HERSKETEKNIKK: Det er noe uendelig trist over å karakterisere kvinnelige ledere som «flink pike». For det første er det vanskelig å se hvorfor det er et problem å være flink.

For det andre er «flink pike-syndromet» alt for mange unge jenters forferdelige virkelighet, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
HERSKETEKNIKK: Det er noe uendelig trist over å karakterisere kvinnelige ledere som «flink pike». For det første er det vanskelig å se hvorfor det er et problem å være flink. For det andre er «flink pike-syndromet» alt for mange unge jenters forferdelige virkelighet, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Hersketeknikker:

For ei megge!

Hvorfor er en mann «trygg i rollen sin, og godt forberedt», mens en kvinne er «sånn typisk flink pike»?

Meninger

«Hun er sånn typisk flink pike» eller «Det er noe med formen hennes». Jeg vet ikke hvilken av disse to karakteristikkene som irriterer meg mest. Bruken av omtalen «pike» om en moden kvinnelig toppsjef er så perfid i sin nedlatenhet, at verken jeg eller andre voksne damer engang vil vurdere å påtale det.

Spaltist

Anne-Kari Bratten

er administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter.

Siste publiserte innlegg

En mannlig leder får sjelden omtalt sin «form» i nedsettende ordelag – menn er jo «tydelige» eller «bestemte». For kvinnelige ledere er det ofte «formen hennes» eller «stilen» som «det er noe med».

Dette er det selvsagt umulig å gå i rette med – da blir det kontret med at man nettopp bekrefter sin eksplisitte stil/form, eller «tydelighet» som man sier om menn.

«Magda var ei megge», står det om en av mine formødre i ei bygdebok på 1500-tallet. Det var stort sett menn som hadde eiendom og posisjoner på den tiden, og kvinner var sjelden omtalt i bygdebøkene. Det var nok derfor noe spesielt med Magda.

Hun «greidde sakene betre enn mangein kar», står det. Det var jo ikke rart hun var «ei megge»! Fem hundre år etter megge Magdas tid, har mye heldigvis endret seg, men trangen til å tillegge sterke kvinner nedsettende egenskaper lever i beste velgående.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor er en mann «trygg i rollen sin, og godt forberedt», mens en kvinne er «sånn typisk flink pike»? Det er noe uendelig trist over å karakterisere kvinnelige ledere som «flink pike». For det første er det vanskelig å se hvorfor det er et problem å være flink.

For det andre er «flink pike-syndromet» alt for mange unge jenters forferdelige virkelighet. Vi har sett nok historier om jenter som blir psykisk syke og trenger behandling fordi de tror de må være perfekte i alt de gjør.

Skulle man likevel finne på å ha seg frabedt å bli kalt «typisk flink jente», blir man raskt møtt med følelsesargumenter menn aldri møter: «Ikke ta det så personlig».

Der hun er «bossy og hard som flint», er han «en naturlig autoritet, god til å ta beslutninger, resultat- og fremtidsorientert». Hvis en kvinne fraber seg uakseptabel oppførsel, blir merkelappen øyeblikkelig festet på henne: «Akkurat, ja. Nå gjør hun seg til offer, også.». En mann i samme situasjon tar «et riktig og viktig oppgjør mot en uheldig kultur».

Som professor Tom Colbjørnsen på BI har referert i rapporten «Kvinners vei til topps i norsk næringsliv», er det godt kjent fra faglitteraturen at kvinner som gjør stor suksess risikerer å bli mislikt, mens menn høster sympati og anerkjennelse. Eksperimenter gjort ved Rutgers University, viser også at kvinner som oppfører seg likt med menn i jobbintervjuer, blir sett på som mindre sosialt kompetente. Forskerne konkluderer med at kvinnene møter et umulig dilemma mellom å opptre tøft og tydelig, og å bli likt.

Til de som lurer på hvorfor det er så få kvinner i topplederstillinger, så er kanskje én årsak at mange kvinner ikke synes det er verdt bryet når innsatsen blir «belønnet» med at man får kastet betegnelser som «hard som flint» og «bossy» etter seg?

Det er jo også helt umulig å gå i rette med noen som istedenfor å diskutere sak med deg, heller velger å kritisere «formen din». Hva skal man svare på det? Stiller man det åpenbare spørsmålet «Hadde du sagt det til en mann?», har man tapt, og motsvaret blir selvsagt «Nei, ta ikke den! Dette har ikke noe med kjønn å gjøre». Men det har det så klart.

Når så mange ble sjokkert over alt grumset som kom frem i forbindelse med «#metoo»-sakene, tror jeg det blant annet skyldtes en hel generasjon kvinnelige ledere som har hatt mer enn nok med å klare å sjonglere alle slags stikk her og der. Det siste vi har ønsket i vår helt ordinære karriere, er å bli «offer». Derfor har for få sagt fra før.

I det øyeblikk vi hadde påtalt tafsing eller uakseptable hersketeknikker fra menn, hadde vi jo blitt et offer, noen som skulle beskyttes. Nå er det virkelig ikke noe galt i å være offer, men kvinner i lederkarrierer vil jo heller identifiseres med resultater og vår betydning for nærings- og samfunnsliv.

Hittil har jeg møtt alle slags mannlige hersketeknikker med humor, avvæpning og latter. Det er jo også rådet kvinnelige toppledere har gitt hverandre i alle år. Nå er det imidlertid slutt!

I de 15 årene jeg har igjen i arbeidslivet, kommer jeg ikke til å le i møte slik ynkelighet. Jeg kommer heller til å stå opp, ikke minst av hensyn til de kvinnene som kommer etter. Neste gang du prøver deg på meg, kommer jeg ikke til å overse det, men til å spørre deg om du hadde sagt noe sånt til en mann. Jeg kommer til å ta en for laget, rett og slett.

Hvordan det gikk med Magda, hun som var ei megge? Jo, det står i boka at «Dei som vilde takast med henne på tinget, gjekk jamnast i tapet». Bare nevner det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook