både på høyre- og venstresiden i Europa nå som sier som Grillo: Populisme er en bra ting, fordi den står på folkets side mot eksperter, teknokrater og bankfolk. Populisme er demokrati, hevdes det - vi trenger mer populisme, ikke mindre! Men når en populær folketaler som opprinnelig har appellert til store deler av venstresiden ender opp med å reklamere for en bevegelse som kaller seg «Det tredje millenniets fascister», illustrerer det fint populismens dilemmaer. I sin iver etter å heve seg over ideologiene, ender man lett opp i uheldige ideologiske posisjoner.

Stemmer det egentlig, at populismen er et sunt korrektiv til den politiske utviklingen i Europa nå? Statsminister i Italia og kandidat til valget, Mario Monti mener ikke det. I ei bok han nylig ga ut, Om demokratiet i Europa, hevder Monti at nasjonalt valgte politikere lider under det han kaller korttidstyranniet, der gode reformer skrinlegges fordi det neste valget er rett rundt hjørnet. Selv om populistene tror det, er det ikke myndighetenes oppgave å tolke hver minste endring i meningsmålingene, hevder Monti. Det demokratiske underskuddet i Europa kommer først og fremst av at nasjonale politikere later som om landene de leder er helt uavhengige av andre land. Man stiller til valg som om man ikke hadde en økonomi som er sammenvevd med andre land, som om det ikke fantes globalisering, som om det er mulig å stenge grensene helt. Nasjonale demokratiske lederes heroiske kamp mot «Brussel» er ofte et spill for galleriet - så lenge mange avgjørelser må tas på et overnasjonalt plan for å være gode er det en illusjon å tro at demokratisering først og fremst handler om å gi nasjonalstaten mer makt igjen. Særinteresser og kortsiktig velgerflørting kan blokkere avgjørelser som er til det beste for fellesskapet, både på nasjonalt og europeisk plan. Velgerne får ikke bestemme over det som faktisk definerer virkeligheten de lever i, så lenge man ikke bygger Europa ordentlig, hevder Monti i boka, som har undertittelen «Å se framover».

Kritikerne vil hevde at Monti ser så langt framover at han ikke aner hva som skjer rett foran ham. Kanskje det er slik, at Monti skuer mot en horisont som ligger for langt unna. Iblant virker det som at han mener politikk er noe som er litt irriterende, noe som ligger i veien for smarte eksperters beslutninger. Det er teknokratens svakhet. På den andre siden finner vi Grillo, som taler folkets sak, uten å ta inn over seg at det er en illusjon å tenke at folkets røst kan kanaliseres motstandsløst ut i en leder. Folket har flere røster, og de er uenige - derfor har vi politikk. Det kommende valget i Italia kommer ikke til å løse denne konflikten mellom teknokrati og populisme, men det kommer til å gi interessante hint om demokratiets framtid i Europa.