Kjernekraft:

For atmosfærens del er det helt irrelevant om vi spalter uranatomer eller bygger vindmøller

Et kjernekraftverk kunne ha spart 999 kvadratkilometer natur fra vindkraftutbygging og kraftig redusert behovet for gruvedrift.

Kjernekraft: Her er et flytene russiske atomkraftverk, Akademik Lomonosov, under transport langs norskekysten, ca. 10 nautiske mil utenfor kysten av Hordaland / Sogn og Fjordane. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Kjernekraft: Her er et flytene russiske atomkraftverk, Akademik Lomonosov, under transport langs norskekysten, ca. 10 nautiske mil utenfor kysten av Hordaland / Sogn og Fjordane. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpixVis mer
Meninger

Denne vinteren har det oppstått en fraksjonering blant de miljøengasjerte i Norge, med to saker som viser med tydelighet hvor vanskelig balansegangen mellom klima og miljø kommer til å bli i årene som kommer etter hvert som energiforbruket skal avvennes brenning av fossile hydrokarboner.

Spaltist

Øystein Heggdal

er agronom med bachlorgrad i miljø og naturressurser fra NMBU i 2007. Jobber som journalist i fagbladet Norsk Landbruk. Uttalt tilhenger av GMO (genmanipulering) og teknologiske nyvinninger i landbruket.

Siste publiserte innlegg

Det tradisjonelle motpolene har vært miljøvernere på den ene siden og utbyggere på den andre siden. Miljøargumenter som bevaring av biologisk mangfold, vern og kutt i utslipp, mot argumenter om arbeidsplasser, bosetting og økonomisk vekst.

Med klimaproblemet har denne dynamikken endret seg helt.

Den ene saken er utbygging av vindparker langs kysten og i fjellet. Vindforhold i verdensklasse, stadig større og billigere vindmøller, og stor etterspørsel etter fornybar energi i Europa har gitt en enorm etterspørsel etter nye områder for utbygging av vindkraftverk.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er i gang med å kartlegge hvor i landet det er områder som kan egne seg for utbygging og skal legge fram sitt forslag 1. april.

Her finner vi en miljøstiftelse som taler utbyggernes sak, der Marius Holm i Zero uttaler følgende til NRK: «Menneskets velferd er dramatisk truet av klimaendringer. Vi er nødt å bruke energi som produseres av sol og vind, og det skjer der vi bor. Vi må akseptere at energibruket er synlig, men vi oppfordrer jo myndighetene til å ha en restriktiv praksis.»

For synlig er de, vindmøllene med turbiner som rager nesten 100 meter over bakken. Og motstand blir det blant de medlemsbaserte miljøorganisasjonene. Leder i Naturvernforbundet Hordaland, Synnøve Kvamme, mener at «Å byggja svære vindkraftanlegg i urørt natur, er ikkje miljøvenleg».

Styreleder i Den Norske Turistforening, Per Hanasand, mener vindkraftutbygginga kan sammenliknes med vannkraftutbyggingen på 1970-80-tallet:

«Vi gjentar nå mye av det som skjedde med vannkraftens storhetstid. I mitt hjemfylke Rogaland er nitti prosent av elvene lagt i rør. Å gjøre irreversible inngrep i naturen virker meningsløst. Vi mener vindkraft ikke er den energiløsningen som gir minst tap av natur, det er heller motsatt.»

At naturen er tapt er kanskje å ta i, men at vindkraft krever store naturinngrep er det ikke mye tvil om. Roan vindpark på Fosen er på 38 kvadratkilometer med 72 vindmøller og er den første av i alt seks vindparker på trøndelagskysten der 278 vindmøller skal produsere 3,5 TWh.

Med en installert effekt på over 1000 MW blir Fosen Vind det største landbaserte vindkraftanlegget i Europa når det står ferdig om et par år. Norsk Vind Hordaland vil bygge vindparker på totalt 1500 MW på 63 kvadratkilometer som skal produsere 5 TWh der deler av områdene ligger på grensa til Otterstadstølen, et vernet naturreservat.

