Colombias regjering og FARC geriljaen undertegnet 24. august i år en endelig fredsavtale. Avtalen betyr at FARCs krig mot staten som har vart i 52 år nå er slutt.
Konflikten i Colombia har siden 1964 ført til at mer enn 230 000 mennesker har mistet livet. Det er fattigfolk på landsbygda som i all hovedsak har måttet lide som følge av de ulike grupperingenes voldshandlinger. Over- og middelklassen i de store byene i Colombia har derimot nesten ikke vært berørt av krigen.
Siden narkotikaproduksjonen tok til på slutten av 1970 tallet har konflikten gradvis dreid seg mindre om politikk og mer om kontroll over illegale økonomier. Narkotikahandel er den mest kjente, men i Colombia finnes det et utall andre kriminelle inntektskilder som f.eks. illegal utvinning av gull, smugling og ikke minst en massiv korrupsjon.
Tenketanken Insight Crime anslår at inntektene fra de illegale økonomiene i de områdene FARC har innflytelse utgjør en milliard dollar i året og at FARC står for 40 % av verdens kokainproduksjon.
Fredsavtalen med FARC er et historisk gjennombrudd. Avtalen innebærer at FARC skal levere inn alle sine våpen. FARC vil bli et politisk parti, og FARCs medlemmer vil få amnesti. De av FARCs medlemmer som har begått krigsforbrytelser skal fortelle sannheten og vil bli fratatt friheten for 5-8 år. Ofrene skal få oppreisning og ikke minst skal det gjennomføres en omfattende jordreform i Colombia som i teorien skal fjerne årsakene til at konflikten oppstod i første omgang.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Avtalen er imponerende, men betyr dette at det nå endelig blir fred i Colombia? Er det i det hele tatt mulig å implementere en så ambisiøs og kompleks avtale? Mange colombianere tror ikke det. Det er et paradoks at så mange colombianere er skeptiske, er i mot eller uinteresserte i hele avtalen. Hva kan være forklaringen på dette?
Det første man må være klar over er at en fredsprosess utspiller seg på flere ulike plan. Det er et skille mellom avtalen slik den ser ut på papiret og hver av aktørenes strategi for å ivareta sine langsiktige interesser, det som «står skrevet mellom linjene» i avtalen.
For eksempel skal FARC bli et politisk parti som konkurrere om stemmer på lik linje med andre partier i nasjonale og lokale valg. Dette er kjernen i avtalen.
Det mange overser er at alle politiske partier i Colombia kjøper stemmer. I Colombia er politikk penger. De fleste som stemmer ved valg i Colombia selger stemmen sin til noen som kan betale. Poenget med å kjøpe stemmer er å få kontroll over guvernører eller ordførere for å underslå offentlige midler. Deler av disse pengene reinvesteres i gjenvalg. Slik skapes politiske maskiner som kan opprettholde seg selv i all evighet.
I alle de voldsrammede regionene i Colombia har man en patron-klient kultur; fattigfolket får litt mens de som sitter på toppen er millionærer enten de er politikere, forretningsfolk, gerilja- eller mafialedere. Alle FARCs konkurrenter driver politikk på denne måten.
- Les også «Colombia viser vei».
Det man må forvente er at FARC vil etablere sin egen politiske maskin basert på millioninntekter fra de illegale økonomiene. Det som videre er klart er at det vil være et selvmord for FARC dersom de ikke gjør det, fordi de da vil bli erstattet av andre voldelige aktører som vil overta deres territorier. Dette igjen tilsier at FARC har en egeninteresse av å beholde en militær «skyggestruktur» i strid med avtalen som kan beskytte dem og hindre andre aktører å etablere seg i deres territorier.
Dagens fredsavtale er ikke fullstendig. Den mindre geriljagruppen ELN vil sannsynligvis prøve å overta FARCs medlemmer og territorier. I tillegg finnes det flere neoparamilitære grupperinger som har alt å tjene på å prøve å overta FARCs inntekter og territorier. Dette er en av grunnene til colombianernes skepsis.
I mange områder i Colombia resirkuleres volden i generasjon etter generasjon. Man har sett et mønster hvor gerilja- og paramilitære grupper har demobilisert én og én. De demobiliserte grupperingene har etter kort tid blitt erstattet av andre som delvis består av tidligere medlemmer fra forrige gruppering. «Mellomledere» i en gerilja eller paramilitær gruppe rykker gjerne opp til toppledere i neste generasjon. Det er derfor det er uhyre viktig nå å få kontroll på mellomlederne i FARC for å hindre dem i å «starte for seg selv» etter at de har levert fra seg våpnene.
For colombianerne er det ikke vesentlig om volden kalles «krig» eller «kriminalitet». Det som er vesentlig er om det blir færre eller flere drepte. For eksempel er det flere drap per innbyggere i El Salvador enn det er i Colombia, selv om det er «krig» i Colombia og «fred» i El Salvador.
Fredsavtalen i Colombia betyr ikke slutten på volden i Colombia. Dertil er de økonomiske interessene som står på spill for store. Men forhåpentligvis betyr avtalen mindre vold. Dersom det skal bli fred må freden bygges, noe som vil ta mange år. Avtalen innebærer at man skiller mellom politikk og kriminalitet på en slik måte at fremtidige voldelige aktører i Colombia i liten grad vil kunne bruke politiske bekvemmelighetsflagg. Det er et håp om at det i seg selv vil føre til mindre hat, polarisering og vold.
For at fredsprosessen skal lykkes avhenger alt av hva som skjer i de voldsrammede regionene. Det trengs en massiv utvikling på landsbygda, samtidig som man bygger opp staten og sivilsamfunn på en slik måte at staten er i stand til å fylle sine basisfunksjoner og de illegale økonomiene blir fortrengt. Dette er mulig i alle fall til en viss grad.
Videre er det avgjørende hva man gjør med FARCs mellomledere og geriljaens sivile støtteapparat. Det er også en fare for politisk polarisering og at fredsprosessen kan miste fremdriften som følge av at den politiske støtten innad i Colombia blir for svak i forhold til motkreftene.
Vår konklusjon er at fredsavtalen er en historisk mulighet for å skape fred, men at alt avhenger av hvordan avtalen implementeres og hvordan man håndterer det som står mellom linjene i avtalen.
