IDEER: Hvis vi vet alt om våre borgere kan vi nærmest eliminere kriminalitet og terrorisme. Dette er bare en lettere omskrivning av DDR-statens grunnregel for preventiv overvåkning slik Erich Mielke utla den: «For å være helt sikker må man vite alt.»

Den praktiseres fortsatt i Nord-Korea. Men nå er den i ferd med å få en global spredning som en kreftsvulst uten mulighet til helbredelse eller tilbaketog.

I DDR-tiden var man avhengige av at personer hørte, fulgte og rapporterte om medborgeres bevegelser, og det måtte systematiseres og bearbeides av mennesker. Det satte naturlige begrensninger. Stasi hadde tross alt bare 100 000 agenter som overvåket 17 millioner landsmenn. Til sammenlikning nøyde en annen statlig sikkerhetstjeneste, Gestapo, seg med ca. 50 000 ansatte til å overvåke 80 millioner borgere.

I dag har vi en verden der datateknikken er i sin spede fase. Ikke minst i forhold til å lagre informasjon og lage søkbare databaser og programvare som selv foretar analysene uten at et levende menneske får vite hvorfor de konkluderer. Nå har vi fått lagringskapasitet som er så omfattende i mega, giga, tera og hvem vet ikke hva.

Opplysningene fra USA, England og Sverige om hvordan man der sikrer og lagrer all informasjon som er tilgjengelig og går gjennom alle våre telefonsamtaler og elektroniske brev og meldinger, er en begynnelse av et samfunn så gjennomovervåket at George Orwell ikke engang kunne innbille seg det. PRISM, NSA, FRA og andre rare akronymer passerer oss i datahastighet. Og det finnes vel ingen legitim grunn til at Staten ikke også skal kunne kopiere alle brev som sendes på papir når de kan lese alt det elektroniske? Vi har vel intet å skjule fra Staten?

«Personvern handler om retten til å få ha ditt privatliv i fred, et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger.»

Så enkelt sies det på regjeringen.no. Hvorfor blir det da ved hver eneste korsvei slik at personvernet må vike til fordel for et mer eller mindre velbegrunnet rop på sikkerhet?

Personvern er grunnleggende for den enkeltes livskvalitet. Vi trenger et frirom der vi kan mene og uttrykke det vi ønsker uten frykt for at Staten skal høre og se oss. Et frirom der vi sier ting som vi ikke sier rett opp i andres ansikter, og oppfører oss på en måte som ikke er høvelig blant storfolk. Der vi ikke behøver å være politisk korrekte av frykt for at Staten skal høre og referere dette til andre eller bruke det mot oss.

Vi trenger å være sikre på at ikke vår personlige eller yrkesmessige framtid avgjøres av hva vi sier på kjøkkenet til våre livsledsagere. Vi trenger å ikke måtte frykte at opptak fra soverommene ender i Statens — eller Se og Hørs — hender, som en videreføring av James Bonds berømte honningfeller fra den kalde krigs tid.

Vi trenger å være enkeltindivider som skal tørre å tenke og utforske tanker og ideer uten frykt for at de er gale og i strid med det konforme. Vi trenger ikke personer som bare danser etter og følger Statens pipe slik Staten til enhver tid definerer hvem som er Gode krefter og Onde krefter som en begynnelse av en Star Wars-trilogi.

Ytringsfrihetskommisjonen ga i NOU 1999:27 uttrykk for følgende:

«Den private sfære, eller intimsfæren, er sfæren der man omgås med dem man kjenner som personer.

Privatsfæren er, og bør være, en frihetssfære også i den forstand at den er beskyttet mot innsyn så vel fra det offentlige som fra offentligheten. Disse to friheter, mot inngrep og innsyn, er en forutsetning for dannelsesprosessen og identitetsutviklingen fram mot det myndige menneske. Dannelsesprosessen vil ikke kunne fylle dette myndiggjøringsformål om man ikke var sikker på at man ikke ble overvåket av det offentlige slik det i prinsippet skjer i de lukkede samfunn. Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører.»

I Norges første «terrorsak» der politiet var gitt bemyndigelse til omfattende telefon- og romavlytting så man at en rekke uskyldige personer ble avlyttet. Selv om man ikke har begått noen kriminelle handlinger, har man «noe å skjule»; noe man ikke vil at alle andre skal ha innsyn i eller tilgang til. Og når det politiet samler sammen nesten med sikkerhet ender på avisenes førstesider og i alle fall blir tilgjengelig via Internett og googlesøk, er det de uskyldige vitnene som blir hengt ut og ødelagt for livstid.

Og hva om man i tillegg skulle komme i en situasjon der Staten skulle ha en interesse i å henge ut sine motstandere? Det er ikke så fjernt tenkt, skal man tro fransk påtalemyndighet som tok ut tiltale mot landets tidligere statsminister for slik manipulering. I samme land er presidenten tidligere beskyldt for å bruke de hemmelige tjenester til å avlytte motstanderes elskerinner.

Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan innhentede dataopplysninger kan brukes og misbrukes av makthavere i det 21. århundre.

Med datateknologien som benyttes i mobiltelefonene våre kan man få en fortløpende sporing av hvor brukeren befinner seg 24 timer i døgnet. Helt uaktet om telefonen er i bruk eller ikke. I dag får myndighetene bare innhente slike opplysninger når de etterforsker konkrete straffesaker. Er det noen grunn til at ikke våre snille myndigheter skal kunne lagre alle slike opplysninger for all framtid. Det styrker kontrollen og hindrer kriminalitet.

Om vi godtar prinsippet om innhenting av slike data, er det ikke noe stort inngrep å montere en liten chip i nakken på alle barn når de fødes. Det kan gjøres enkelt og renslig på sykehuset. Når vi har mulighet til å spore opp hvem som har vært på et hvilket som helst sted sammen med hvem på et hvilket som helst tidspunkt, tar det ikke lang tid å oppklare kriminaliteten. Vi kan redusere politistyrken til fordel for dataoperatører, som igjen dels kan gjøres automatiske. Hvis de skal se litt bedre ut, kan vi jo bygge dem koselige, snille roboter som ivaretar Statens interesse i å beskytte alle snille borgere.

Hver gang vi godtar at friheten må vike av hensyn til terrorbekjempelsen, er terroristene et skritt nærmere sin seier. De vestlige samfunns grunnverdier angripes innenfra som ved bruk av en trojansk hest. Hvis vi ikke er oppmerksomme nok, går det med oss som med trojanerne.

Borgerne skal ikke være til for staten, men staten skal være til for borgerne. Staten skal ikke blande seg inn i mer av borgernes privatliv enn det som er absolutt påkrevet. Lovverket må utformes slik at innsamling, innsyn og bruk krever konkret mistanke, begrunnelse og hjemmel; ikke motsatt. Hjernen i datamaskinen kan ikke styre samfunnet.

Er det slik at vi stiller oss likegyldige? At så lenge uretten ikke rammer oss selv, så tåler vi den så inderlig vel? Da vet vi ikke hva som rammer oss selv. Ennå.

John Christian Elden (45) er advokat med møterett for Høyesterett.