«Før du sovner»

Utdrag fra boka.

Sander er stille. Karin er også stille. Det i seg selv burde fortelle at noe ikke er som det skal. Som regel snakker Karin hele tiden. Men når to mennesker ligger i en seng midt på natten og venter på en telefon som ikke ringer, blir det gjerne stille. Det de hører er: Vekkerklokken på nattbordet som ikke tikker, men durer. Knirkingen i veggene. Suset av vind og snø utenfor vinduet. Den søvnløse naboen ved siden av som slår av radioen og gjør seg klar til å gå til sengs en gang til.

Karin har lovet Sander at han ikke behøver å sove før Julie ringer og sier godnatt.

Sander er sju og et halvt år.

Julie skulle ha ringt for flere timer siden.

Akkurat nå ligger Karin og Sander tett inntil hverandre i sengen. Det er bare ansiktene deres som stikker opp over dynen, og litt bustete hår. Noen ganger forteller Karin eventyr. Det gjør hun nå også.

Skal jeg si deg noe, Sander? sier hun.

Hva da?

Husker du det bildet av oldefaren din og alle sammen foran det monumentet i Queens - foran tidskapselen Cupaloy? Husker du vi snakket om alle tingene i tidskapselen? Ting de senket ned i jorda, som ingen får lov til å grave opp igjen før det er gått fem tusen år?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, sier Sander.

Det ligger et eventyr der også.

Nedi jorda?

Ja.

Hvorfor det?

De som gravde ned kapselen ville vel at de som gravde den opp igjen i år 6939 skulle ha noe å lese for barna sine.

Kan du lese det for meg?

Karin stryker håret bort fra øynene hans.

Jeg behøver ikke lese det, jeg kan det utenat.

Ja?

Hør etter da, sier hun lavt, hør: Det var en gang at Nordavinden og Sola kranglet om hvem av dem som var den sterkeste, og en dag kom en mann forbi kledd i en varm kappe. Da de så mannen, ble de enige om at den som først greide å få ham til å ta av seg kappen, han var, for evig og alltid, den sterkeste.

Og så da? sier Sander. Han gjesper, han krøller seg sammen under dynen. Og så da? Stemmen hans er nesten uhørlig.

Sovner han nå?

Karin lener seg over ham, legger øret sitt inntil ansiktet hans.

Nei. Ikke ennå.

Sander setter seg opp igjen. Legger armene rundt halsen hennes. Hodet inntil brystet hennes. Han vil at hun skal si noe. Om hvorfor telefonen ikke ringer. Om stillheten i rommet. Om natten.

Hva er klokka nå? hvisker han.

Det er sent, Sander, sier hun, men vil ikke fortelle hvor sent. Det er faktisk veldig sent. Så sent tror jeg aldri du har vært oppe før.

     I

    Bryllup august 1990

Det var en gang for nesten ni år siden. Det var det året jeg fylte tjue, Anni dro til Amerika, og Julie giftet seg med Aleksander.

Jeg kan like godt begynne der.

Jeg begynner med bryllupsdagen din, Julie - en solskinnsettermiddag 27. august 1990. Ingen kunne si etterpå at det ikke var et fint bryllup, å nei, du var vakker, Julie, vakker var du. Ingen kunne, med hånden på hjertet, si at du ikke var en vakker brud. Jeg var ikke vakker, det visste jeg. Jeg har aldri vært vakker. Liten og tynn og mørkhåret med en litt for klumpete nese. Men det gjorde ikke så mye. Jeg var flink til å synge.

Ingen var hjemme da jeg våknet den morgenen. Julie og Anni var ute og ordnet de siste tingene før Julie skulle kle seg til brud og bli hentet av far, slik tradisjonen jo er. Jeg husker at jeg våknet den morgenen, og gikk barbent bortover det grove tregulvet, gjennom gangen, inn i stuen, bort til Annis barskap. Jeg åpnet barskapet og tok litt av whiskyen hennes og blandet den i en kopp varm kakao.

Jeg hadde flyttet fra leiligheten i Jacob Aalls gate for flere år siden, men Anni syntes at vi skulle være sammen alle tre “den siste natten”, som hun sa. Jeg vil være sammen med dere den siste natten før Julie gifter seg, snufset hun, det blir som da dere var små, tenk at tiden går så fort ... Jeg skal fortelle mer om Anni siden. Anni er moren min. Hun er ikke riktig vel bevart.

