MAOS LILLE RØDE: Boka med Mao-sitater var obligatorisk under Kulturrevolusjonen (1966-1976). Opplaget var enormt. Det fantes flere bøker enn det fantes kinesere. Foto: NTB Scanpix
MAOS LILLE RØDE: Boka med Mao-sitater var obligatorisk under Kulturrevolusjonen (1966-1976). Opplaget var enormt. Det fantes flere bøker enn det fantes kinesere. Foto: NTB ScanpixVis mer

For 50 år siden kom helvete til Kina som hysteriske rødegardister

Kulturrevolusjonen er et ikke-tema i dagens Kina.

Kommentar

Det var som en popkonsert full av hylende tenåringer. På scenen sto idolet. Da han vinket til dem, gikk ungene berserk. De skrek og skrek til de ikke hadde stemme igjen.

Massehysteriet, slik flere har gjenfortalt det, skjedde sommeren 1966. Tenåringene befant seg på Den himmelske freds plass midt i Beijing. På podiet foran dem sto Mao Zedong, som nettopp hadde lansert Den store proletære kulturrevolusjonen. Han døpte ungdommene rødegardister. Alle hadde de røde armbind. I hendene holdt de bibelen, Maos lille røde bok. Hysteriet ville ingen ende ta.

Det tok slutt ti år seinere. Da Kulturrevolusjonen døde med Mao i 1976, ble den oppsummert omtrent slik: 200 millioner mennesker på den kinesiske landsbygda led av kronisk underernæring. Nesten 20 millioner var tvangsflyttet fra by til land for å lære av bøndene. Opp til 1,5 millioner var henrettet eller drevet til selvmord. Titusener av historiske monumenter, templer og minner etter den 5000 år gamle kulturen var slått i stykker, revet eller knust.

16. mai 1966 regnes som avsparket for Kulturrevolusjonen. Da sendte Kommunistpartiets sentralkomite ut det såkalte 16. mai-rundskrivet som hevdet at kapitalistiske agenter hadde sneket seg inn i ledende posisjoner i partiet. Advarselen var alvorlig: «Når forutsetningene er modne vil de gripe den politiske makten og omgjøre proletariatets diktatur til et borgerskapets diktatur. Noen av dem har vi allerede gjennomskuet; andre ennå ikke. Noen nyter fortsatt vår tillit og blir trenet som våre etterfølgere, og typer som Krusjtsjov, for eksempel, er fortsatt rundt oss.»

50-årsdagen vil ikke bli markert i Kina. Kulturrevolusjonen er ikke historiepensum i landets skoler. I 1981 vedtok partiets sentralkomite en resolusjon der det blant annet het at Kulturrevolusjonen «var et sivilt kaos som ble feilaktig startet av ledere, utnyttet av kontrarevolusjonære grupper, som medførte katastrofale konsekvenser for partiet, landet og folket.» Ferdig snakka.

Mye er sagt og skrevet om denne hysteriske tiårsperioden i Kinas historie. Det meste er publisert i utlandet. Ferskest er boka til den kjente sinologen og forfatteren Frank Dikötter: «The Cultural Revolution: A People?s History 1962-1976», utgitt nå i mai. Og det finnes dusinvis av personlige erindringer, skrevet av kinesere og utgitt i Vesten, gjerne omtalt som «scar literature» på grunn av lidelsene som skildres og arrene som ikke går bort.

En hel generasjon av kinesere, som nå er fylt 60, er traumatisert av opplevelsene. Det snakkes ikke om. En og annen unnskyldning, publisert i en avis, har forekommet. Å kritisere forbrytelsene som ble begått mot vanlige folk under Kulturrevolusjonen blir sett på som angrep mot revolusjonens store leder, Mao Zedong. Men ikke bare det. I dag blir kritikken også oppfattet som underminering av legitimiteten til Kinas kommunistparti og partiets fortsatte grep om makten og folket.

En annen forklaring, som jeg har hørt flere vanlige kinesere bruke, er at de bærer på en tung, personlig skyldfølelse. Det var nemlig ikke noe skarpt skille mellom ofre og overgripere. Man kunne være overgriper den ene dagen og offer den neste. Hvem er skyldig?

Mao er selvsagt skurken i historien. Han oppmuntret og slapp løs en morderisk horde av unge, hjernevaska og hysteriske rødegardister med klare ordre om å feie ut revisjonister, kapitalister, spioner, borgerlige lakeier, monstre, slangedemoner og det som verre var. Det gikk hardt ut over lærere. Flere ble iført narrehatter med nedverdigende slagord og paradert foran skrikende kritikkmøter. Noen ble slått ihjel, mange begikk selvmord. Foreldre ble forrått av sine egne barn. Å eie bøker - verdenslitteratur - var forbrytersk nok. De unge rødegardistene ble sendt i store flokker med buss og tog over hele Kina for å feie bort revolusjonens - og Maos - fiender.

Den røde terroren spant så totalt ut av kontroll at det utviklet seg til borgerkrigliknende tilstander. Sommeren 1968 sørget Mao for å få avviklet rødegardistene, og i desember samme år utstedte han et direktiv om at studenter i byene skulle sendes på landet for omskolering. Men utrenskningene i partiet fortsatte ufortrødent, med heftige bidrag fra Maos hustru og resten av firerbanden.

Kinas nåværende president, Xi Jinping, har kjent dette på kroppen. Han ble forvist til landsbygda sammen med sin far. Xi Zhongxun, en Maos betrodde fra revolusjonstida og seinere høytstående partifunksjonær, ble slept foran en mobb og anklaget for blant annet å ha sett med kikkert inn i Vest-Berlin mens han besøkte DDR.

At Xi likevel ikke vil at Kulturrevolusjonen skal være noe debattema i dag, framgår av en leder i partiavisa Global Times. Der advares det mot grupper som er ute etter å skape «en totalt kaotisk misforståelse omkring Kulturrevolusjonen».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook