HØSTEN 1853

ruslet den norske sosiologen Eilert Sundt rundt i norske bygder i et ganske spesielt ærend. Han ville finne «årsagene til det faldende og stigende antal af ægtevielser i riget». Resultatet fra undersøkelsen presenteres i Om giftemål i Norge som utkom i 1855. Boken regnes i dag som et pionerverk i norsk samfunnsforskning, og et av de viktigste bidragene fra noen norsk sosiolog noensinne.

Sundt lette etter årsaker mellom to ytterpunkter. Er det simpelthen ytre forhold som står bak: «Er det så, at usedvanlige gode og fruktbare åringer, at særdeles held i handel og anden næringsdrift til visse tider har sat flere folk end ellers i god stand, som man siger, så de have råd til at stifte familie og sætte fod under eget bord?» Eller skal vi ikke lete etter årsaker utenfor menneskene, men i deres eget indre: «Er det kanskje så, at en vis letsindighets-ånd har hersket over folket, så en stor mengde, følgende en naturlig drift, have giftet seg uden videre tanke om det daglige brød og alle andre voksende behov for en familie?»

EILERT SUNDT TRAKK

opp et dilemma som er like aktuelt i dag som for 150 år siden: Må vi ta ansvaret selv eller kan vi skylde på omgivelsene? Jeg vet ikke om Sundt og hans samtidige var opptatt av miljøproblemer. Om de så var hadde de nok en ganske annen forståelse av dem enn de vi i dag står overfor. I dag er det et særdeles ukomfortabelt faktum at det private forbruket er en av de største utfordringene vi står overfor når det gjelder å forhindre ødeleggelse av natur og miljø.