Norge har i dag et elektrisitetsforbruk som er utslippsfritt i form av vannkraft som vi bygde opp fra starten av forrige århundre. Men vi bruker fortsatt fossil energi til transport, landbruk og industrien,og denne energien må skiftes ut med CO2-frie alternativer.

Statnett har anslått at vi vil trenge mellom 30 og 50 TWh innen 2040 for å elektrifisere energiforbruket til fastlands-Norge. Og ytterligere 40 TWh trengs til hydrogenproduksjon for energiforbruk som ikke kan elektrifiseres som prosessindustri, metallindustri og tungtransport. Vi har med andre ord et enormt behov for ny CO2-fri energi.

Om all denne energien skulle komme fra vind (noe som ingen har foreslått, men som nok vil være det billigste med dagens teknologi) ville det i ytterste konsekvens bety at vi må bygge 80 ganger Roan Vindpark på over 3000 kvadratkilometer og et ukjent antall mil med veier, veiskjæringer og mer enn 7000 vindmøller.

Arealet ville imidlertid blitt mer enn halvert om vi regnet på anlegg med vindressurser som Norsk Vind Hordaland. Nå er det under 1 prosent av Norges landareal, men det er fortsatt et betydelig inngrep i naturen som vil bli godt synlig fra et langt større område.

Den andre splittende saken handler også om naturinngrep. I vinter ble det vedtatt å tillate det som kalles «sjødeponi» av massene som blir til overs når gruveselskapet Nussir starter utvinning av kobbermalm i en liten fjord i Finnmark.

Sjødeponi blir av Miljødirektoratet sett på som den minst dårlige av alle deponialternativene og til og med Fredrik Hauge i Bellona har gått ut som tilhenger av løsningen, selv om hans stiftelse var blant de mest høyrøstede motstanderne av sjødeponi i Jøssingfjorden på 90-tallet.

På den andre siden finner vi blant annet Naturvernforbundet som mener det er helt uaktuelt med sjødeponi som i hele gruvens driftstid vil ta livet av de fleste bunnlevende organismer på flere kvadratkilometer med havbunn i fjorden. Naturvernforbundet kaller sjødeponiet i Repparfjorden «et av de mest miljøfiendlige industriprosjektene i norgeshistorien.»

Men det er helt korrekt som Hauge påpeker, at utvinning av kobber er helt avgjørende for å få på plass et nytt fornybart energisystem, da både vindmøller, solceller og elbiler er helt avhengig av kobber for å fungere.

Anslagene på hvor mye utvinningen av mineraler må øke for å dekke etterspørselen som vil komme fra et fullelektrisk og 100 prosent fornybart energisystem som leverer de samme energitjenestene som olje, kull og gass gjør i dag varierer mye avhengig av forutsetningene som settes inn. Vindmøller har for eksempel blitt mye mer kobbereffektive enn hva de var tidligere.

Det er imidlertid stor enighet om at mineraletterspørselen vil øke framover, til dels som følge av overgangen til mer sol- og vindenergi, noe som igjen gjør at vi vil se gruvedrift på et langt mer omfattende nivå enn i dag.

Denne nederlandske undersøkelsen viser eksempelvis at utvinningen av metaller som neodym og indium må økes 10 til 12 ganger innen 2050 for å produsere nok solcellepaneler og vindmøller til å dekke etterspørselen om målene i Parisavtalen skal nås. Norges Geologiske Undersøkelse skriver at verdensproduksjonen av stål, aluminium og kobber må tredobles innen 2050.

Og vi blir stadig flere folk på jorda som alle sammen vil ha del i de samme energitjenestene vi i vesten tar som en selvfølge i dag.

Stort behov for mineraler, stort behov for areal og stor infrastruktur er et innebygd problem med alle fornybare energikilder fordi de skal høste av de relativt diffuse energistrømmene som kommer som en konsekvens av at sola skinner på jorda. Det er helt rett som Marius Holm sier at om energiforsyningen skal bli 100 % fornybar vil det bli mye mer synlig.

