Folkhemmets ære

Gøteborgsaken viser hvordan rettsvesenet fungerer når prestisje og ære står på spill, skriver Thomas Mathiesen.

14-16 JUNI 2001

var hete dager i Sverige. Da fant et EU-toppmøte sted i Göteborg. Samtidig var den amerikanske president George W. Bush på besøk. Tusener av mennesker fra en hel verden fylte gater og torg i Göteborg, for å protestere mot toppmøtet. En rekke alternative seminarer og møter ble organisert. Selv var jeg foredragsholder på et av dem.

Det kom også til konfrontasjoner mellom politi og demonstranter. Svært mange demonstranter var der simpelthen for å gi uttrykk for sin mening ved å demonstrere. Mange av disse, for eksempel mange norske demonstranter, ble likevel pågrepet og utvist, uten å ha gjort noe som helst galt. Men det kom også til mer direkte konfrontasjoner. Det ble kastet stein, faktisk også fra politiets side. Politiet skjøt med skarpt. Tre personer ble skadet, en av dem meget alvorlig.

Siden de hete dagene i juni 2001 har rettsapparatets kvern malt. Som kjent maler den langsomt, noe som i utgangspunktet kan være bra for at man ikke skal treffe avgjørelser når stemningen er på sitt heteste. Likevel ser vi i klartekst hvordan rettsvesenet fungerer når mye prestisje og ære står på spill.

VED UTGANGEN AV

februar 2004 var over 100 demonstranter blitt dømt for forskjellige overtredelser, de fleste for såkalt «våldsamt upplopp», en bestemmelse som finnes i den svenske straffeloven. Straffene var meget lange, vel å merke mye lengre enn ved liknende demonstrasjoner i utlandet, og mye lengre enn ved tidligere bruk av bestemmelsen om «våldsamt upplopp». Riktignok ble straffetidene til dels satt noe ned av høyere rettsinstanser. Likevel kunne det dreie seg om flere år i fengsel.

Svensk politi har vært meget pågående i Göteborgssaken, bl.a. med begjæringer om utlevering fra andre land. Fortsatt pågår det pådømmelser. 30. mars var det planlagt rettssak i Göteborg mot en norsk borger, opprinnelig fra et sydamerikansk land. Svensk politi ba norsk politi om å avhøre ham, men han godtok bare rettslig avhør og uttalte seg dermed ikke til politiet. Saken ble etter det ført tilbake til Sverige. Jeg har sett en del av papirene i saken. Hovedsakelig bygger tiltalen på en del uklare fotografier av en person som svensk politi hevder er tiltalte, noen av dem der vedkommende angivelig holder en stein i hånden. Som bevis virker det lite overbevisende som identifikasjon av en person.

HVORDAN ER DET

så gått med politiet selv? Den såkalte «Göteborgskomiteen», med tidligere statsminister Ingvar Carlsson som leder, la i januar 2003 fram en 800 siders rapport om hele Göteborgskomplekset (SOU 2002:122). Rapporten var sterkt kritisk overfor politiet, særlig for dets håndtering av et stort antall demonstranter som var innkvartert på et gymnas i Göteborg. De ble i praksis sperret inne, og mange helt fredelige demonstranter ble pågrepet på måter som vanlige folk ville si var helt urettmessige. Men i denne sak, og til tross for den offisielle og sterkt kritiske rapporten, har ikke politi og domstoler vært som vanlige folk.

Til tross for den påviselige politiatferden, er ikke en eneste politimann eller kvinne blitt dømt. I forbindelse med de famøse skuddene som falt, la man først to ganger ned forundersøkelsen. Forundersøkelsen ble gjenopptatt en tredje gang, denne gangen på riksadvokatens initiativ. Men også denne tredje forundersøkelsen ble lagt ned, i mai 2003. Slike nedleggelser symboliserer frikjenning. Flere andre forundersøkelser ble også lagt ned. I det dette skrives, pågår det fortsatt én forundersøkelse, den gjelder flere politifolk som er mistenkt for å ha mishandlet en mann. Hendelsen ble filmet av en amatørfotograf. Av de 170 politifolk som ble anmeldt for sin handlemåte under toppmøtet, ble tiltale tatt ut mot fem. Alle ble frikjent.

Det gjaldt også for den ansvarlige sjef for politiets aksjonering, politimester Håkan Jaldung. Han var tiltalt for ulovlig frihetsberøvelse, alternativt grov tjenestefeil m.v. Tiltalen gjaldt frihetsberøvelse av 650 personer på Hvitfeldska gymas 14. juni 2001, foruten formell pågripelse av 454 personer som fortsatt ble holdt tilbake på gymnaset senere samme dag. Jaldung ble frifunnet av Tingretten. Dommen er nylig anket.

I GØTEBORGSAKEN

har rettsapparatet vist sin fundamentale slagside, mange og strenge straffer mot demonstrantsiden, så langt fullstendig frikjennelse av politiet. Hva har stått på spill for politi og rettsapparat? Jeg tror det må forstås i lys av trekk ved den svenske, kanskje skandinaviske eller nordiske, statsform. I Norden, og ikke minst i Sverige, har man hatt ord på seg for å ha en perfekt velferdsstat, en stat med en sterkt utjevnende og trygghetsskapende funksjon. Noen av oss her hjemme kan si at denne staten har sine store svakheter, men slik er det internasjonale bildet. Når det så, midt i dette perfekte «folkhemmet», viser seg at den samme staten ikke klarer å håndtere demonstrasjoner ved et internasjonalt møte med internasjonal mediedekning, når det til og med viser seg at politimakten i mange tilfeller misbrukes på det alvorligste, står selve statens ære på spill. En måte som da står til statens rådighet for å gjenopprette æren, er å slå ekstra hardt ned på demonstrantene, samtidig som ordensmakten fremstilles som ren og hvit.

Rettsapparatets aktører er seg neppe denne sammenhengen så bevisst. Men gjennom et liv i folkhemmet kan sammenhengen bli lagret som en for-forståelse, som så slår inn i rettslig praksis. I alle fall viser eksemplet Göteborg at mye må gjøres før vi kan snakke om at rettsapparatets slagside i samband med politiske demonstrasjoner er opphevd.