FORBILDER: Hans Olav Lahlum legger ikke skjul på at han er inspirert av de klassiske engelske krimforfatterne Arthur Conan Doyle og Agatha Christie. Foto: Fredrik Arff
FORBILDER: Hans Olav Lahlum legger ikke skjul på at han er inspirert av de klassiske engelske krimforfatterne Arthur Conan Doyle og Agatha Christie. Foto: Fredrik ArffVis mer

For den som liker klassisk krim

Solid retrokrim fra Hans Olav Lahlum.

ANMELDELSE: Jeg er generelt svak for kriminalromaner som åpner med en scene der en klient kommer inn på fortellerens kontor og gir ham et oppdrag.

Les intervju med Hans Olav Lahlum her.

Leserens oppmerksomhet skjerpes, det er som forfatteren forteller at her, på dette geografiske punktet, på dette kontoret akkurat nå, her starter fortellingen min, og herfra og ut kan hva som helst skje.

Forgiftet I «Satelittmenneskene» er denne scenen lagt til førstebetjent Kolbjørn Kristiansens kontor.

10. mai 1969 får han en telefon fra motstandsmannen og mangemillionæren Magdalon Schjelderup, som forteller at noen i hans familie kommer til å ta livet av ham en av de nærmeste dagene.

Han vil møte Kristiansen for å diskutere sin egen sikkerhet, men allerede dagen etter blir han forgiftet under søndagsmiddagen der ti av hans nærmeste familiemedlemmer er til stede. De har alle sine grunner til å ville se den tyranniske patriarken død.

For den som liker klassisk krim

Dessuten avdekker Kristiansens etterforskning at historien om motstandsmannen fra krigen ikke nødvendigvis er fortalt i sin helhet.  

Lokal berømthet Lahlum gjorde stor suksess med «Menneskefluene» i fjor høst.

Det er gått et år også i fiksjonen, Kristiansen har blitt en slags lokal berømthet etter at han løste sin forrige sak og samarbeider fortsatt med professordatteren Patricia Borchmann.

Kristiansen er ute i felten og skaffer empirisk grunnlagsmateriale, Borchmann er logikeren som ved hjelp av sine ekstreme analytiske evner dechiffrerer materialet og til slutt løser gåten.

Inspirert Lahlum legger ikke skjul på at han er inspirert av de klassiske engelske krimforfatterne Arthur Conan Doyle og Agatha Christie.

Men han står også i gjeld til de store amerikanerne Chandler, Hammet og Macdonald. Selv om Kolbjørn Kristiansen er politiførstebetjent jobber han alene, og slik sett framstår han like mye som en privatdetektiv.

Fryd å lese Hans egen biografi får vi heller ikke vite særlig mye om. Han spiser og sover og tenker på saken, mens han møysommelig tråkler seg bakover i historien og framover i etterforskningen.

Her skiller den klassiske kriminalromanen seg markant fra mange av samtidens politiromaner, der det lesses på med ytre effekter og der helten tidvis bruker like mye tid på å reparere ødelagte kaffemaskiner og hente ungene på SFO som på å løse saken.

I «Satelittmenneskene» er det knapt en overflødig setning. Alt handler om etterforskningen, alt er enten spor eller blindspor. Slik sett er den en fryd å lese.