Synlighet og arealbruk er i ferd med å bli problemer flere steder i verden allerede i fornybar-revolusjonens spede barndom. I California har innbyggerne i San Bernardino County lagt ned forbud mot ytterligere utbygging av solparker fordi de er utrivelige å se på, forårsaker støvstormer og ødelegger ørken-økosystemer. I Tyskland har lokal opposisjon mot vindparker bremset utbyggingen av landbasert vind de siste årene.

Men hva om ikke energiforsyningen trenger å bli 100 prosent fornybar? For atmosfæren og klimaets del er det kun utslipp av klimagasser som har betydning. Hva om det fantes en løsning som gir mikroskopiske inngrep i naturen, og er like utslippsfri som vind eller sol? Hva om det fantes en miljøfilosofi som kombinerer menneskenes behov for energi med atmosfærens behov for lavere CO2-utslipp og naturens behov for å være i fred for menneskelig inngrep?

I 2014 signerte en rekke forskere, miljøvernere og 70-talls miljøraddiser «An Ecomodernist Manifesto» der de forsøker å finne nye svar på miljø- og klimaproblemene vi står ovenfor.

Svaret deres er at vi mennesker må intensivere aktivitetene våre, dyrke mer mat på mindre areal, bo tettere i byer og basere oss på energikilder som gir mest energi per arealenhet. Vi må frakoble menneskelig aktivitet fra naturen. Naturen har det helt utmerket på egen hånd, å spare areal mot menneskelige inngrep er det beste vi kan gjøre for å bevare biologisk mangfold og gi rom for de skapningene vi deler verden med.

Hanasand i DNT sier til NRK; «Norge trenger en klimaløsning som påfører oss minst mulig tap av natur». Og løsningen finnes.

Uran er et grunnstoff som er flere millioner ganger mer energitett enn olje. Med denne energitettheten følger også veldig små naturinngrep. Tre til fire kvadratkilometer ville vært nok om vi bygde sju reaktorer som spalter uran for å produsere 90 TWh strøm til Statnetts plan om et hel-elektrisk Norge. Om vi så bare bygde fire reaktorer ville vi kunne halvert arealet som må settes av for vindkraft.

Nå er det ingen tvil om at økonomisk sett vil det være billigere å bygge ut vindkraft i stedet for kjernekraft. I dag bygges det ut vind for under 30 øre per KWh i Norge og vi må nok ut med det dobbelte i de første 35 driftsårene av et kjernekraftverk (avhengig av finansieringsmodell), inntil kapitalkostnadene er tilbakebetalt.

Etter det vil det kunne levere strøm for mellom 20 og 25 øre per kWh, avfallshåndtering inkludert.

Og det virker ikke være mangel på penger som leter etter fire prosent avkastning i et land med trygge og langsiktige rammebetingelser. Om vi velger å bygge et kjernekraftverk med to reaktorer av samme type som bygges ved Hinkley Point C i Storbritannia, vil det koste i overkant av 200 milliarder kroner. Det er et stort prosjekt, men ikke utenfor hva oljenæringa er vant til på sokkelen. Det er også mulig å bygge billigere, og like trygge kinesiske,japanske, koreanske, eller russiske reaktorer. Og når flere reaktorer av samme type bygges i serie vil kostnadene falle.

De første kjernekraftverkene ble bygget for 40 års drift og allerede har mange reaktorer fått uvtidet driftstillatelsen til 60 år og enkelte opp til 80 år. Nye reaktorer bygges for driftstid i 60 år og kan mest sannsynlig drives både i 80 og 100 år. Dette er varige investeringer som vi kollektivt kan nyte godt av i generasjoner framover. Vindkraftverk har til sammenlikning en driftstid på 30 år.

