Fonda til gull

Med «Ulees gull» ønskes Peter Fonda hjertelig velkommen tilbake i en stor rolle. Han bærer denne nydelige filmen med stor og naturlig autoritet.

Det er en særpreget film, ikke først og fremst i kraft av historien, men for måten den blir fortalt på. Ikke en eneste gang faller regissøren for fristelsen til å fortelle for mye. Dermed blir opplevelsen av Ulees (Fonda) utvikling i løpet av nær to timer desto sterkere.

Birøkter i Florida

Han er en birøkter i Florida, et miljø og en profesjon som tar seg uhyre stemningsfullt ut på lerretet. Ulee, tidligere Vietnam-veteran, omgås biene som var de hans venner. Det er dem han har etter at kona døde, biene og to barnebarn han oppdrar alene. Sønnen er i fengsel og barnas mor, Helen (Christine Dunford), er på kjøret. Når sønnen en dag ringer og ber ham plukke opp en syk og gal Helen, er Ulee i tvil. Men han gjør det, og oppdager samtidig at to av sønnens tidligere medsammensvorne er på jakt etter penger fra et bankran alle tre utførte. Vel hjemme må han og ungene få Helen ut av abstinensen ved hjelp av en nabo (Patricia Richardson). Samtidig skal forbryterne holdes fra livet.

Uante vendinger

I andre regissørers hender kunne det gått sin vante gang med fiffige skuddvekslinger og våknende heltemot. Dette er en film om en einstøing som har prøvd å holde verden på avstand og nå må ta noen vanskelige valg i forhold til seg selv og mennesker rundt seg. Rett som det er tar filmen uante vendinger. Å se en Vietnam-veteran uten stadige mareritt er i seg selv en lettelse. Fonda bare halter litt i stedet.

Denne lille detaljen er betegnende for hele filmens fortellerstil og oppbygging. Den er stillfaren, intens og velspilt. Peter Fonda vil for mange alltid være legendarisk etter «Easy Rider», men den kom i 1968 og siden har karrieren vært så som så. Som Ulee viser han spill av beste merke. Han har sett et menneske og viser oss det.