Før det store spriket

TORALF ENGAN

var ikke superkjendis. Toralf Engan var en helt, et symbol for en tid som ikke var gulpemett på opplevelser og kynisk distansert til naiv og strålende forventning om at noe godt var i vente.

Toralf Engan kastet opp av frykt og spenning i kroppen (nesten) hver gang han klatret opp i tårnet på 70 meters bakken der Veikko Kankonen hadde hoppet altfor langt sammen med de store hvite finske ullvottene sine, som like før hadde grepet trygt men også truende rett over bindingsfestet på hoppskiene hans Veikko, som hadde ruslet de 1200 trappertrinnene av tre, et av gangen, oppover unnarennet og videre inn i stillaset der han ble filmet av selveste fjernsynet og betimelig observert av Jarle Høysæter med skarre «r» som alle lo av, på samme måte som de lo av Øyvind Johnsen som visstnok ikke visste hva offside var, men det gjorde han selvfølgelig, det han ikke visste var at den lille antydning til offentlig uthenging som han den gang ble til del, bare var et ørlite snev av noe ubehagelig, en antydning av et forvarsel om hva som skulle komme; - men nå er Jarle Høysæter en viktig byråkrat eller kanskje er han pensjonist og Øyvind Johnsen kunne vært 95 for alt jeg vet.

MEN TORALF ENGAN

snøt seg aldri i hansken; han lot nerver være nerver og krøkte seg godt sammen i trøndersk forvissning om at den sylskarpe pressen i strekkbuksa ville sitte like godt etterpå nede på sletta, for dette var 60-åra og akkurat sånne ting var det noen som la merke til der han gled utfor i mørkeblå topplue med hvit stripe, solid men ikke for langt trukket ned over ørene - Engan nedverdiget seg aldri til noen ekstra fyrrige fraspark fra toppen sånn som villbassene som imponerte mest i ovarennet, for vi visste hva som sto på spill både for han og oss, for vi hadde foreldre som hadde opplevd krigen og vi var på full fart ut av hoppet og inn i en ny tid, en framtid med velstand og kunnskap og sannhet og glassfiberski og vi måtte bare få det med oss, nyte svevet,

og for et svev!

TORALF ENGAN

i svevet var en nytelse, en klassisk studie i balanse, harmoni og kroppsbeherskelse. Her var det ikke snakk om Bokløv og fittstim og VG og transmodernisme. Hos Engan fantes ingen tøyning av grenser, ingen slikking av tuppa eller røde parykker i trynet på pengefolk og medieskurker. Toralf Engan var et ideal, en apolliner (noen vil si apolloniker) både i svevet og som stillferdig Namsosing i boksen hos Bjørge etterpå. Han var trygghet, framskritt, eleganse og mot. Han var selve metaforen for et samfunn i fortrøstningsfull glideflukt mot gull i horisonten. Det var den gang stil og karakter var et uslåelig radarpar. Det var før vi begynte å strekke oss litt for mye, det var før det store spriket der lengden betydde alt og stilen ble deretter.

Toralf Engan la bare armene pent bakover og skituppene helt inntil hverandre. Så hoppet han akkurat langt nok og aldri over det kritiske punktet (hvis det da ikke var strengt nødvendig) og avsluttet med et fjellstøtt nedslag som blafret i strekkbuksene sånn som Erik Bye syntes at det blafret i det Norske flagget bak på «Skomvær av Porsgrund by». Nede på sletta løftet ikke Engan på lua men børstet sjenert noen snøkorn fra bindingen mens sola speilet seg i øynene på de vidunderlige 60 åra.

Og vi visste at det var godt og at vi hadde Wirkola igjen på toppen.