NESTENHIT: Duoen Flirt fra Oslo for 15 år siden etter at de hadd gitt ut singelen «Ukorrekte rykter». Til venstre Sandra Noer (16 år) og Anne Kathrine Wisløff (17 år). Foto: NTB Scanpix
NESTENHIT: Duoen Flirt fra Oslo for 15 år siden etter at de hadd gitt ut singelen «Ukorrekte rykter». Til venstre Sandra Noer (16 år) og Anne Kathrine Wisløff (17 år). Foto: NTB ScanpixVis mer

For 15 år siden ga to Oslo sør-jenter ut den beste norske hiten. Den ble aldri en hit

Historien om Sandra og AK.

Begrepet «hit» var vidunderlig før det fikk et fasitsvar. I disse strømmekåte tider har definisjonen på en hit blitt rigid. Det er tallet som bestemmer, og barometeret står der, rett foran nesa di, i Spotify-vinduet.

I uskyldens tid kunne man stemple «hit» over en låt av diverse grunner, enten den hadde en latent allsangfaktor, traff et nisjepublikum, faktisk ble en radiohit, eller at den hadde alle de rette komponentene til å nå massene, uten at den nødvendigvis klarte det. [bilde=1, right, six]

«Ukorrekte rykter» I går er det 15 år siden den beste norske hiten som aldri ble en hit kom ut. Det var jo mye rart som skjedde i 2001: Berlusconi vant valget nok en gang, popstjernen Aaliyah døde, og tvillingtårnene falt. Det var også mye som skulle skje, men som aldri skjedde: Al Gore ble ikke president, HAL9000 tok aldri over et romskip halvveis til Jupiter - og «Ukorrekte rykter» av Oslo-duoen Flirt ble aldri hiten den burde ha blitt.

Femten år har gått, og fortsatt er det den siste unnlatelsen som plager meg mest.

Det var urettferdigheten som seiret da en hel nasjon blindt overså hvordan denne ungdommelige perla fanget tidsånden og dermed gikk glipp av hvor rå den var. Situasjonen var helt krise. Hilsen Sandeep, 15 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norskspråklig UK Garage «Ukorrekte rykter» var nemlig noe så sjeldent som norskspråklig UK Garage. Et polert 2-step-spor signert det kortlevde selskapet Dreamscape, med et magnetisk refreng på norsk sunget av Sandra og AK, to jenter fra Oslo sør på henholdsvis 16 og 17 år. De var på min alder, kom fra samme side av byen, hørte tydeligvis på den samme musikken som det jeg gjorde og fikk det norske språket til å låte friskt!  [sitat=1, left]

«Jeg vil ha meg frabedt alle ukorrekte rykter». Hvem er det som sier noe sånt? Det ga hjertet mitt de korrekte rykkene, i hvert fall.

Men hold an litt. Er du ikke kjent med UK Garage, sier du? Da er det på tide med en liten historieleksjon. Vi hopper over hvordan begrepet stammer fra Paradise Garage og spoler rett til London på midten av 90-tallet. To former for klubbmusikk møtes - housemusikkens sparsommelige groove blir utfordret av dronebass og shuffle-glade DJ-er fra jungle og breakbeat-skolen.

Den jævligste sjangeren Eksperimentet kalles speed garage, noe tidligere Dagbla?-anmelder Thomas Strzelecki har avfeid som «bortimot den jævligste sjangeren noensinne».

Det er nemlig ikke før en magisk tredjeingrediens blir lagt til, nærmere årtusenskiftet, at smaken virkelig setter seg. DJ-er som MJ Cole og Bump & Flex bruker melodiske acapellaer, gjerne fra R & B slow jams, og smører de over et lag av sprettende houseorgler, avkappede breakbeats - selvsagt med en spyttende skarptromme til å drive grooven. Fordelen med R & B-låtenes tilsnitt er at denne nye klubbmusikken ikke stinker av gutterom.  [faktaboks=1, right]

Den polerte og melodiøse klubbmusikken får også damene med på festen. Hei, alle vil med. Selv inderne, statistisk sett verdens mest uhippe folkegruppe, hopper på med bhangra-produsenter som Dr. Zeus, DJ Swami og Panjabi MC.

Fengende og dansbar Og, jo flere kokker ved kulturgryta, jo viktigere at sølet klistrer seg. For å overleve i den multikulturelle festen, må låten være like fengende som den er dansbar. Og, der har vi essensen i 2-step UK Garage som vi kjenner?n.

