TEATER: De er det stoff som brustne drømmer veves av, menneskene i Jon Fosses «Draum om hausten». Følsomme, keitete, men imøtekommende, forsøker de å nærme seg hverandre, å åpne seg. Noen ganger feiler de.

Ordene blir for direkte, eller ikke dekkende nok. Reaksjonene blir for harde, eller for utydelige. Men de fortsetter å forsøke.

Ubestemmelig

Hva skjer egentlig, i «Draum om hausten»? Er det, som tittelen sier, en drøm? En strøm av tanker i en mann alene på en kirkegård, hans ideer om og følelser for mennesker han hører, har hørt eller vil høre sammen med, om liv og død, om kjærlighet og kjærlighets død? Om erotikk og dominans, skyld, savn og lengsler, om sårbarhet og fellesskap? Eller er det en slags essens av et livsløp, satt sammen av samme manns ulike besøk på samme kirkegård, med ujevne mellomrom over år? Begge deler er mulig i Jon Fosses tekst, og begge deler er mulig i Trine Wiggens teateroppsetning.