NASJONALISTISK MUNK: - Ondskapen i «The Venerable W» blir dobbelt så mørk og uutgrunnelig nettopp fordi den kobles med et barnlig smil og en avslappet, behagelig stemme som vi er vant til å assosiere med østlig visdom og som får Wirathu til å virke langt yngre enn sine 46 år. REUTERS/Soe Zeya Tun
NASJONALISTISK MUNK: - Ondskapen i «The Venerable W» blir dobbelt så mørk og uutgrunnelig nettopp fordi den kobles med et barnlig smil og en avslappet, behagelig stemme som vi er vant til å assosiere med østlig visdom og som får Wirathu til å virke langt yngre enn sine 46 år. REUTERS/Soe Zeya TunVis mer

For Buddha, nasjon og rase

Buddhismen oppleves av mange som en «fredens religion», som ikke begår vold eller overgrep. En ny film utfordrer dette bildet, samtidig som det viser oss ondskapen i all dens joviale banalitet.

Meninger

Burmas Osama Bin Laden. Den buddhistiske terrorens ansikt. Dette er bare noen av navnene på den burmesiske buddhisten Wirathu. I flere tiår har han spredt hat mot landets islamske minoritet, rohingyane, noe som har fått ham fengslet men også gjort ham til en helt for mange burmesere.

Spaltist

John Færseth

er forfatter og journalist.

Siste publiserte innlegg

I tillegg til å være munk er Wirathu ideolog for den ultranasjonalistiske 969-bevegelsen, viet til å beskytte buddhistisk og burmesisk kultur mot islamsk ekspansjon. At rohingyaer har blitt fratatt statsborgerskapet og at minst tusen rohingyaer har blitt drept og 600 000 drevet på flukt siden 2011, i det som blir beskrevet som et lærebokeksempel på etnisk rensing, hindrer ikke Wirathu og bevegelsen hans fra å betrakte dem som en dødelig trussel. Blant kjernesakene er forbud mot konvertering, og mot å la buddhistiske kvinner gifte seg med ikke-buddhistiske menn.

Den nye dokumentarfilmen The honorable W viser Wirathu i all sin uhygge. Vi møter ham først sittende på et podium foran hundrevis av andektige tilhørere, mens han holder han en preken der muslimer sammenlignes med den afrikanske vandremallen, en glupsk og kannibalistisk rovfisk som formerer seg raskt og ødelegger innsjøene der den blir introdusert. Deretter instrueres tilhørene i å alltid foretrekke buddhister foran muslimer.

Fra lasteplanet til en bil stående på en bakketopp der burmesiske soldater betrakter en brennende Rohingyalandsby, holder Wirathu en appell der han i stedet for å fordømme volden, oppfordrer soldatene til å «hindre at den sprer seg». En mer avslappet scene viser ham sittende på en veranda mens han smilende forklarer at muslimer forfører buddhistiske kvinner og deretter lokker eller tvinger dem til å konvertere til islam.

I det hele tatt virker Wirathu overraskende opptatt av sex i forkynnelsen sin, til å være en munk som har forpliktet seg til å leve i sølibat. Muslimer fremstilles som umettelige og ute av stand til å tøyle driftene sine, og ikke overraskende er voldtekt en av de hyppigste beskyldningene mot den islamske minoriteten. Like opptatt er han av å tøyle buddhistiske kvinners kropper og seksualitet for å sikre rasens fortsatte eksistens, ved å ville forby ekteskap med muslimske menn.

Andre deler av Wirathus budskap er skremmende lik den tradisjonelle europeiske antisemittismen, slik den blant annet er kjent fra Sions Vises Protokoller, tysk nazisme og dagens nettkonspiranoia. Muslimer blir sagt å ville ta over verden -ikke bare gjennom å få flere barn enn andre, men ved å ta kontroll over økonomi og forretningsliv. Og om de ikke stoppes, vil de snart ha verdensherredømme.

Klosteret der han oppholder seg, er prydet med veggaviser med oppslag som viser islams blodtørstighet, og gang på gang gjentas det at det egentlig er burmesere og andre ikke-muslimer som er de virkelige ofrene. Ikke overraskende har Wirathu stor sans for Donald Trump som en som ser trusselen fra islam i hvitøyet.

