Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

For en actiondrøm!

«Modern Warfare 2» er voksent på så mange måter.

||| DA «CALL OF DUTY»-serien gikk fra å være ålreite krigsspill fra 2. verdenskrig til å brått omhandle moderne krigføring i det passelig navngitte «Modern Warfare» i 2007, gikk serien også over til å bli en av de mest populære - både på konsoll og pc.

Når oppfølgeren «Modern Warfare 2» slippes i dag, er det derfor til enorme forventninger - faktisk så store at det er spådd at spillet vil sette ny rekord for inntjening på lanseringstidspunktet, uansett underholdningsform.

Spillet tar opp tråden der forgjengeren sluttet, og igjen får vi følge en gruppe spesialsoldater som må ta alle midler i bruk for å rydde trusler av veien - denne gangen i form av den russiske ultranasjonalisten Vladimir Makarov.

AKKURAT SOM SIST gang spenner spillet over en rekke tett regisserte actionsekvenser over store deler av verden, sett gjennom øynene på flere soldater i den multinasjonale spesialstyrken Task Force 141.

Historien vi får servert, er akkurat like over the top som forgjengeren, der den ene ekstreme situasjonen avløses av den neste. Du blir tatt fra snødekt sniking i høyfjellene i Kasakhstan til hissige gatekamper i Rio-favelaen, fra blodtåke i Afghanistan til noe mer hjemlige trakter for de amerikanske styrkene ...

En av scenene, som behørig ble presentert i en lekkasje forrige uke, setter deg til og med i rollen som deltager i et massedrap på sivile flypassasjer på flyplassen i Moskva, i rollen som infiltrator i Makarovs terrorcelle. Denne scenen, som riktignok er frivillig å spille, er bare en av flere sekvenser som tydelig markerer at «Modern Warfare 2» er et voksenspill som heller ikke er redd for å ta i bruk voksne virkemidler.

OG DET ER TYDELIG
at det virker. For selv om dette som så mange andre spill i samme sjanger stort sett bare går ut på å skyte fiendene før de skyter deg, er det pakket inn på enn sånn måte at du hele tiden føler at du gjør noe nytt.

Siden du stadig vekk hopper mellom personer og steder, vil det også være forskjeller i arsenal, belysning, taktikk, klima, og så videre - nok til at variasjonen og overraskelsesmomentene varer spillet ut.

Mellom all skytingen får du også bryne deg på forskjellige actionsekvenser, som i snøbrettet «Cliffhanger» der du både må klatre med ishakker og styre en snøscooter i ren James Bond-stil ned fjellsiden. Gjennom spillet er det flust av slike mer eller mindre minneverdige sekvenser, som også er med på å binde historien enda tettere sammen.

Rent grafisk er det ingenting å fnyse av. Grafikken er jevnt over pen, med mange detaljer både i det fjerne og det nære - av og til veldig nært, som når skjermen dekkes av bloddråper når du blir såret. Kombinert med hardslående, hektisk og realistisk lyd og musikk, suges du inn i en nær cinematisk krigsfølelse.

DET ER NOK AV utfordringer å finne i enspillerdelen, spesielt om du tør å watte opp vanskelighetsgraden et par hakk. Jeg spilte selv gjennom på hardened, noe som er hakket under den nærmest masochistiske veteran-settingen.

Spillet pøste nådeløst på med fiender, og jeg fikk virkelig smake bly - noen ganger så mye at det nesten ble irriterende, siden det ikke alltid er noe logikk bak hvor fiendene tilfeldigvis genereres i brettet.

Det høres kanskje rart ut, men det å møte på brutalt mye motstand i spill som dette er en fin måte å virkelig få oppdage hvor mye arbeid som er lagt inn i detaljene rundt omkring, der du leter etter nye taktikker for å overleve et angrep på en øde hytte - eller stillingskrigen i en storby med et visst stort, hvitt hus for den saks skyld.

De gangene du dør, noe du nok kommer til å gjøre temmelig mye, er det heldigvis ikke verre lastetider enn at du kastes rett tilbake i kampen etter noen sekunder. Det er sjeldent langt mellom lagringspunktene, og det blir derfor ikke ofte at du føler såpass mye irritasjon over å feile at moroa forsvinner.

