StERKT FRA MIDTØSTEN: En krangel vokser de to hovedpersonene over hodet i «Fornærmelsen», en skarp libanesisk film om hvordan konflikter blir for store til at noen av partene klarer å håndtere dem Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Fornærmelsen»

For alle som er interessert i konflikter generelt og Midtøsten spesielt

Et budskap i «Fornærmelsen» er at ingen har monopol på lidelse.

«Fornærmelsen»

5 1 6

Drama

Regi:

Ziad Doueiri

Skuespillere:

Adel Karam, Kamel El Basha, Camille Salameh

Premieredato:

5. oktober 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«L'insulte»

«Skarp og humanistisk film om hvordan konflikter eskalerer»
Se alle anmeldelser

FILM: «Fornærmelsen» er en film for dem som er interessert i konflikter generelt og for det mest konfliktfylte stedet på kloden, Midtøsten, spesielt.

Den libanesiske filmskaperen Ziad Doueiri var kameramann på flere av Quentin Tarantinos filmer før han vendte hjem og begynte å lage skarpe skildringer av livet i et anspent samfunn.

I «Fornærmelsen» er det to menn som barker sammen, der halvglemt flint i den ene tilfeldigvis slår mot flint i den andre, og det ender opp i noe nær en krig. Filmen ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film tidligere i år og har vunnet flere internasjonale priser.

Eskalert konflikt

Tony (Adel Karam) er bilmekaniker med vakker kone og barn på vei; men viktigere for identiteten hans er det at han er kristen libaneser, og dypt engasjert i politikere som taler hans gruppes sak. Yasser (Kamel el Basha) er den palestinske flyktningen og den hardtarbeidende formannen for bygningsarbeiderne som skal renovere gaten Tony bor i.

Han påpeker at Tony har et ulovlig rør, Tony motsetter seg innblandingen, og det går kort tid før det blir klart at mennenes motvilje mot å fire i møte med den andre har å gjøre med bakgrunnen deres.

To ofre

Med nifs troverdighet viser Doueiri hvordan en krangel kan eskalere til et punkt der de som startet krangelen mister fullstendig herredømme over situasjonen. Det hele vokser dem over hodet. Både Tony og Yasser har mennesker rundt seg som i begynnelsen ber dem besinne seg og jenke seg, som minner dem om at kriger starter på grunn av slik uforsonlighet. Men også de trekkes inn i orkanen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En essensiell side av saken er at både Tony og Yasser ser på seg selv som ofre, og som medlemmer av en gruppe som blir konsekvent urettferdig behandlet, som blir motarbeidet av systemet selv. Som palestinsk flyktning står Yasser ustøtt i sitt nye hjemland; enhver som ansetter ham, kan beskyldes for å opprettholde flyktningsituasjonen i landet.

Tony, på sin side, føler at landet hans er blitt invadert, og at det ikke er noe å han kan gjøre, fordi palestinerne er ofrene i verdens øyne og at all sympati umiddelbart vil gå til Yasser. Det viser seg også at de begge de voksne mennene bærer preg av tidligere, smertefulle erfaringer. Dette er faktisk en film som nærmer seg å ha noe så gammelmodig som et budskap, som blir fremført av en av bipersonene. Han påpeker at ingen har enerett på lidelse.

Humanistisk

«Fornærmelsen» er en dypt politisk film, så politisk at Doueiri har måttet presisere i begynnelsen av filmen at standpunktene som fremføres i filmen ikke er den libanesiske regjeringens. Det er ellers påfallende at den politiske maktens representanter i filmen er påfallende altruistiske.

Samtidig er det et fint trekk ved «Fornærmelsen» at den er så humanistisk, så omhyggelig med å bevare individualiteten og verdigheten i en historie der den enkelte fort kunne blitt redusert til representant for en gruppe. Det toner ut på en akkord som verken er for mollstemt eller for lystig, men som klinger i ørene lenge etter at filmen er ferdig..