Storhetssårene 1999 og 2000 ga oss «Re-rewind» av Artful Dodger & Craig David og «Sweet Like Chocolate» av Shanks & Bigfoot. Panjabi MC slapp «Switchin?» og forvirret en hel generasjon med tanter fra Southall til Punjab, med en liten omvei innom et par indiske bryllup på Mjøndalen kulturhus.

På tross av at UK Garage var popmusikk i sin reneste og mest fengende form, var den godt festet til gata. På samme måte som den amerikanske rapmusikken leflet i glamorøs materialisme, ble den britiske klubbsjangeren overøst av fantasier om glitter, høye hæler og sjampanjefesting.

Beckham-begynnelsen på slutten Ironisk nok førte det til at 2-step, i likhet med diskoen, ble litt for hedonistisk og trendy til sitt eget beste. At Victoria Beckham, sammen med han ene fyren fra boybandet Another Level, ga ut «Out Of My Mind» med True Steppers ble begynnelsen på slutten.

Den gjøglete framførelsen av låta under Hit Awards 2000 ga også et innblikk i sjangerens inflasjon på norsk jord. Da jentegruppa Mis-Teeq slo gjennom ble overmodninga et faktum med en overflod av naive låter om å feste og bevege kroppen som trakk kjernen av UKG-produsenter tilbake til undergrunnen.

Men det visste jeg ikke første gang jeg hørte Flirts «Ukorrekte rykter». Sandra fra Holmlia og AK fra Lambertseter representerte gata og satte den flerkulturelle klubborienterte popen fra London i norsk kontekst.

Framfor glossy materialisme, var det et uskyldig tenåringskameraderis kamp versus rykteflom fra sjalu hatere. Refrenget, som sa «alt du sier om oss er helt galt og banalt.

Beste norske poplåten Du har mistet all respekt, totalt» slo rot i skallen ved første lytt. Jeg hadde aldri hørt det norske språket blitt brukt til sang, til min generasjon, til min himmelretning på den måten. Klovner I Kamp snakket til hvite gutter fra Oslo Nord. Gatas Parlament var Oslo Øst-Berlin. Flirt var til meg.

Låten deres var for norsk musikk da, det «Skam» er for norsk TV i dag. Og jeg var ikke den eneste som ble betatt. Thomas Strzelecki, Dagbladets anmelder, rullet en femmer til låten og skrev at det var «den beste norske poplåten jeg har hørt på lenge. Og husk at det er popmusikk det dreier seg om.

Slik sett oppfyller denne debuten alle krav til hva en glimrende poplåt skal inneholde: kjapp, sexy og med et usannsynlig catchy refreng». Før punktumet het det at låten var «nummer én hele våren i en rettferdig verden».

Den kom bare akkurat for seint. For 2001 var året pop og R & B-melodiene forsvant fra UK Garage, og rappinga tok over. Soundet ble mørkere, mindre tilgjengelig og gikk nærmere gatas realitet framfor gatas fantasier.

Robostisk hardporno Det banet vei for So Solid Crew og The Streets, og utviklet seg til grime-musikken, med folk som Dizzee Rascal og usertifisert norgesvenn Wiley. Instrumental grime utviklet seg etter hvert til dubstep i Skream og Burials form, deretter i den mer belastede utgaven som i amerikanske hender imploderte til en ugjenkjennelig sonisk masse av lyssabelkriging og robotisk hardporno.

Men i den apokalyptiske asken av dubstep, reiste UK Garage seg opp igjen. Norske Cashmere Cat var tidlig ute til den muntre R & B-infiserte siden av future garage-sjangeren, mens Disclosure gjorde melodisk klubbmusikk fra England pop, selv i USA. Hey, til og med Craig David har begynt å turnere igjen.

Og her hjemme har vi trøndere som gjengen i Rytmeklubben og duoen Loveless som bærer pinnen videre, samt bergenseren Gabrielle som faktisk hadde en norskspråklig UK garage-inspirert hit i 2014 med «Fem Fine Frøkner».

Men la oss aldri glemme hvem som var først ute med norskspråklig klubborientert gatepop, bare litt for tidlig. Når det blir tid for en Flirt-reunion, står jeg fremst i køen.

SKRIBENTEN: Sandeep Singh er musikkanmelder i Dagbladet. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
SKRIBENTEN: Sandeep Singh er musikkanmelder i Dagbladet. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet Vis mer