Før den fjerde krig

For fjerde gang på femti år kan det bli krig mellom India og Pakistan - på grunn av fjellområdet Kashmir. Og denne gangen har begge parter atomvåpen i bakhånd.

TUSENVIS av mennesker er på flukt fra frontlinja der indiske og pakistanske styrker står oppmarsjert mot hverandre. Fattige fjellbønder vet veldig godt hva som kan skje, for det har vært krig i Kashmir før. Den indiske forsvarsministeren sier at hans tropper vil være ferdig utplassert og forberedt på krig over helga. I Pakistans hovedstad Islamabad sier president Pervez Musharraf at hans styrker allerede er forberedt på krig, og så igjen dette - 'hvis det er nødvendig'. Erkefiendene i mer enn 50 år kan stå foran sin fjerde krig. Hvis de barker sammen så vil det være den første krigen de utkjemper som atommakter. Ingen vil si noe om det er atomstridshoder på de rakettene som nå er utplassert langs grensa, selv om en talsmann for pakistanske militærmyndigheter i går sa at en atomkrig mellom de to land er utenkelig. Det vi alle kan se er at det er krigens retorikk som hersker. I gamle dager het det sabelrasling.

MEN SABELRASLING er selvsagt et dårlig bilde når det dreier seg om atommakter som fo rbereder seg til krig. Presset av hver sin høylydte opinion er det likevel det som er tilfellet, både i India og i Pakistan. I India styrer en regjering valgt på et nasjonalistisk program, som i 1998 ikke brød seg om de meget sterke internasjonale reaksjonene på landets kjernefysiske prøvesprengninger. Statsminister Atal Behari Vajpayee valgte å gjøre som han selv og hans høylydte tilhengere ville; å sprenge bomben og gi blaffen i verden. I Pakistan sitter en president Pervez Musharraf som er presset av USA inn i folden i krigen mot terroren, til tross for at både Pakistans regjering og høylydte prester ved de muslimske læresteder egentlig ikke ville det. Vil Vajpayee igjen velge å overse verdenssamfunnets pekefingre? Og hvor mange ydmykelser fra først USA, så kanskje fra India, vil Musharraf tåle?

DET INTERNASJONALE samfunn har en spesielt vanskelig sak i Kashmir. Grenseområdet mellom India og Pakistan er en gordisk knute der man i mer enn 50 år har viklet seg stadig lenger vekk fra en mulig løsnin g. Og når en bombe tar livet av 13 mennesker inne i det indiske parlamentet, og både spor og sannsynlighet taler for at terroren har utgangspunkt i Kashmir, skal ikke India få lov til å svare? USA har proklamert en universell krig mot all terror, og bombet det som var av militære mål i Afghanistan opptil flere ganger, men er det bare USA som skal få lov til å handle i denne internasjonale krigen? Gjelder ikke lenger krigserklæringen når terroren rammer andre? spør man seg med god retorisk brodd i India. Vel vitende om at linjene fra Taliban-regimet og al-Qaida-nettverket terrorisme i Kashmir er vel etablert.

FOR SPORENE synes ganske klare. Så klare at USAs utenriksminister Collin Powell onsdag kunngjorde at USA ville fryse kontoene til de kashmirske gruppene Jaish-e-Mohammad og Lashkar-e-Tayyaba, gruppene som indiske myndigheter har gitt skylda for terroren. Men mens pakistanske myndigheter har arrestert Jaish-lederen Maulana Maulana Masood Azhar, har de ikke gjort noe med den andre organisasjonen L ashkar-e-Tayyaba. Tvert imot så har president Musharraf tidligere beskrevet organisasjonen som en organisasjon av frihetskjempere. Det er all grunn til å tro at den pakistanske etterretningen, som lenge har drevet et høyt politisk spill både i Afghanistan og Kashmir, har støttet grupper som også driver med terror.

VI STÅR ALTSÅ overfor en eksplosiv situasjon der mye kan tyde på at India ser sitt snitt til å ta et oppgjør med den pakistansk-støttede terroren i Kashmir. For India er timingen riktig. Landet har politisk gyldige argumenter, som 'kampen mot terroren'. Landet har en politisk svekket fiende i Pakistan, som har støttet 'frihetskjempere' som har drevet utstrakt terror. Men Pakistan har også en president som da han tok makta i 1999 nettopp brukte det han oppfattet som forgjengerens ettergivenhet overfor India i Kashmir som argument for å gripe makta. Følgelig har han ikke mye rom å spille på i pakistansk innenrikspolitikk. For ordens skyld: Pakistan tilbakeviser den indiske regjeringens besk yldninger om delaktighet i terroren mot det indiske parlamentet 11. desember.

MULIGHETEN FOR Å UNNGÅ krig ligger i begge parters erkjennelse av at en krig vil bli både politisk og økonomisk så kostbar at det ikke kan lønne seg. Det vil kreve genske betydelige innrømmelser fra pakistansk side. India krever at Pakistan legger ned treningsleire for opprørere, og gjør noe effektivt for å forhindre rekruttering av hellige krigere. Vajpayee får en anledning til å legge fram sine krav overfor president Musharraf neste uke, når de to lederne etter planen møtes til en regional samling med sør-Asias ledere Nepal. Der vil India kreve både sanering av treningsleire, all stans av rekruttering av nye soldater og en utleveringsavtale for mistenkte terrorister. Men tonen er ikke akkurat den beste, og en talsmann for indisk UD sa i går at det er utelukket at de to lederne møtes ansikt til ansikt i et eget møte.

FOR KANSKJE vil de to land allerede være i krig.

MOBILISERER: Pakistans president Pervez Musharraf.
MOBILISERER: Indias statsminister Atal Behari Vajpayee.