Dette med whisky i kakaoen var noe jeg gjorde fordi jeg er en nostalgisk person - etter hvert som årene går skal jeg bli ansvarsfull, modig, levedyktig og sånn passe sannferdig, men denne dagen er jeg mest nostalgisk - og dette med whisky i kakaoen var sånt jeg pleide å gjøre da jeg var liten pike. Ikke det at jeg var noe så trist som et alkoholisert barn. Dette er ikke en sånn historie. Nei, du var så mye tristere enn meg, Julie.

Om jeg skal forsøke å beskrive familien min, og det er jo det jeg skal, så kan man nok si at Anni drakk for å glemme. Jeg drakk for å bli glad. Far drakk for å holde ut. Mormor drakk for å sove bedre om natten. Tante Selma drakk for å bli enda slemmere enn hun var fra før. Rikard, morfaren min, drakk ikke påsto han, selv om det sies at han tjente seg rik i Amerika på salg av brennevin - men det var lenge siden.

Julie var den eneste i familien som var - hva pleier man å si? - naturlig og måteholden i sin omgang med alkohol. Dessverre! Det gagnet henne ikke i det hele tatt. Hun klarte verken å glemme, å være glad, å sove eller å være slem. Ikke ble hun rik heller.

Det var bryllupsdagen din, Julie. Jeg husker at jeg så deg der oppe ved alteret, de ørsmå hvite blomstene i håret ditt, den lange perlebroderte kremfargede og altfor prinsesseaktige silkekjolen, du så fortapt ut i den kjolen, vakker og fortapt, og dette uendelig lange slepet på slep, dette slepet som foldet seg ut nedover midtgangen i kirken, ut på trappen, nedover gaten, utover fjorden, over himmelen som penselstrøk. Ja, jeg så deg der oppe ved alteret, og tenkte at dette må være det mest gudsforlatte beviset på kjærlighet to mennesker kan gi hverandre, love bort kjærligheten sin for evig og alltid, som om man kan det - hva er det presten sier? Hører du hva han sier, Julie? Han sier at om den tid skulle komme da dere ikke er sterke nok til å elske hverandre, da dere ikke makter å elske hverandre lenger, så skal dere vite at kjærligheten, selveste kjærligheten, er større enn hvert enkelt menneskes evne til å elske, for kjærligheten kommer fra Gud, og Guds kjærlighet er uendelig, sier han, og du sier ja, og Aleksander sier ja, men Aleksander ser ikke på deg, Julie, han ser ikke på deg, han ser rett fram, som den fortreffelige mannen han jo er.

Jeg drakk Annis whisky, helte vann i flasken så hun ikke skulle se at jeg hadde tatt noe -- akkurat som før. Jeg satte glass og flaske på plass, lukket barskapet.

Etterpå kledde jeg på meg den fine røde kjolen, tok på meg røde sko og malte leppene mine røde. Jeg snudde meg og så på meg selv i speilet:

Er du der Karin? Er du der?

Javisst. I dag også. Ikke verst, det.

Jeg snudde meg og så på meg selv, jo du er fin, sa jeg til piken i speilet, og piken nikket, og piken sa: Kom ikke tilbake i natt og si at du ikke greide det likevel.

Og jeg var ikke akkurat beruset da jeg kom til kirken den sensommerettermiddagen for å være vitne til at den fortreffelige Aleksander Lange Bakke giftet seg med min søster Julie.

Jeg var glad og lett og bare litt for varm i den stikkende, røde kjolen og et eller annet sted inni meg et snev av kvalme.

Anni står på trappen utenfor Uranienborg kirke og er silkefin i lang grønn kjole. Anni minner om et karibisk hav der hun står, stor og kjølig og innbydende. Jeg tror verken Julie eller jeg ville byttet moren vår mot en annen mor om vi fikk sjansen. Jeg ville i hvert fall ikke byttet henne bort. Ikke bytte bort Anni, vår egen glamourgirl, Oslos beste friserdame. Vår egen Anni, som egentlig ikke ville være Anni i det hele tatt, men en helt annen. Anni ville bade i Trevifontenen i Roma, kysse blåøyde filmstjerner på munnen, klappe bedårende og takknemlige barn på hodet, stryke fingrene gjennom sitt eget lange tykke rødblonde hår mens verden så på og gispet. Hun ville ut og vekk, Oslo var ikke bra nok, tilbake til Amerika skulle hun, selveste Anni, oppvokst i Trondheim, men født i Brooklyn, datter av Rikard Blom. Lille Anni på åtte som kunne stå på sykkelsetet sitt nedover Lexington Avenue i New York med ett bein i været og én hånd på styret: Hurra for Anni, roper alle. Se på meg da dere, se på meg se på meg, roper lille Anni, se på meg da dere, se på meg, se på meg. Og Anni snur seg for å se om alle ser, og bakken styrter mot henne, bakken styrter mot henne og sykkelen velter, og Anni snur seg mot meg på kirketrappen og sier: Karin, stå her litt med meg og hils på bryllupsgjestene.

