For 50 år siden

Denne spalten i dag er bare for den innerste krets, for de spesielt interesserte, eller riktigere: for de helt spesielt interesserte. Så hysj, hysj, hysj, vennligst ikke bring dette videre: I dag, tredje juledag 1998, er det på dagen nøyaktig 50 år siden Gösta Hammarlund debuterte som teatertegner i Dagbladet.

  • Ikke noe å mase med? Eller teater-hva-for-noe? Nei, jeg skjønner, selv avgåtte professorer i Bergen har jo slått fast at norsk teatertegning er død, til tross for at Arne Nøst her i avisa, Ulf Aas i Aftenposten, tegnere i Adressa og BT, og av og til i VG, ennå holder stand, og er norsk teaters uunnværlige kronikører gjennom observerende blikk nedfelt i deres streker.
  • For Hammarlund begynte det altså tredje juledag 1948. Stykket var Thornton Wilders «Den lange julemiddagen», det var Studioteatrets juleforestilling, og som vår anmelder, sjefredaktør Einar Skavlan, tørt påpekte, forestillingen «...passer unektelig bedre nå» enn i sommervarmen 1945, da teatret først spilte den.
  • Tegningen er enkel, seks små portretter av skuespillerne Gerd Rivedal Wiik, Per Gjersøe, Merete Skavlan, Karl Eilert Wiik, Jens Bolling og Liv Strømsted plassert over og overfor hverandre. Den formen som seinere preget Hammarlunds tusenvis av teatertegninger fram mot hans død i 1987, skuespillere og deres rolletolkninger i poengterte settinger og stemingsopplevelser, begynte å gjøre seg gjeldende først i 1949.
  • Egentlig ville han slett ikke tegne teater, men Skavlan tryglet. Grunnen var kanskje Thoralf Kloumann, tegner og skuespiller og fast leverandør av teatertegninger i Dagbladet fra 1917 til 1931. Kloumann skapte på mange måter denne sjangeren, selv om hans skarpe tegninger fra teatersalongen tenderte mer mot den rene karikaturen. Muligens var det Kloumanns ruvende skygge som skremte Hammarlund en smule.
  • Den skrevne kritikken og tegningen hører sammen som - skal vi si - pepper og salt i enhver avis med respekt for seg selv. Den journalistiske opplevelsen og analysen, og den kunsterisk forløste streken, utfyller og utdyper hverandre i sitt felles prosjekt om å kommunisere og nedtegne teatrets historie. Nå som for 50 år siden. Teatertegneren er i dag på ingen måte en utdødd rase. Men altså: ikke si det til noen.