TIL TROSS FOR DEN imponerende enspilleropplevelsen, er det likevel mange som glatt vil overse denne når de får spillet mellom henda. En av de største grunnene til at det første «Modern Warfare»-spillet fortsatt har en høy stjerne, er nemlig flerspillerdelen.

Og de som venter i spenning på hvordan denne delen av spillet er i «Modern Warfare 2», kan puste lettet ut - med mindre de tilhører gruppen av pc-spillere som velger å boikotte spillet på bakgrunn av det enkelte opplever som uheldige avgjørelser fra utvikler Infinity Ward sin side. Jeg har selv spilt spillet på Xbox 360, så hvordan det oppfører seg på pc får tiden vise.

1

Flerspillerdelen på konsoll er nemlig en helt fantastisk tidtrøyte. Allerede flere dager før spillets offisielle lansering hadde Xbox Live-serverne begynt å fylle seg opp med titusener av spillere - det er åpenbart ikke alle butikker som er like gode på å lese kalenderen riktig - og dermed kunne flerspillerbrettene komme til sin rett.

DET ER TO FORSKJELLIGE hovedmoduser utenom historiedelen denne gangen. i Spec-ops kan du prøve deg på en rekke spesifikke oppgaver enten alene eller sammen med en annen enten på samme maskin eller online. Her belønnes du med stjerner for din innsats, der kriteriene avhenger av oppgavene - stjernene låser så opp nye oppgaver.

De som har brukt mye tid på den tradisjonelle flerspillerdelen i forgjengeren, vil nok også finne seg svært godt tilrette også i kamp mot andre spillere her. Som i forrige spill kan du velge mellom klasser og bygger deg opp gjennom gradene, noe som låser opp nye ferdigheter og muligheten til å fininnstille din figur til fingerspissene.

MEN FOR DE MEST treffsikre spillerne vil killstreak-bonusene være en potensielt behagelig opplevelse. Om du dreper mange motspillere uten selv å bli naglet til bakken, vil du oppleve å få stadig sterkere bonuser.

Det kan begynne med at du får tilgang til et litt bedre våpen eller at dere får tilgang på forsyningsslipp fra oven, men ender for eksempel opp med at du befinner deg høyt over slagmarken i et superhelikopter, der det raskt er mulig å meie ned akkurat nok fiender til at runden trygt kan sies å være sikret.

For de mindre treffsikre, er imidlertid ikke alt håp ute. Om du blir skutt mange nok ganger, aktiveres nemlig deathstreak-bonuser som for eksempel lar deg bruke samme våpen som han som knerta deg.

NÅR MOTSTANDERLAGET brått får tilgang på fly- eller atomangrep, kan runden kanskje noe urettferdig fort komme til en ende. Men neste gang er det kanskje din tur - balanseringen mellom ferdighet og flaks forskyves sjelden så langt at moroa forsvinner.

Blant modusene finner du Free-For-All, Search & Destroy, Team Deathmatch, Capture The Flag, Demolition og Domination. Av en eller annen grunn har Infinity Ward valgt å gjort det mulig å spille flere av disse i tredjepersonsmoduser, der du ser din egen spillfigur bakfra - hele resten av spillet finner sted i førsteperson, gjennom figurens øyne.

Dette er interessant og fungerer greit, men tydeliggjør samtidig mangelen på muligheten til å skyte fra skjulesteder - det er heller ikke mulig å lene seg rundt hjørner i spillet, for den saks skyld.

OM DU VIL GÅ «Modern Warfare 2» nøye gjennom i sømmene, er det fullt mulig å finne mangler, eller elementer som gjøres bedre i andre spill.

På tross av dette er det liten tvil om at spillet som en samlet pakke er noe av det tøffeste og mest imponerende som er gitt ut på spillfronten i år. Om du er ute etter en heftig skytespillopplevelse i år, er nok dette så midt i blinken som du kan komme.

Det er nesten så jeg synes synd på de som velger å boikotte spillet.

image: For en actiondrøm!
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media