Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Folkevandringen inn i mediene

Hele 38 prosent av Norges befolkning fra 9 år og oppover har deltatt på TV minst én gang. Vi står overfor en allmenngjøring av mediedeltakelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SÅKALT «VANLIGE FOLK» er blitt mer synlige i mediene. Dermed svekkes det etablerte skillet mellom de synlige få og de usynlige mange i samfunnet. Når disse to møtes, er det særlig samfunnets eliter som blir utfordret.

Det er liten tvil om at medieindustrien satser for fullt på «vanlige folk», altså på deltakelse fra de som ikke opptrer i mediene ut fra noen profesjonell kompetanse. TV-kanalene har hatt høstlansering og er nå i gang med høstens programsatsninger. Det er raskt gjort å konstatere at bølgen av reality-programmer fortsetter: TV2s «Alt for Rognan» gir for eksempel revyamatører en sjanse til å komme på skjermen. Vanlige folk inviteres til å få tekstmeldinger vist på skjermen i «Redaksjon 21», og til å stemme med telefonen på «Standpunkt». På kanalenes nettsider averteres det tallrike muligheter til å melde seg på for å være publikum på sendingene. I NRKs talentkonkurranse «Kjempesjansen» er det nytt av sesongen at publikum skal være med og bestemme hvem som presenteres i programmet.

TENDENSEN MOT STØRRE mediedeltakelse er omdiskutert. Men hvor omfattende er egentlig vanlige folks muligheter for deltakelse i mediene, og hvem er det som faktisk deltar? Saken har blitt undersøkt av forskergruppa Participation and Play ved Universitetet i Oslo, med midler fra Norges Forskningsråds KIM-program.

Vi har blant annet sett på mulighetene vanlige folk har til å delta på fjernsyn, både personlig og gjennom digitale medier som SMS og e-post. I 2005 registrerte vi én ukes programtilbud på de seks norskspråklige TV-kanalene. Til sammen tilbød de seks kanalene i snitt over 20 timer program pr. dag med deltakelse fra vanlige folk. Tilbudet er altså omfattende, og det er verd å merke seg at det i stor grad dreier seg om etablerte massemedier. Deltakelse fra vanlige mennesker i betydelig omfang er altså ikke noe nytt fenomen, selv om digitale medier og reality-TV har utvidet mulighetene.

SAMTIDIG ER DET en klar tendens til at noen former for deltakelse får bedre plass enn andre. I beste sendetid finner vi programmer der deltakerne får mye plass, der de opptrer som intervjuobjekter, gjester eller deltar i en konkurranse. I beste sendetid finner man også deltakelse gjennom e-post, telefon og SMS. Her blir deltakerne bedt om å svare på spørsmål gitt av produsentene, og de får gjennomgående liten plass. Det finnes SMS-baserte programformater som gir deltakerne større plass og bedre muligheter til å formulere egne spørsmål, men de er plassert på sendetider som gir beskjeden seeroppslutning. Det finnes altså to tendenser i selve tilbudet: mediedeltakelse blir vanligere, men kommer samtidig med ulikheter innebygd.

Høsten 2004 utformet vi en landsrepresentativ undersøkelse, der materialet ble innhentet av TNS Gallup. 1232 personer svarte på spørsmål om sin deltakelse på TV. Det viste seg at hele 38 prosent av Norges befolkning fra 9 år og oppover hadde deltatt på TV minst én gang. Tallene tyder på at vi står overfor en allmenngjøring av mediedeltakelse: Det store flertall nå må antas å enten ha deltatt selv, eller å kjenne personlig noen som har gjort det. Langt på vei støtter undersøkelsen Andy Warhols berømte tese om at alle i fremtiden vil få sine «15 minutters berømmelse».

SAMTIDIG PEKER undersøkelsen også mot forskjeller i hva slags rammer for deltakelse ulike kategorier av deltakere har. De i vår undersøkelse som hadde deltatt på TV mer enn fem ganger, framsto som en klar høystatusgruppe. De var typisk menn, fra Oslo, middelaldrende, og med høy utdanning. Et nærmere blikk på dem som oppga å ha sendt SMS- eller MMS-meldinger til et TV-program, hadde en ganske annen profil: de var typisk ungdommer, og de kom fra større og mindre steder over hele landet. Her var kvinneandelen større enn hos de som var ofte på TV. Dermed kan det se ut til at også mediedeltakelsen har sin adel, bestående av klassiske elitegrupper som blir intervjuet i beste sendetid på TV. Mediedeltakelsens fotfolk bruker mobiltelefon og får begrenset med plass på skjermen.

Mediedeltakelsen preges altså av sosiale forskjeller som man kan gjenkjenne fra andre områder i samfunnet. Likevel kan det ligge en ny situasjon bygd inn i allmenngjøringen, det at mediedeltakelse samtidig er blitt noe så mange av oss har personlig befatning med. Grovt sagt har vi gått fra en tid der elitene dominerte i mediene til en tid der de i stigende grad får konkurranse om oppmerksomheten fra vanlige folk.

--> NEDLATENDE:  Dag Solstad spissformulerer den kulturelitistiske reaksjonen på mediedeltakelse når han hevder at «det er greit nok med meninger om mangt og Internett og blogg og alt dette her, men det er totalt uinteressant.» Foto: TORBJØRN BERG
--> NEDLATENDE: Dag Solstad spissformulerer den kulturelitistiske reaksjonen på mediedeltakelse når han hevder at «det er greit nok med meninger om mangt og Internett og blogg og alt dette her, men det er totalt uinteressant.» Foto: TORBJØRN BERG Vis mer

I DENNE UNDERSØKELSEN ser det ut til at elitene er på defensiven. Nylig spissformulerte forfatter Dag Solstad den kulturelitistiske reaksjonen på mediedeltakelse i Dagbladet (10.8.06): «Jeg er for at hvert område i samfunnet skal finne sin elite. [...] Det tror jeg gjør samfunnet mer fornuftig. Det er greit nok med meninger om mangt og Internett og blogg og alt dette her, men det er totalt uinteressant.» Defensive og nedlatende reaksjoner kan man også finne blant medieelitene. En leder i Dagens Næringsliv (3.11.04) om TV-debatter konkluderte med at de nå var blitt dårligere, fordi «deltakerne får sjelden resonnere uten å bli avbrutt, mens innringning og spørsmål på SMS som oftest bare forstyrrer.» Her ble altså inviterte i studio sett på som de «ordentlige» deltakerne og tekstmelderne som avbrytere. Det virket meget fjernt fra lederskribenten å tenke at det kunne være tekstmelderne som fikk for lite plass.

ET AV DE VIKTIGSTE resultatetene av folkevandringen inn i mediene er nettopp en kamp om synlighet på mediearenaer der etablerte eliter og vanlige folk møtes. Atskillig usikkerhet knytter seg til dette møtet. Nye roller er i ferd med å bli etablert, men det gjenstår å finne ut hvilke rettigheter og plikter som følger med dem.

Det merker man for eksempel i debatten som nylig har blitt reist av Knut Olav Åmås om deltakelsen i nettavisenes debattfora ikke lenger bør kunne være anonym. I denne debatten er spørsmål om rammene for det offentlige ordskiftet blitt en debatt om mediedeltakelsens vilkår. I et samfunn mer og mer preget av mediedeltakelse, vil det kunne bli stadig vanskeligere å se de to atskilt. Det tyder på at mediedeltakelse fra vanlige folk bør diskuteres som noe annet og mer enn en forstyrrelse av den egentlige samfunnsdebatten.

ESPEN YTREBERG: Professor i medievitenskap, UiO.