Anni er hva man kaller en uimotståelig kvinne. Mennene pleier å si det til henne. Anni ble verken berømt eller feiret, Federico Fellini kom ikke til Trondheim og hentet henne, reisen tilbake til Amerika lot vente på seg. Men hun var like fullt uimotståelig. Ulykkelig, ja. Bitter, ja. Full, ja. Riv ruskende gal, ja. Men uimotståelig. Det kan ingen ta fra henne.

Jeg husker en gang for lenge siden. Anni, Julie og jeg og Annis kjæreste Zlatko Dragovic fra Jugoslavia var på vei til Zagreb med toget. Zlatko Dragovic var Annis første kjæreste etter far. Det var sommerferie. Vi satt i en togkupé, toget rullet, det var ingen andre passasjerer i kupeen.

Zlatko Dragovic sa med den mørke stemmen sin, på sitt gebrokne engelsk sa han: Your mother in that light, can you see. Look at your mother. Karin! Julie! Look at your mother! Her eyes, my god, her eyes. Have you ever seen such eyes? Så gråt han stille fordi han var så beveget. Julie og jeg måpte.

Anni slikket potene sine og så på oss. Jeg tenker dere ser på øynene mine, hva? Han har rett, vet dere. Jeg er ikke til å tro. En sånn mor bytter man ikke bort.

Og Anni står på trappen utenfor kirken og tar imot bryllupsgjestene, solen skinner i øynene hennes, i det tjukke rødblonde håret hennes som hun har satt opp med blanke gullspenner, skinner i de mørkegrønne høyhælte skoene hennes som skraper mot bakken.

Du Karin, sier hun og griper armen min før jeg får sneket meg inn i kirken som er mørk og kjølig. Hjelp meg nå, sier hun, stå her litt sammen med meg og hils på gjestene. Neimen se! Se hvem som kommer der! roper hun høyt, og peker på tante Edel og onkel Fritz. Hun holder seg fortsatt fast i armen min, det er uklart hvem av oss som er mest beruset, men tro ikke at noen kan se det. Jeg har lært tre ting av Anni. Jeg har lært at noen spiller sine roller med omsorg, og noen spiller dem slurvete. Og du må lære å spille dine med omsorg, pleide Anni å si.

Det var det ene.

Det andre er noe hun sa til meg da jeg var liten, bare sju eller åtte år, og trist. Hun sa du må ikke vise dem hvor trist du er. Ikke gi dem det overtaket.

Jeg var trist fordi en gutt i klassen min lovet å kysse meg hvis jeg spiste en meitemark. Han holdt en meitemark i hånden, den dinglet lang og tynn og grå og glatt mellom fingrene hans, jeg husker jeg tenkte at det var en ekkel meitemark. Men jeg sa det er greit det, jeg skal spise den, og lot ham legge meitemarken på tungen min. Den lå helt stille i munnen min, og da jeg satte tennene i den, kjente jeg hvordan den mykt og nesten motstandsløst delte seg i to. Det prikket til i hele meg, jeg ble svett i pannen og på håndflatene. Du må tygge ordentlig, sa gutten, som fulgte det hele med interesse. Vi satt på huk bak en busk. Du kan ikke bare svelge den, sa gutten. Det er juks, sa gutten.

Jeg så på gutten og tenkte at jeg gjør hva som helst for å kysse deg.

Jeg tygget meitemarken. Jeg tygget den ordentlig. Jeg åpnet ikke munnen. Jeg kastet ikke opp. Jeg holdt min del av avtalen. Da meitemarken var blitt til grøt i munnen min, gapte jeg og sa: Er det bra nå? Gutten kikket inn i munnen og sa okay, nå må du svelge, og jeg svelget. Jeg gapte en gang til og viste ham.

Skal vi kysse nå, sa jeg.

Ikke faen, sa gutten, tror du jeg kysser en jente som er så dum at hun spiser en meitemark?

Jeg gråt i flere dager. Jeg gråt fordi gutten ikke ville kysse meg. Jeg gråt fordi jeg var blitt lurt. Jeg gråt fordi jeg ikke var sterk nok eller modig nok til å ta igjen.

