Følsomt og tydelig om kvinner i kamp

Sår fortelling med eiendommelig språk

BOK: Svenske Mirja Unge ble bejublet for sin språklige egenart da hun debuterte med «Det var ur munnerna orden kom» i 1998. I de to etterfølgende romanene har hun beholdt den litt klundrete språkføringen, som er nært forbundet med innholdet: Det handler om hvor vanskelig det er å finne ordene når forvirring preger tanken.

Polstret ironi

I «Motsols» møter vi Hanna. Hun er en forknytt og forsagt ung kvinne, som akkurat har mistet sin eneste venninne. Det var et livsviktig vennskap for Hanna. Nå greier hun ikke å ta inn over seg venninnens død, langt mindre formidle smerten.Temaer som nedstemthet og språkløshet til tross: Romanen er ikke traurig å lese. Unge skriver med en godt polstret ironi, som særlig går ut over Hannas mor. Hun har en intens tro på energier, urter og ånder, og nektet døtrene det meste i barndommen. Sjokolade var forbudt (fremmer onanering), likeså linjerte ark (dårlige energier), og når søstrene ønsket seg smykkeskrin og neglelakk jul, endte de opp med afrikanske trommer, vokskritt og ubleket plantefiberpapir.

Mye anger

Det er likevel en annen kvinne i romanen som gjør sterkest inntrykk - Hannas bestemor. Den 80-årige Oma bærer på mye anger, men hun er sterk, og i dobbelt forstand. Da en aldrende forfatternabo trenger hjelp for å skrive en ørefik-scene og ber Oma gi ham en, går det slik: «Hanna så Oma ta sats og sikte og spenne ifra med beina så brokken blånet da hun drev den beinete hånden inn over naboens ene kinn. Det rant blod fra munnviken på ham og han vinglet opp fra stolen og Oma hentet lommetørklær. - Du sa jo rungende, sa Oma.»

Sterk stemme

Fremmedheten i Unges språk skylles i høy grad at tegnsettingen er annerledes enn det tilvante. Ofte lar hun ordene komme på løpende bånd uten pause: «- Er det normalt dette her det føles ikke normalt», er en typisk setning. Om språket ved første møte virker litt knotete, så relaterer det seg til innholdet i romanen, og er dessuten lett å venne seg til. Man kan like det eller ikke. Men Unge har utvilsomt det som skal til: Et usedvanlig følsomt og klart blikk, og historier som kommer tilbake til leseren, ofte med større tydelighet etter at boka er lukket.