Fond for framtida

Etter at Edvard Munchs portrett av Henrik Ibsen på Grand Café ble solgt for 22 millioner kroner i London, spør mange seg om hvem kjøperen kan være. Selv om nysgjerrigheten på vedkommendes identitet _ som nå synes viktigere enn Munchs signatur _ er forståelig, gir sakens utfall grunn til at man nå også bør stille andre spørsmål.

  • Kanskje kommer dette unike uttrykk for dialogen mellom to av våre verdensnavn på kulturens område offentligheten i Norge til gode, om da ikke statlige importregler _ med krav om nesten en million i moms for innførsel av bildet _ også skulle forskusle den muligheten. At staten ikke så seg råd til å erverve et kunsthistorisk hovedverk med tilleggsverdi som nasjonalt ikon, var bare en ny fallitterklæring for norsk kulturpolitikk _ eller snarere mangel på sådan. I nordisk sammenheng _ land som det på alle områder er naturlig å sammenligne oss med _ innehar oljenasjonen den desiderte jumboplass, og jeg minner igjen om finnene som nylig bevilget 30 millioner for å sikre seg en privatsamling av internasjonal samtidskunst for sitt nye museum i Helsinki.
  • Da Kjetil Rekdal kaldblodig scoret på sitt straffespark mot Brasil, kom samferdselskomiteens formann i fyr og flamme med forslag om ekstra veimillioner for å bedre forbindelsen til landslagskapteinens hjembygd. Derimot var det ingen tilsvarende reaksjon fra det politiske Norge, da nyheten om den forestående auksjonen av Munchbildet ble kjent. Kulturdepartementet overlot til Nasjonalgalleriet _ med beskjedne årlige bevigninger _ å svare for mangelen på statlige tiltak, og syntes ikke å se noe ekstraordinært ved situasjonen. Vel vitende om at institusjonen ved den fortsatt like lite utbygde Tullinløkka nå ikke en gang ser seg råd med å erverve et annet _ og langt rimeligere _ sentralt maleri fra norsk gullalder: «Snøkjørere ved Seinen» av Christian Skredsvig.
  • Nasjonalgalleriets samling stagnerer, og museet får ingen mulighet til å ekspandere. Samtidig stiller Staten seg lunken til en stiftelse for Kurt Schwitters' arv, og Kulturdepartementet har sagt nei til å kjøpe Robert Meyers fotosamling. Alt dette vitner om en utilstrekkelig kulturpolitikk, og viser behovet for et statlig kunstfond til bruk i ekstraordinære situasjoner. Med Munchs Ibsen-portrett forspilte Staten en unik sjanse, men det er dessverre ikke et enestående tilfelle.