Da var det Anni sa, etter dager og netter med gråt: Du må ikke vise dem hvor trist du er. Ikke gi dem det overtaket.

Det var det andre.

Det tredje er en replikk som opprinnelig kom fra mormor, men det var Anni som gjorde den til sitt livs motto. Se deg aldri tilbake, stryk over, gå videre, pleide mormor å si. Første gang jeg hørte henne si det var den gangen hun flyttet inn til oss i leiligheten i Jacob Aalls gate etter at far flyttet ut. Hun stilte seg rett opp og ned på stuegulvet, en bitteliten kjempekvinne, og sa, ikke uten betydelig dramatisk talent: Se deg aldri tilbake, stryk over, gå videre.

Ikke tale om, sa Anni etter noen dager og sto opp av sengen, ikke tale om at jeg ligger her et sekund lenger og griner for den mannens skyld, en jævla middelmådig halvgammel drittsekk som aldri gjorde meg lykkelig uansett, den forpulte jævla rottekuken, sa hun og pusset nesen.

Se der, sa mormor og pekte på Anni: En god soldat ser seg ikke tilbake.

Anni er ikke noen soldat, sa jeg.

Det er hun visst, det, sa mormor.

Julie hørte ikke på noe av dette, Julie satt på en stol foran vinduet på rommet sitt og så etter den hvite Mazdaen til far. Mormor kunne ikke gjøre annet enn å stryke henne over hodet og si at han har ikke sluttet å være glad i deg, Julie, han har ikke sluttet å være glad i deg.

Det var det tredje.

Neimen se hvem som kommer der, sier Anni, der kommer jo onkel Fritz og tante Edel. Ja se der kommer onkel Fritz og tante Edel, og Anni slipper armen min så jeg kan hilse pent slik hun vil at jeg skal gjøre. Hei hei, så fin du var i dag, tante Edel, jo takk, og onkel Fritz, hvordan har du det? Jeg sa hvordan har du det? HVORDAN HAR DU DET ONKEL FRITZ? Nei, jeg har ikke sett bruden ennå. Julie og far ville være alene den siste timen. Han hadde noen gode råd om ekteskapet han ville gi henne før det braket løs.

Onkel Fritz er sønnen til tante Edel. Jeg vet ikke hvordan de ble hetende onkel og tante, jeg vet at på en eller annen måte tilhører vi samme slekt.

Edel har stelt for sønnen sin Fritz siden han ble født for femtifire år siden, de bor sammen i en treroms leilighet i Schønings gate på Majorstua ikke langt fra Annis leilighet i Jacob Aalls gate, de reiser på ferie sammen til Syden, de driver et lite kakefirma sammen, med kjøkkenet i Schønings gate som base. Edel baker kaker, byens beste kaker faktisk, hun har bakt dagens bryllupskake, en kremkake i åtte etasjer, slik hun bakte Annis bryllupskake tjue år tidligere. Onkel Fritz’ jobb er å kjøre kakene til kundene. Da onkel Fritz var trettisju flyttet han i egen leilighet, sa opp jobben som Edels kakesjåfør og fortalte moren sin at det var på tide for ham å starte for seg selv.

Etter åtte dager flyttet han hjem til Edel igjen. Solen prikker i hodebunnen og i kinnene. Jeg skal ha onkel Fritz til bords. Anni våger ikke å sette noen andre ved siden av ham, det hender at han kaster opp uten varsel når han er i familieselskap. Han kastet opp på Anni i mormors begravelse for ett år siden. Anni tok det pent. Det var verre på julaften for tre år siden. Da kastet han opp over hele middagsbordet, det sprutet på alle sammen, det er ett av de bildene som ikke finnes i tante Edels familiealbum: et langt hvitt bord, framstrakte armer og hender, åpne bortvendte håndflater som forsøker å holde dritten unna, beskytt oss fra dette, beskytt oss fra dette, vi vil ikke ha dette på oss, hold opp mann! Jeg ser bleke ansikter, ett etter ett etter ett rundt det dekkede hvite bordet, lukkede øyne. Jeg ser avsky, så mye avsky rundt et middagsbord finnes ikke selv i den ulykkeligste familie, og vi var ikke engang en særlig ulykkelig familie, men det var mange av oss. Ulykkelig eller ei, hvem kan vel si noe om det? Det var litt av det ene og litt av det andre. Men jeg kan trygt si at vi var mange.