Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Følsomt uten følelser

Stilfullt gjennomført, litt overtydelig i symbolikken.

FILM: CANNES (Dagbladet:) Alt virker uhyre gjennomtenkt og gjennomført i Jens Liens nye film «Den brysomme mannen». Fra fargepaletten til scenografien, dialogen til musikken, fortoner hver minste detalj seg som nøye planlagt. I sum blir det et tvers igjennom stilfullt produkt, nesten litt sjelløst i sin perfeksjonisme.Per Schreiners prisbelønte hørespill er utgangspunktet, og billedleggingen reduserer absolutt ikke den surrealistiske følelsen i historien. Lien og Schreiner har tidligere samarbeidet om kortfilmene «Døren som ikke smakk» og «Naturlige briller». Temaet i den nye langfilmen er beslektet: Det handler om følelsen av å være havnet på feil klode.

Døde sjeler

Trond Fausa Aurvåg spiller mannen som er brysom. Om ham er det sagt at han besitter et «Naiv. Måper»-uttrykk, i så fall passer det utmerket inn her. Han er i de fleste bildene i denne halvannen timer lange filmen, uten ett sekund å virke unyansert eller monoton. Rollefiguren skal tvert imot blomstre og leve mot en bakgrunn av døde sjeler.Han spiller Andreas, mannen som kommer ingenstedsfra (eneste passasjer i en buss) til ingenmannsland. I noe som likner et amerikansk westernscenario blir han sluppet av ved en øde bensinstasjon. Et skilt med varemerket Standard og et banner med ordet Velkommen er eneste kjennetegn. En mann (Sigve Bøe) i bil plukker ham opp og kjører ham til «sivilisasjonen», en osloliknende by. Der blir han tildelt leilighet, klær og jobb. Alt er gullende rent, i stål og betong og glass. De innfødte virker vennlige.

Designhelvete

Det meste er fortalt med bilder, praktisk talt uten dialog. Det drøyer minst fem minutter før et eneste ord er ytret («hei»). Åpningsscenen, der et par står og kysser på en T-banestasjon, anslår hele stemningen i filmen. De kyssende stirrer tomt ut i lufta. Andreas er kommet til et sted der ingen følelser fins. «Kan godt det,» svarer hun (Birgitte Larsen) som han vil flytte sammen med. «Vi har gjester på lørdag,» svarer kona (Petronella Barker), som han vil flytte fra. Det følelsesløse er understreket i scenografien: Hjemmene er hypermoderne, minimalistisk innredet med designermøbler. Alle samtaler handler om sofaer, badekar, rottingstoler eller kjølig korall kontra asur på veggene.

Kafka og Orwell

Ingen klarer engang å bli full på bar, men man risikerer å bli fisket opp og kjørt hjem hvis man snakker nostalgisk om smaken av sjokolade. I dette universet er det tabu å snakke om barn, drømmer, forelskelser, blod. Et par «renovasjonsarbeidere» er alltid på pletten for å rydde unna det ureine.Dette universet er både Kafka-aktig i sin ugjennomtrengelighet og Orwell-aktig i sin dystopiske science fiction-stemning. Mot den sparsomme dialogen står et desto mer talende billedspråk, stilfullt fotografert av John Christian Rosenlund.Min innvending er at historien glir litt for glatt, nesten reklamefilmaktig, over lerretet. Dysterheten kommer ikke godt nok fram. Hadde uttrykket hatt en mørkere valør, tror jeg den ville blitt skumlere. Symbolikken kan bikke mot det overtydelige, noe som gjør historien litt tynn og skjematisk. Men helproft er det utvilsomt.

  •  Filmen har norgespremiere fredag 26. mai.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media