Slike reaktorer bruker i overkant av en kubikkmeter uran i året, uran som nødvendigvis også må hentes opp av bakken. Men moderne urangruver har blitt veldig lite invaderende anlegg. 50 prosent av verdens uranproduksjon kommer nå fra det som kalles In situ leach, der uran felles ut i en løsning og pumpes opp av bakken. Anleggene i denne linken produserer uran med et energiinnhold som er større enn all fossil energiinfrastruktur i Canada. Tjæresand inkludert.

Så er vi nødt til å enten bygge et et geologisk sluttlager for brukt kjernebrensel i Norge eller sende det til Frankrike for reprosessering slik at uran og plutonium (95 prosent) kan brukes på nytt og mindre uran må hentes ut av bakken og mindre avfall må deponeres.

Fram til at en av disse løsningene tas i bruk kan brukt kjernebrensel helt trygt lagres i stål-containere, som ved Diablo Canyon i California. De 49 rundingene på parkeringsplassen ved de to vanndammene er avfallet fra produksjon av sju prosent av strømmen i California siden midten av 80-tallet.

Kjernekraftverk kan i tillegg levere jevn effekt året rundt, og det vil ikke gi ytterligere behov for det som kalles effektkjøring av vannkraftverk. Det er en type drift av vannkraftverk der mengden vann som går gjennom anlegget varierer mye for å balansere variabel etterspørsel eller balansere variabel produksjon fra vind og solkraftverk. Stor variasjon av vannføring i elvene har negativ påvirkning på fisk, elvemuslinger, insekter, fiskeegg og insektlarver, altså organismene som bodde i elva før vi satte inn et vannkraftverk (side 29-30).

Bygger vi to EPR-reaktorer vil de tilføre nettet en effekt på 3200 MW, og det kan bygges i nærheten av allerede eksisterende overføringskapasitet der det er behov for effekten slik at antallet kilometer monstermaster kan minimeres. Norge har faktisk vurdert dette tidligere, i disse to NVE-rapportene fra 70-tallet diskuteres type kjernekraftverk og lokalisering av et anlegg på opp mot 5000 MW ett eller annet sted rundt Oslofjorden.

Å bygge ut kjernekraft i kombinasjon med fornybar vil redusere etterspørselen og forbruket av metaller og råvarer. I følge denne kommentaren i Nature Geoscience krever sol og vind, megawatt for megawatt 15 ganger mer betong, 90 ganger mer aluminium samt 50 ganger mer jern, kobber og glass enn hva kjernekraftverk gjør.

Og det er en MW for MW sammenligning, men et kjernekraftverk putrer og går året gjennom helt uavhengig av vær og vind og får dermed langt flere driftstimer per år enn væravhengige energikilder, så forskjellen vil i realiteten være to til tre ganger større i kjernekraftverkets favør.

I tillegg kommer eventuelle batterier, ytterligere utbygd vannkraft, pumpekraft og overføringskapasitet for et 100 prosent fornybart energisystem. Og disse problemene vil ikke være spesielt mye forskjellig for havvind og solceller, selv om det vil spare areal- og naturinngrep.

Spørsmålet er da hvilken prislapp vi setter på 1000, 2000 eller 3000 kvadratkilometer natur. På livet i elvene. På arealene som vil bli påvirket av mineralene som må graves opp for en mineral-intensiv infrastruktur. For vi må ganske snart finne en middelvei mellom miljø og klima. Verdens energisystem bør være karbonfritt en eller annen gang dette århundret. Jo før jo bedre.

Men om dette nye energisystemet krever naturinngrep i en helt annen størrelse og skala enn hva som har vært tilfellet hittil vil det være veldig dårlig nytt for miljøet. Og for atmosfærens del er det helt irrelevant om vi spalter uranatomer eller bygger vindmøller, det er klimagassutslippene som har noe betydning.

Det ideelle for Norges del er kanskje en kombinasjon; utbygging av billig sol- og vindkraft balansert med vannkraft i tillegg til dyrere naturbesparende kjernekraft.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.