FLYKTET: En Rohingya-flyktning bærer vann i flyktningeleiren Kutupalong i Bangladesh. 600.000 Rohingyaer er drevet på flukt fra Burma siden 2011. Foto: REUTERS/Mohammad Ponir Hossain
FLYKTET: En Rohingya-flyktning bærer vann i flyktningeleiren Kutupalong i Bangladesh. 600.000 Rohingyaer er drevet på flukt fra Burma siden 2011. Foto: REUTERS/Mohammad Ponir Hossain Vis mer

Den som har fått tilgang til den vanligvis medieskeptiske Wirathu er franske Barbet Schroeder, som tidligere har laget Idi Amin Dada om den ugandiske militærdiktatoren. En film som viser hvordan ondskap og brutalitet ikke krever en brølende Hitler eller Goebbels, men kan eksistere side om side med tilsynelatende jovialitet og vennlighet. Og på samme måte fremstår ondskapen i The Venerable W som dobbelt så mørk og uutgrunnelig nettopp fordi den kobles med et barnlig smil og en avslappet, behagelig stemme som vi er vant til å assosiere med østlig visdom og som får Wirathu til å virke langt yngre enn sine 46 år.

Wirathu kvier seg ikke for å forsøke å ta æren for safranrevolusjonen i 2007, som gav Burma en delvis demokratisk regjering og der landets buddhistmunker spilte en viktig rolle. Schroeder unngår heldigvis å gå i en lett og moteriktig felle og antyde at det var militærjuntaens fall som førte til et frislipp av etniske og religiøse motsetninger som tidligere var under lokk.

Vi får både se hvordan juntaen satte i gang forfølgelsene av rohingyaer allerede i 1978, da et stort antall for første gang måtte flykte til Bangladesh, og hvordan den etter å først ha forbudt Wirathus skrifter slapp dem løs da det ble opportunt med ytre fiender. Når Wirathu og bevegelsen hans appellerer til myndighetene om å gripe inn og redde landet fra «den islamske trusselen», er det heller ikke den sivile lederen Ang San Suu Kyi han henvender seg til men den militære presidenten Thein Sein.

Tallet 969 som er del av navnet på bevegelsen, viser i buddhistisk tradisjon til en rekke egenskaper og dyder som tillegges Buddha og sanghaen, det buddhistiske trosfellesskapet – universell medfølelse, frigjøring fra begjær, visdom og tidløshet. For mange i vest kan det være både overraskende og nærmest ubehagelig å se en religion mange oppfatter som ikke bare pasifistisk men også upolitisk – om man ser bort fra Dalai Lamas kamp for et selvstendig Tibet – gi seg utslag i massakrer, rasisme og brutale voldshandlinger slik vi ser i Burma.

Det er imidlertid ikke første gang noe slikt har skjedd. I mellomkrigstidens Japan forkynte buddhistiske munker plikten til å vise lojalitet til både keiseren, staten og den fremvoksende militarismen. «Hvis du blir beordret til å marsjere: Tramp, tramp, eller til å skyte: Pang, pang. Dette er den høyeste visdommen», skrev for eksempel Zen-mesteren Harada Daiun Sogaku i 1939.

På Sri Lanka har munker kjempet for å gi buddhismen en særskilt rolle i samfunnet, og gitt religiøs velsignelse til krigen mot de hinduistiske og muslimske tamilene. Etter hvert som tamilske områder har blitt gjenerobret av regjeringshæren har de også sørget for å «gjenoppdage» buddhistiske helligdommer, ofte på steder som også har blitt regnet som hellige av muslimer og hinduer.

Det Burma og Sri Lanka har felles, er at det de senere årene har utviklet seg en tendens til å anse nasjonen og den buddhistiske sanghaen som to sider av samme sak. I Burma har dette også blandet seg med raseteorier. Mens denne retningen langt fra er enerådende i Burma, har det gitt rom for stemmer som Wirathus.

I det hele tatt kan det virke som om alle livssyn har potensiale til å forvandles til en farlig gift når de kobles opp til identitetspolitikk. Dette skjedde med kristendom på Balkan på 1990-tallet og i Nord-Irland mellom 1968 og 1998, og i dagens India der hindunasjonalismen igjen på fremmarsj, med alvorlige følger for religiøse minoriteter. Antagelig er det naivt å tro at ikke det samme i prinsippet kan skje med sekulære livssyn som humanetikk dersom dette på et tidspunkt skulle bli en integrert del av norsk eller europeisk identitet.

Og altså i Burma der Buddha, nasjon og rase nå utgjør en enhet i Wirathus mørke og angstfylte verdensoppfatning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.